Minneboka som fornyet livet

– Dagmars minnebok, står det der.

Hun leser fremdeles bra, men det blir stadig vanskeligere for henne å huske selv de nære tingene, som familie og venner.

Dagmar Berg (87) bor på skjermet avdeling på sykehjemmet i Oppdal. NRK treffer henne der hun har tatt plass ved kaffebordet sammen med datteren Elisabeth – og minneboka. Gjennom de ti siste årene har demenssykdommen gjort livet stadig vanskeligere.

Men så fikk hun den lille boka, med bilder fra sitt lange liv. En bok som får minnene frem.

– Det er litt av en bok, ja! Det er for at man skal ha noe å huske videre i livet, uttrykker hun.

Med bokas hjelp kommer minnene frem gjennom bilder fra barndom og ungdomstid. Boken tar enkelt for seg høydepunkter fra et langt liv, og den er sjelden langt unna.

– Jeg er født 20 august i 1928 i Steinkjer, sier hun, samtidig som hun peker på bilder i boken som viser hennes historie.

Midler fra tv-aksjonen ga bedre hverdag

I 2013 gikk inntektene fra tv-aksjonen på NRK til Nasjonalforeningen for folkehelsen og deres arbeid med demenssaken. Det ble samlet inn nesten 230 millioner kroner og noen av pengene gikk til å lage minnebøker i Oppdal.

– Til nå har fem eldre med demenssykdom fått minnebøker, mens tre nye bøker er under utarbeidelse, forteller Sigrid Mesloe i Oppdal demensforening. Foreningen støtter arbeidet med bøkene fordi de ser hvor mye de betyr både for den enkelte og deres pårørende.

Bedriften Dine Spor, som spesialiserer seg på å skrive familie -og slektshistorier, skreddersyr minnebøkene.

Overveldende effekt

Dagmar har altså fått sitt personlige eksemplar, men familien trodde likevel ikke på noen stor effekt.

– Nei, det måtte jeg bite i meg for å si det sånn. Minneboka har hatt en helt annen effekt enn jeg trodde og turte å håpe på, sier Elisabeth, en av Dagmars døtre.

– Hvis Dagmar er litt urolig, eller ting er litt vanskelig så tar vi fram boka. Det fungerer som medisin, sier hun.

Dagmar fortsetter å bla i minneboken.

– Turid kom i 1957, står det her.

– Hvem er Turid?

– Det er min søster.

– Din datter, presiserer Elisabeth.

– Ja. Nå tenkte jeg ikke annet enn at nå skulle jeg være flink og ikke si det gale, sier Dagmar.

Datteren er overhodet ikke i tvil om hva minnene i boka betyr for moren.

– Fra første dag har hun vært så glad i denne boka. Jeg tror det er den kjæreste eiendelen hun har nå, undrer Elisabeth.