Fotball er den største barne- og ungdomsidretten i Norge. 370.000 gutter og jenter deltar i en eller annen form for fotballaktivitet store deler av året, ifølge Norges fotballforbund. Men ikke alle er med fordi de har lyst.
– Det var ikke gøy, men jeg gjorde det på grunn av det sosiale. Jeg hatet fotball, men det var der jeg kunne være sammen med vennene mine, sier Emil Trane-Dragsten fra Trondheim til NRK.
Sammen med sin mor, Kristin Trane, skrev han tidligere i juni et innlegg i Aftenposten om det å føle presset til å være med på et fotballag - selv om han ikke var interessert i sporten.
– Ville at han skulle være en del av det sosiale fellesskapet
Emil sier han vil fortelle sin historie for å kunne hjelpe andre som har det på samme måte. For det var vanskelig å si høyt at han ikke trivdes med fotballen.
– Jeg ville prøve å vise at jeg likte fotball, for å bli likt av andre. Alle kompisene mine spilte på laget.
Kristin sier de merket tidlig at sønnen ikke trivdes, at han var usikker og nervøs og ofte ikke ville dra på trening. De trodde imidlertid at det kom til å bli bedre etterhvert. Familien kjøpte kule fotballsko, motiverte og roste.
– Men vi så jo at hodet hang på kamper og at det gikk ut over selvbildet. Grunnen til at vi pushet på, kanskje litt for lenge, var det sosiale. Vi ville at han skulle være en del av det sosiale fellesskapet.
Idrettssosiolog ved NTNU, Arve Hjelseth, sier at det sannsynligvis er for mange unge, særlig gutter, som spiller fotball.
– Det går nok like mye på klassekameratenes forventninger som på foreldrenes. Det er en viktig måte å sosialisere på, men rent idrettslig hadde nok mange hatt godt av å prøve andre idretter, sier han til NRK.
Tar for gitt at gutter liker fotball
Da Emil gikk i 3. klasse, begynte han på taekwondo. Først da tok han mot til seg og sluttet med fotball. Kompisene skjønte ikke hvorfor.
– Skal virkelig en idrett definere et barn så mye at en gutt som Emil følte han måtte ha en skikkelig god grunn for å slutte? spør mamma Kristin i Aftenposten.
Sosiolog Hjelseth sier flertallet drar mindretallet med seg, fordi de fleste vil være en i gjengen. Det blir viktigere enn hvorvidt selve fotballen er gøy.
– Og fotball er nok fortsatt et slags symbol på maskulinitet hos mange. Skikkelige gutter spiller fotball, liksom. Man er derfor potensielt mer sårbar om man stiller seg på utsiden; når nesten alle gutter spiller kan det hefte noe ved den som ikke er med.
Kristin Trane lurer på om likestillingen er kommet langt nok når det tas som en selvfølge at guttene spiller fotball, men ikke nødvendigvis jentene. Emil skriver også i avisinnlegget at mange ser på fotball som en "mannesport", som noe gutter bør drive med:
«Her syntes jeg foreldre- og besteforeldregenerasjonen er verst, egentlig. De tar det ofte for gitt at jeg liker og spiller fotball, mens det ikke er en selvfølge at lillesøsteren min gjør det.»
Mange kjenner seg igjen
Emil og Kristin har fått mye oppmerksomhet etter at de skrev innlegget i Aftenposten. Organisasjonssjef i Trøndelag idrettskrets, Kjell Bjarne Helland, skrev blant annet dette i Adresseavisen:
«Min påstand er at barna velger/blir plassert i den idretten som foreldrene enten har drevet selv eller kjenner best til. Her tror jeg dessverre vi i idretten ikke lykkes godt nok med å introdusere barn for flere av de ulike idretter som tilbys.»
– Vi synes det er artig at det har skapt debatt i media. Vi har også fått mange tilbakemeldinger fra folk - også fotballinteresserte - som er glad for at vi gir dette en stemme. Mange sier de kjenner seg igjen i at det er vanskelig å stå i mot presset, sier Kristin Trane til NRK.
14-åringen Emil driver nå både med musikk og volleyball.
– Jeg lager musikk bare fordi jeg synes det er artig. Og jeg skal på Norgescup med volleyballaget mitt helga. Det blir veldig, veldig gøy.