Bryting mot blodkreft

Men da han starta med brytinga, var han merkbart prega av sykdom.

– Ja, da var han i dårlig forfatning. Det meste vi gjorde var enten vondt eller var noe han, ifølge seg sjøl, ikke fikk til. Vi startet sakte og sikkert med ting han følte han mestret, sier Rune Rasmussen, leder, AK-45 bryteklubb.

Det kom brått

I 2009 var Andreas som en hvilken som helst sjuåring, forteller han selv. Men mot slutten av vinteren, begynte han å føle seg dårlig.

– Det kom som et sjokk. Jeg viste ikke helt, men jeg viste det var noe feil med meg. Mammaen og pappaen min trodde ikke på meg. Da vi dro til sykehuset fant de ut det, sier Andreas Fallrø rolig.

Sjokk

For far og mor var dette et forferdelig øyeblikk.

– Det var grusomt. Jeg trodde hele verden raste sammen inne på undersøkelsesrommet. Han hadde tatt noen blodprøver, så hadde vi reist hjem. Da vi kom dit igjen stod det noen leger og ventet på oss. Andreas fikk være med noen sykepleiere for å få is. Da forsto jeg at det var noe alvorlig galt, sier mor, Hanne Fallrø.

Konstant overvåkning

Diagnosen 9. mars 2009 var klar; blodkreft. Det ble starten på mer enn to år med sykehus og en hard kreftbehandling.

– Så ble jeg alvorlig syk så nesten ingen kunne besøke meg. Jeg var innpå et rom der jeg ble passet på 24 timer i døgnet. Det kjedeligste var det, da jeg var så kraftig syk at de ikke kunne forlate rommet, sier Andreas.

På veg opp

Fra å få livet snudd på hodet, har elleveåringen greid å reise seg opp fra rullestolen og fått tilbake styrken i kroppen. Med entusiasme og pågangsmot.

– Utviklinga har vært formidabel. Fra at han ikke klarte å slå vanlig hodekråke til nå, når han kan kaste seg rundt i hodekråke og klatre tauet til topps, sier Rasmussen.

– Nå klarer jeg de fleste tingene jeg ikke greide før, sier Andreas.

Læring for livet

Og det han lærer på brytematta, drar han nytte av i resten av livet.

– Det er viktig både når det gjelder styrke og selvtillit. Det hjelper både på skole og ellers i livet, sier far Bård Fallrø.