Disse skjuler seg i dypet

– Dette er optimalt, sier Jarle Mork.

Han kunne blitt tatt for å være en rutinert Lofotfisker der han ser ut over Trondheimsfjorden som glinser i den kalde januarsola.

• SE SKAPNINGENE HER

– Flat sjø og lite vind, konstaterer han.

Frostrøyken står ut av munnen til NTNU-professoren mens han snakker med tre mastergradsstudenter og forskerkollega Torkild Bakken.

Leter etter skatter

Fra kaia på Biologisk stasjon i Trondheim ser de FF Gunnerus nærme seg over fjorden fra andre siden av byen.

Det 31 meter lange forskningsfartøyet er fullt av moderne, teknologisk utstyr, og er høyt verdsatt i det biologiske forskningsmiljøet.

Turen de skal på kaller de for et tokt, og den sjørøveraktige likheten er ikke helt tilfeldig.

– Vi leter jo etter skatter, smiler Bakken.

Predator uten fiender

Dagens skatt er av den lille, nesten usynlige sorten.

– Vi skal lete etter egg fra Periphylla periphylla.

Professor Mork bruker det latinske navnet til kronemaneten mens han tar et langt steg over i fartøyet som nå har lagt til kai.

Få vet om den rødfiolette predatoren som lever i bunnen av flere hundre meter dype fjorder.

Med tolv tentakler og kraftige brenntråder har kronemaneten ingen naturlige fiender, og i Trondheimsfjorden har den spredd seg ekstra mye de siste årene.

Eggene er mikroskopiske og gjennomsiktige, men i voksen størrelse er maneten mer imponerende med sine 6–7 kilo.

• Les også: Dro opp kveite på 220 kilo
• Les også: Kronemaneten okkuperer norske fjorder

(Artikkelen fortsetter under videoen)

– Havoverflata skjuler mye

Både Mork og Bakken er over gjennomsnittet fascinert av Norges tredje største fjord.

Trondheimsfjorden strekker seg 126 kilometer og er over 600 meter på sitt dypeste.

Den mørke havoverflata skjuler skapningene som gjør fjorden til en av landets mest artsrike.

– Du har alt fra mikroskopiske planktonorganismer som vi må ha lupe og veldig sterk forstørrelse for å se, til store dyr som lever på bunnen, sier Bakken.

Kjempeblekksprut

Blant det merkelige som med sjeldenhet har dukket opp fra dypet er kjempeblekksprutene.

Ikke mindre enn fire ganger har de store rovdyrene drevet i land fra Trondheimsfjorden.

Den siste ble funnet i 1975, og arten kan trolig bli hele 20 meter lang.

– Vi mener at den har kommet inn i fjorden av en eller annen årsak, og at den ikke lever her. Men sikker er vi ikke, fordi det er funnet så få individer av kjempeblekkspruten i verden at vi vet veldig lite om den, forteller Bakken.

• Les mer om kjempeblekkspruten på Vitenskapsmuseets nettside
• Se også: Fangstbilder av gigantkveiter

Hai som ser ut som monster

En annen stor kjempe, som med sikkerhet finnes i fjorden, er håkjerring.

Den kraftige haien trives best fra 200 til 1200 meters dyp, og kan ifølge Fiskipedia veie over ett tonn.

– Håkjerringa ser ut som et monster, men jeg synes den er pen, sier Irvin Kilde på telefon til NRK.

Biologen er en av dem som står bak fiskeleksikonet på nett, og er selv en ivrig hobbyfisker.

I skrivende stund ligger han som nummer tre på lista over dem som har fisket flest forskjellige typer arter i Norge.

– Jeg har tatt 104 arter, og rundt halvparten av dem er nok tatt i Trondheimsfjorden. Jeg har fått mye spesielt der, men håkjerringa er nok den som henger høyest.

• Les også: Fikk haifisk på 600 kilo
• Se også: Storfangst i Trondheimsfjorden

Badet med håkjerring langs ripa

Å være den som drar en gammel kjempe opp fra dypet er en mektig følelse, forteller Kilde.

– Å se den stige opp fra vannet var fantastisk gøy.

Hans fisk var under 100 kilo, og dermed åpnet muligheten seg for å gjøre noe som få andre i hele verden har gjort – å bade med en håkjerring.

– Vi fikk festa den med tau slik at den lå stabilt langs ripa på båten, og jeg var ute i vannet og tok på den.

Men den unike badeopplevelsen var likevel ikke høydepunktet for fiskeentusiasten.

– Det beste den dagen var å få se håkjerringa på 640 kilo som kompisen min fikk. Den var over fire meter lang og feit som en klump.

– Vet aldri hva vi får

Tilbake i FF Gunnerus har forskerne stått på samme punktet på fjorden i flere timer.

På den tiden har de rukket å ta mange prøver fra havet, og matros Mats Reppe er i ferd med å heise opp dagens siste fangst.

– Akkurat nå samler vi inn blindt, så vi vet jo aldri hva vi får, sier Torkild Bakken.

Redskapet deres er en flere meter lang håv, som har samlet med seg alt den treffer på vei opp fra 500 meters dyp.

– Det ser ut som det er liv her, konstaterer professor Mork.

Han peker ned i bøtta der innholdet fra håven har endt opp.

– Vi får se om vi finner noe artig.

«Jeg tror jeg ser egg!»

Sammen med mastergradsstudentene søker han ly fra kulda inne i et av skipets laboratorium.

Tre småmaneter og en reke er den synlige fangsten, men etter noen kjappe minutter ved mikroskopet kommer det et lite gledesrop fra en av studentene.

– Jeg tror jeg ser egg!

Mork kommer rask bort og bekrefter at den lille, hvitgule og knapt synlige rundingen ser ut som et av kronemanetens egg.

Toktet har funnet sin skatt.

Overraskelse på hjemturen

På vei inn til land igjen serveres det sjokoladekake og kaffe i byssa, men Mork klarer ikke helt å holde seg borte fra laboratoriet.

Midt i en samtale med mastergradsstudentene avbryter han seg selv.

– Nei, du. Hva er dette for noe? Rop på Torkild.

Gjennom mikroskopet har professoren sett en samling av små egg som ligger i en brun klase, og han er tydelig entusiastisk over funnet.

Torkild kommer inn i rommet, og tar over plassen foran benken.

Heller ikke han kan huske å ha sett en slik type egg før.

– Sånn er det hele tiden. Vi finner alltid noe nytt og spennende som vi ikke vet hva er for noe. Men det pirrer bare nysgjerrigheten.