NRK Meny
Normal

Benedicte mistet hørselen

Foreldrene stod og ropte til lille Benedicte da hun ikke hørte etter. Det de ikke visste var at den lille jenta ikke hørte noe som helst.

Benedicte Skaaraas

Benedicte Skaaraas var mye plaget med ørebetennelse i sitt første leveår. At ørebetennelser kan føre til at også hørselen rammes kan være vanskelig å oppdage.

Foto: Jørgen Pettersen / NRK

Mona og Benedicte

Mona Skaaraas og datteren Benedicte koser seg hjemme i sofaen.

Foto: Jørgen Pettersen / NRK

– Du blir veldig lei deg og får litt skyldfølelse på en rar måte. Jeg har tenkt mye på at jeg burde skjønt mer du hun fikk ørebetennelse, sier mamma Mona Skaaraas.

I ei stue i Trondheim står fire år gamle Benedicte på armlenet til sofaen, klar for takeoff. Mamma Mona Skaaraas er klar til å ta imot.

– Hopp da!, sier Mona

Datteren hiver seg i armene på mamma med den tilliten bare et barn kan ha.

– Sånn, nå må vi roe litt ned og spise litt, sier Mona. Benedicte har ikke lyst, men hører etter.

Akkurat det er ingen selvfølge.

Alle barn hørseltestes

Da Benedicte ble født var hun som de fleste andre barn. Helt perfekt. I likhet med alle de 60.000 barna som fødes her til lands hvert år, gjennomgikk hun en hørselstest før hun forlot sykehuset.

En slik hørselstest har vært påbudt siden 2008.

– Hørselsscreeningen er en test som er kjapt gjort og tas når barnet er rolig. Vi setter en propp i øret og stimulerer med lyd. Da vil hårcellene i øret respondere og det fanges opp av mikrofonen som sitter i proppen, sier audiograf ved Høresentralen på St. Olavs Hospital, Siri Wennberg.

Hørselstestingen av nyfødte er ment for å oppdage medfødte feil i øret. Men mange barn utvikler problemer med hørselen i løpet av den første levetiden.

Da Benedicte ble testa var alt som det skal være.

Saken fortsetter under bildet

Åshild Spjøtvold og Siv Wennberg

Åshild Spjøtvold og Siv Wennberg jobber med å teste hørselen til blant andre barn ved Høresentralen på St. Olavs Hospital.

Foto: Jørgen Pettersen / NRK

Flere ørebetennelser

Likevel fikk den lille jenta tidlig problemer med ørene. I løpet av det første leveåret ble Benedicte behandlet for 2–3 ørebetennelser. Hun har trolig enda flere.

Legen de oppsøker i forbindelse med betennelse ser ikke faresignalene. Hun blir sendt hjem med beskjed om å ta smertestillende og vente til det går over.

Etter hvert som tida går begynner likevel foreldrene å ane at noe mer er galt med Benedicte.

I takt med at et barn utvikler seg, vil det i større grad reagere på lyder og at folk snakker til det. Det gjorde ikke Benedicte i samme grad som jevngamle barn.

– I begynnelsen trodde vi at vi kommuniserte til henne på feil måte. I denne perioden av livet så får man så mange råd fra forskjellige kanter. Vi prøvde å gå ned på kne da vi snakket til henne og flere andre ting, men ingenting hjalp, sier Mona.

Fikk skyldfølelse

Etter en periode med mye frustrasjon begynner det å gå opp for dem at Benedicte kanskje ikke hører at de snakker til henne.

Men å finne ut hva som er galt med et barn som ikke snakker og kan gi uttrykk for hva det opplever er ikke enkelt.

– Vi stod bak henne og knipset og klappet med hendene på begge siden av ørene uten å få noen reaksjon. Vi ropte nesten i øret hennes uten at hun enset det, sier pappa Christian Skaaraas.

