Vi går langs en støvete vei i Noh Bo, en liten flyktninglandsby langt nord i Thailand. Elva Moei markerer grensen til Burma. Natten er mørk. Det er stille, bortsett fra lyden av våre egne fottrinn og gresshoppenes kor. Plutselig smeller det fra andre siden av elva. Det høres nært ut.
– Vi hører dette ofte, hver uke. Noen kvelder smeller det mye, andre ganger hører vi ett enkelt skudd. Jeg skvetter fremdeles av det, forteller Gjertsen.
Tøff tid
Trekløveret bak Tyin barnehjem har vært i Thailand siden august. Andreas har med seg studiekameraten Yashar Hanstad (26) og landskapsarkitekt Line Ramstad (33). Målet med prosjektet er å forene u-hjelp og arkitektur. Trioen håper at barnehjemmet skal stå ferdig tidlig neste år. Andreas legger ikke skjul på at oppholdet har tatt på kreftene.
– Til å begynne med holdt vi et urealistisk høyt tempo. Vi ble slitne, noe som førte til at vi kranglet mye. Det gikk så langt av vi vurderte å skrinlegge hele prosjektet, sier Gjertsen.
Les også:
Stor innsats
De tre iniativtakerne har lagt ned mange arbeidstimer i prosjektet. Ikke minst i tiden før avreise ble det mye jobb med pengeinnsamling og planlegging.
– Vi har jobbet knallhardt for å få i gang dette prosjektet. Derfor satt det langt inn å reise hjem før det var ferdig. Vi tok oss en real oppvaskskveld, og det hadde vi godt av, alle tre. Nå er vi inne i en god stim med mer realistisk arbeidsbelastning, forteller Gjertsen.
Utfordringer
– Det er veldig få som snakker engelsk her. Å kommunisere med arbeiderne har vært problematisk. Kommunikasjonen har gått gjennom tolker som kan litt engelsk. For å unngå feil har vi fulgt byggingen nøye. Vi har fungert som byggmestre og arkitekter, forteller Yashar Hanstad. Han har holdt oppsikten med prosjektet som helhet, mens Grøntvedt Gjertsen bruker mye tid foran tegnebordet og arbeider med detaljer.
Andreas Grøntvedt-Gjertsen i aksjon på byggeplassen i Thailand
Foto: Frederick Alexander KihleUholdbar situasjon
Barna som skal vokse opp i Tyin barnehjem tilhører karenfolket. De kommer opprinnelig fra Burma men militærregimets nådeløse fremferd har tvunget mange av dem til å flykte. Flere av barna har mistet foreldrene i krigshandlinger på burmesisk jord. Karenerne som kommer seg til thailandsk side lever i flyktningleire. Tilgangen på mat, arbeid og helsepersonell er lav.
– Menneskene her er i realiteten fanger. De ble jaget fra hjemmene sine i Burma, og har ikke identitetspapirer. Karenerne får oppholde seg i Thailand, men de får ikke reise fritt rundt. Militære vaktposter sørger for å holde flyktningene i grenseområdet. De sitter fast i flyktningeghettoer, med små muligheter for å komme seg ut. Situasjonen er uholdbar, avslutter Gjertsen.
Omlag 140 000 karenere lever som flyktninger i Thailand.
