Dystert morsomt på Trøndelag Teater

Hva er nå dette da, tenker jeg når det hele starter på studioscenen på Trøndelag Teater. Denne stemninga holder stand gjennom hele stykket. Det er sånn det skal være.

Meninga med livet

Manus fra 1932 handler om mennesker som gjør det de tror de skal gjøre. Den riktige, riktigheten. Styrt av regler og system.

Det i seg selv gir det de tror er meninga med livet. Mønstrene som skal hjelpe oss gjennom tilværelsen blir tilværelsen på sett og vis.

I dette spillet forsvinner varmen, det medmenneskelige, for ikke å si tro, håp og kjærlighet.

De vet det, kanskje, eller kanskje ikke. De bryr seg ikke. De har lengsler, men her er det ikke rom for så mye.

Mørk tekst

Oppe i denne mekaniske gråheten møter vi et menneske som er rammet av systemets indre kråkfot. Ingen hører på hva hun egenlig sier.

Teksten er mørk. Den er skrevet i skyggen av en gryende nazisme.

På studioscenen framstår, kulda, intoleransen, frykten, vanviddet og trangsynet i tydelige former. De har på elegant vis klart å gi være akkurat passe absurd og morsomme uten å gi slipp på kulda. Dette er dystert morsomt og speiler håpløsheten i en merkelig verden.

Mye humor

Humoren er der hele tida, men den overskygger ikke den dystre undertonen.

Skuespill, regi, scene og kostymer byr på mange detaljer som gir sitt til teksten. Det er godt løst. Spørsmålet er om fortellinga er gjenkjennbar og om de språklige grepene tilfører nok til å gjøre stykket med undertittelen, ”en liten dødsdans” gangbart i vår tid.

Står støtt

Stykket er såpass at jeg lytter og ser hele tida for å finne ut hva som kommer og hva som ligger bak. Jo mer jeg tenker på det, jo bedre blir det.

Denne versjonen av Tro, håp og kjærlighet er meget godt komponert. Elementene henger sammen. Dette er et stykke som lever ei god stund etter at lyset er slått av.