Sakte, men sikkert, går det opp for dem at Benedicte ikke lenger kan høre dem.

Alle ørebetennelsene hadde ført til at hun utviklet væske inne i mellomøret.

Denne væsken fylte opp mellomøret, stivner og blir så tett at den forhindrer lyd i å komme videre innover i øret.

– Det var helt forferdelig å innse at hun ikke hørte noe som helst, sier Christian.

For mamma Mona kom skyldfølelsen snikende.

– Jeg har tenkt mye på at jeg burde ha skjønt mer da hun hadde mye ørebetennelse. Jeg hadde også flere ørebetennelser da jeg var liten. I ettertid har jeg tenkt på at jeg burde ha kjent symptomene. Men heller ikke de første legene vi var innom så at det var noe galt, sier Mona.

Møtet med helsevesenet

Til slutt får Benedicte en henvisning til St. Olavs Hospital i Trondheim for videre undersøkelser. Men ventetiden for å komme inn til undersøkelsen er på flere måneder.

– Som far blir man veldig frustrert og oppgitt over at det skulle ta så lang tid. Jeg skjønner at det er ventetid, men ikke at den var så lang. Jeg trodde kanskje små barn gikk forbi køa, sier Christian.

– Når vi fikk svar på hvorfor ting tok så lang tid, så stod det bare at vi ikke var prioritert. Det er et tøft svar å få når hun var så liten som hun var. Jeg savnet litt mer begrunnelse enn som så. Vi var veldig bekymra og tenkte mye på hvordan framtida ville bli når ting tok så lang tid, fortsetter Christian.

Etter å ha ringt rundt til flere private øreleger i Trondheim fikk de til slutt time hos en spesialist.

Språktrening

Legen opererte inn dren i begge ørene. Da kom all væsken som hadde tettet til ørene ut, og hørselen kom tilbake.

Men språklig hang hun veldig etter de andre vennene i barnehagen. Derfor får hun ekstra språkopplæring i barnehagen med pedagog tre dager i uka. Henne får hun ha helt til hun begynner på skolen.

– Det er mye trening i hverdagen. Den er ikke lagt opp sånn at hun føler at det er trening, men trening gjennom lek, sier Mona.

Mye av treninga skjer når hun er ute og leker. Pedagogen kan hjelpe henne til å finne ord hun skal bruke for å forklare det hun føler og vil.

Selv om fortsatt får hjelp med språket, så blir hun ikke behandlet på noe annet vis enn de andre barna i barnehagen. Det mener foreldrene er viktig.

– Sånn som vi er blitt ivaretatt av barnehagen og helsevesenet, så går det framover så det griner etter nå. I fjor høst snakket hun nesten ikke, men nå går det som en foss. Selvtilliten har kommet seg veldig, sier Mona.

Bør oppdages tidlig

Man antar at 2 av 1000 av barna som fødes her til lands har en eller annen form for varig hørselstap. Ved skolestart har det antallet doblet seg.

Det finnes derimot ingen oversikt over hvor mange barn som blir rammet av mellomøreproblematikk, slik som Benedicte. Men man regner med at åtte av ti barn vil få ørebetennelse før de fyller tre år.

Et ukjent antall av disse blir det man kaller for ørebarn, barn som blir så hardt rammet av ørebetennelse at de mister hørselen i en periode.

All forskning viser at det er svært viktig å oppdage problemer med hørselen så tidlig som mulig.

De første leveårene er det mye et barn skal lære seg. Alt fra å sitte, gå, snakke og sosialisere seg med andre barn. Når hørselen mangler går det blant utover utviklingen av språket.

– Språk er viktig for kommunikasjonen, sosial utvikling og samhandlingen med andre barn. Det kan få store konsekvenser dersom man ikke har et språk, forteller Åshild Spjøtvold.

For Benedicte sin del utviklet hun seg motorisk og fysisk helt normalt. Men språklig hang hun langt etter sine jevngamle.

