Gyselig godt Korsvikaspill

Beretningen om, hvordan Norge ble et kristen land, er setningen som årets versjon av Korsvikaspillet smykker seg med, 25 år siden førsteutgaven.

En ting er sikkert, de har modnet så det merkes. Dette står som en solid påle blant norske historiske spel, og dem er det svært mange av.

Rørende og rått

Med trøndersk styrtregn rennende nedover nakken med temperaturer stikk i strid med begrepet sommer, kjenner jeg likevel at dette varmer underveis.

Det er rørende, det er sterkt, det er galopperende framdrift så godt som hele tida.

Godt samspill

Amatører og profesjonelle spiller samstemt og solid, mens vinden røsker i det meste og kveldsola glitrer litt så å si, i de mer optimistiske passasjene, nesten om regissert. Dette har blitt en troverdig og dramatisk historie.

Vi følger Håkon Ladejarl og trellen Kark fra barnsben av og oppover. Utgangspunktet er den mektige ladejarlen, Sigurd, og etter hvert hans sønn Håkon, en skjørtejeger, viking og mektig jarl.

Dillemma i mengder

Angrepene kommer både innenfra og utenfra, eller fra mørekanten, fra indre konflikter, frykt, maktbegjær, undertrykking, overmot, æsetro og kristendom.

Det ender med at Kark kapper hodet av sin herre, Håkon når de søkt tilflukt for sinte bønder i grisebingen hos på Rimol og Kark sjøl ber om å dø og Olav Tryggvason kapper hode av ham og setter begge hodene på en påle til skrekk og advarsel.

For Tryggvasson er klar, enten er du med meg eller mot meg, Velg å tro på Kristus eller mist hodet, gården eller noe annet.

Begrensningens kunst

De bruker terrenget glimrende, de behersker sverdkamp temmelig godt. Hestene og folk er der som medspillere, ikke bare for at de hører med. Her er ingen sceniske nødrim.

Regien preges av begrensningens kunst og god komposisjon. Her er det mange fine detaljer som forenkler finurlig.

Fine greier

Frode Fjellheims musikk har fått en forestilling og sangere å måle seg med.

Det er bra, og best er det når jeg kjenner at rollefigurene er til å tro på. Og de sterke kvinnene er solide så det holder.

De klarer også å holde seg unna litt for dryge og pompøse spelklisjeer.

Det er rått og det er riktig.

Vel blåst.