En ny Bør på Trøndelag Teater

Mange kan sangene fra denne, skal vi si legendariske komedien. Spesielt etter filmen om Bør Børson jr. med Rolv Wesenlund i hovedrollen i 1974.

Røttene er eldre. Johan Falkberget skrev historien i humorbladet Vepsen i episoder. De kom som bok i 1920. Urpremieren kom i 1929 og ni år etter den første filmversjonen om Olderdalens store sønn, møkkakjøreren som ville bli bankdirektør for blant annet å hevne seg på bygdedyret.

Historien er et skråblikk på jobbetida rundt første verdenskrig, ei tid for spekulanter og kjapp rikdom eller undergang.

Klarer brasene

Det er vel en smule dristig å dra dette rotfestede stykket opp av hatten igjen, tenker jeg når teppet går opp og fortelleren gir oss starten.

Dette kan gå alle veger, tenker jeg, mens bygdedyret hugger til og Bør ankommer Olderdalen etter en tur til Trondheim, med store tanker og drømmer. Men den tvilen forsvant fort.

Den blir temmelig raskt erstattet med en god kribling oppover ryggmargen. Kanskje er det fordi jeg kan stykket fra før og likevel lurer på hva som kommer og hvordan. Her klarer de faktisk å utnytte den følelsen maksimalt. Her får vi stykkets røtter og samtidig små og store detaljer som fenger og drar meg med.

En prestasjon

Mads Bones gjør en kjempejobb. Han er sin egen Bør Børson jr. En som ikke har vært der før. Det er en bragd. Jeg savner ikke de gamle stjernene som har gjort disse sangene og den hoppende, ville, varme og morsomme fortellinga til folkeie.

Kriblende godt, Mads.

Så står han også på så svetten siler. Et tempo denne nykrydrete versjonen tåler godt. Den har fått en form som krever energi og framdrift og villskap. Dette er ikke et stykke for underfundigheter og ettertanke.

Passer inn

Regi og sceneløsninger passer godt sammen i grenselandet mellom virkelighet og fiksjon. Her kan alt skje uten at ankerkjettingen ryker.

Noen av krydderiene som gjør dette til en ny Børson, er bruken av film midt i det hele. Jeg har sett eksempler på lignende grep før, og dette er blant de beste utførelsene.

Typegalleriet er også i grenselandet mellom tull og finurlighet. Godt spilt for det meste og dyktig plassert.

Og for all del, Ole Elveplassen, med Hans Petter Nilsen er stor. Silje Lundblad som Josefine klarer og gi galskapen noen romantiske og varsomme øyeblikk.

Sammen er de alle krutt om enn litt ujamt i kantene.

Musikk som lever

Orkesteret med Åsmund Flaten i spissen bidrar til fulle med å gjøre komposisjonen av hele stykket til noe mer. De gir det lille ekstra på lekent vis. De forsterker tendensene og tilfører originalitet, eller skal vi si fjerner noe av den opprinnelige snev av kjedsommelighet.

Hm. Dette var mye positivt, men det får stå sin prøve. En trøndersk folkekomedie har fått ny næring.