Av Åsa Virdi Kroik
Slaktings- og skillingsplassen er et typisk moderne reingjerde med korridorer ut til hver innhegning. Plassen brukes høst og vinter under reinskilling og når man slakter. Rundt om finnes små hytter som brukes av reineierne, og hele anlegget ligger praktisk til ved en veg. Herfra kan man lett frakte slaktede rein og flytte rein som skal til et annet beiteområde.
Husvika ligger ikke langt fra svenskegrensen og her fremmes kontakt mellom de ulike reinbeitedistriktene, eller samebyene som de kalles i Sverige, på ulike sider av den grensen som aldri har vært samenes egen.
Under skillingene tar de ulike distriktene og samebyene ut sine rein og flytter dem til sine respektive områder. Slik unngår man at de blandes sammen, noe de gjerne gjør ellers. Om sommeren trekker reinen til fjells, og rein som eies av mange ulike samiske grupper går fritt i ett stort fjellområde uten naturlige grenser. Dette gjør at dyrene blandes sammen, og for å skille reinen før flytting til vinterbeiteland, brukes skille- og slakteplassen i Husvika. Anlegget er med andre ord viktig på mange måter.
Lang historie
Samene og reinen fungerer som lim mellom nasjonene. Man snakker det samme samiske språket over grensene og bærer de samme tradisjonelle draktene. Man driver også reindrift på den samme måten. Husvika kan ses som et eksempel på småskalavirksomhet som vi er på veg bort ifra.
Slakte- og skillingsplassen i Husvika har sin historie. Da Vekteren ble regulert på 1960-tallet fikk dette store konsekvenser for reindrifta. Som kompensasjon ble blant annet dette gjerdet satt opp. Men Husvika har lengre historia enn så. Det er ingen tilfeldighet at anlegget ligger der det ligger. Rundt omkring finnes spor etter gamle melkegjerder, gammetomter, dyregraver og andre kulturlevninger som sammen viser en lang samisk kontinuitet.
Et spennende funn fra området er en støpeform for spydspisser eller dolker av østlig type. Denne oppbevares nå på Vitenskapsmuseet i Trondheim.
Noen grundig og systematisk kulturminneregistrering er ikke blitt utført. Men ulike aktører har gjort flere mindre undersøkelser, og interessen for egen historie blant samene selv har økt over tid slik at mange samer har gjort sin egen kulturminnedokumentasjon. Mange steder kan man komme over steiner som er plassert på en spesiell måte eller andre tydelige menneskegjorte tegn i naturen. Man kan undres på hva dette er brukt til, hvem som har laget det, hvordan det er anvendt og hvorfor det er bygd.
At stedet heter Husvika henspeiler på de mange gåetieh, gammer, som har stått der. Jonar Thomasson bor i nærheten av Husvika og kan peke på ulike gammetomter og navngi flere av de personer som bodde der. Men før de samene vi ennå kjenner navnet på, levde deres forfedre og forfedrenes forfedre i disse områdene. Man har anvendt området på ulike måter over tid. I 1954-55 ble Husvika lite brukt; det var lite rein å slakte på grunn av dårlig beite og mye snø.
En slakteplass i forandring
Slakteplassen ligger i Østre Namdal reinbeitedistrikt. Et reinbeitedistrikt, eller en sameby som man sier i Sverige, er en organisasjon av samer som lever og arbeider sammen. Ofte finnes det slektskapsbånd mellom dem.
Organisasjonen bygger på en eldgammel konstruksjon som kalles sijte på sørsamisk. Ikke bare Østre Namdal, men også de omkringliggende distriktene har nytte av denne organisasjonen fordi reindrift har sin bakgrunn i samarbeid.
Før man bygde opp denne slakteplassen brukte man andre gjerder i området, og nå planlegges det å forlate slakte- og skillingsplassen i Husvika. Noen kilometer unna arbeider Østre Namdal reinbeitedistrikt med å restaurere bygninger og bygge opp en ny slakte- og skillingsplass. Denne skal få andre og flere funksjoner for det samiske samfunnet, anlegget er større og ligger langs en annen, større veg.
Jonar Thomassons samboer Alfhild Vekterli, beskriver slakterplassen som et dokument over fungerende relasjoner mellom den faste befolkningen på gårdene og reindriftssamene. Anlegget er en naturlig del av omgivelsene. Familien arbeider ikke med reindrift, men Jonar er oppvokst i et reindriftsmiljø.
Tillitsfull tamrein
Jonar Thomasson minnes en sein høstdag med halvklart vær og nysnø. De svenske samene hadde allerede flyttet med sin rein, men mange hadde blitt værende. På den tiden hadde man ikke som i dag mulighet til å samle rein som blitt igjen og flytte disse etter med lastebil. Den dagen ble man tvunget til å slakte et hundretalls rein som var blitt igjen.
Spesielt minnes Jonar en tamrein. En stor fullvoksen råantjoe, reinokse, som tilhørte Jeremias Kroik. Denne mannen var liten og enda mindre så han ut, der han stod og holdt denne store, tamme reinen. De fikk oppmerksomhet da det ikke var så vanlig å se så tam rein, og mange ville hilse på det tillitsfulle dyret. Det var med sorg i hjertet at også denne reinen til slutt måtte slaktes.
Viktig for samisk kultur
Selv om slakte- og skilningsplassen kommer til å flyttes, forsvinner ikke kunnskapen og de immaterielle verdiene ved plassen. Høstslakten er litt av en folkefest, det er jo her at årets inntjening tas ut. Her tas matrein til eget bruk, og ikke noe kjøtt er vel så godt som det ferske fra årets første slakt.
Mange ting som er viktige for samisk kultur forbindes med slakting og skilling. En ting er språket. Når man samles for slakting og skilling skapes et miljø der det er naturlig å snakke samisk. Her anvendes begreper for ulike typer av rein og alle snittene i reinens ører har navn som enhver reineier bør kunne.
Her samles alle folk i alle aldre og for barna er dette et viktig miljø for å lære seg samiske verdier. Visse ting må de kunne, som å håndtere kniv på en riktig måte. I den samiske verden er kniven en naturlig og ikke en farlig ting, men man må kunne håndtere den.
I situasjoner som slakting og merking av kalv lærer barna gjennom å prøve og å ta etter. Grunnen til at slakteplassene er så viktige sosialt, språklig og kulturelt sett, er at her er samene i majoritet. Nettopp derfor er dette steder som fører kunnskap videre fra generasjon til generasjon – noe som gjør stedene til viktige kulturbærere.