– Hjemme kunne hun bable i vei på sitt babyspråk som mange barn gjør, men da hun kom i barnehagen ble hun helt stille. Det var som om hun forstod at de andre ikke skjønte hva hun prøvde å si, sier Mona.

Saken fortsetter under bildet

Familien Skaaraas

Familien Skaaraas med Benedicte, Mona, Christian og Henrik.

Foto: Jørgen Pettersen / NRK

Blir helt bra

Selv om Benedicte fortsatt henger etter de andre barna med språket, så mener både legene og foreldrene at hun vil bli helt bra igjen. Hun har fortsatt dren i begge ørene som sørger for at de ikke tetter seg til igjen.

– Nå kommer det nye ord hver dag og hun har fått et tydeligere språk. Nå hermer hun etter oss hele tiden. Det er noe barn gjør når de skal lære språk, sier Mona.

Både Christian og Mona var lenge bekymret for hvordan det ville gå med datteren når hun hang sånn etter med språket. Nå har den sluppet taket.

– Med den treningen hun får i barnehagen så har jeg full tro på at dette skal ordne seg, sier Mona.

Ved Høresentralen på St. Olavs Hospital forteller de at de fleste barna som får problemer i mellomøret blir helt bra igjen. Enten vil væsken i øret forsvinne av seg selv eller så opererer legene inn dren som gjør at øret tømmes for væsken.

– I de fleste tilfeller blir det ingen varige hørselsskader. Men det kan være kritisk i den perioden man går med nedsatt hørsel. Det gjelder først og fremst språket, sier Wennberg.

Å gå med nedsatt hørsel over lang tid i tidlig alder kan også påvirke ørets evne til å høre i framtida. Hørselssenteret i hjernen er ikke ferdig utviklet når man blir født og trenger å stimuleres den første tiden.

Om man går med nedsatt hørsel over en lengre periode kan det føre til det som kalles for sentrale hørselstap. Det vil si at man hører normalt med øret, men at man strever med bakgrunnsstøy fordi hjernen ikke greier å sortere lyden.

– Ikke stå på sidelinja

I stua hos familien Skaaraas er det tegnetid. Benedicte sitter ved spisebordet med en bunke papirer. Fargeblyantene får ikke ligge lenge i fred før de må til pers igjen.

Fargerike tegninger produseres på samlebånd.

Benedicte gliser fra øre til øre.

– Ja, fine, sier hun.

Selv om hun fortsatt henger etter med språket, så er 4-åringen et godt eksempel på hvor tilpasningsdyktige barn er. Når ordene mangler, så greier Benedicte å uttrykke seg med både ansiktsmimikk og hender.

Mamma kaller henne familiens lille italiener.

Midt i familiekosen ser de tilbake på en slitsom periode i livet. Både Mona og Christian er klare på hva andre foreldre bør gjøre dersom de har mistanke om at noe er galt med hørselen til barnet sitt.

– Om barnet tar seg mye til ørene så kan det være et tegn på ørebetennelse. Da må de bare kontakte fastlegen med gang i stedet for å gi smertestillende. Har barnet feber i flere dager, ikke nøl, kontakt fastlegen, sier Christian.

For Mona har den største lærdommen vært at det nytter å mase.

– Jeg er sånn at jeg har veldig tiltro til det norske helsevesenet. De gjør sitt beste og da venter jeg på min tur. Christian er litt mer sånn at han ikke bare godtar alt så lett. Han har ringt og fortalt legene at sånn og sånn er det og dette aksepterer han ikke. Da har det skjedd ting. Det er for ille at det er sånn, men sånn viser det seg å være, sier hun.

Video fra Trøndelag

Midtnytt
Fra 1. januar får du nyheter klokka 18:55, 20:55 og 22:55.
For første gang i Norge får besøkende på NTNU Vitenskapsmuseet se hvordan dyr ser ut på innsiden av huden.