Bayan (11) har livet på vent

– Jeg er norsk og skal bli norsk for alltid, leser Bayan fra sin egen bok.

11-åringen sitter på gulvet og viser frem kort og bilder som venner i Namsos har sendt henne. Fra moteshow, kjøring med båt - og leking med en snømann.

– Vi ga den et navn, men jeg har glemt hva det var. Vi ble veldig lei oss da den smeltet, forteller Bayan.

Hun er en av de sju søstrene i familien Al-Zanghari, som ble tvangsutsendt fra Norge og Namsos i fjor sommer. Siden da har de bodd i et flyktningområde i Irbid nord i Jordan, som minner lite om Namsos og Nord-Trøndelag.

– Kan ikke leke ute

Familien anket vedtaket om utkasting, men tapte saken da den var oppe i Oslo tingrett i november. Nå har de anket saken videre til lagmannsretten, og håper saken kommer opp før sommeren 2015.

I mellomtiden står livene deres på vent, noe som var tydelig da NRK besøkte dem i november.

• LES OGSÅ: – Vi er opprørt og skuffet

(Saken fortsetter under videoen)

– Æ e Sara, æ e ni år og kjem fra Namsos. Æ håpe æ får kom tebake te Norge, æ kjede mæ her, sier Bayans lillesøster Sara (9) på klingende trøndersk.

– Det er ingen ting å gjøre her. Det er kjedelig. Vi kan ikke leke ute, fordi det er så skummelt, forteller Sara.

Slik var det ikke i Namsos.

– Jeg lekte ute med vennene mine der. Her er det noen som slår og sier noe slemt. I Namsos gjør de ikke det, de er snille, mener niåringen.

Innredningen i leiligheten familien leier er spartansk, og gir besøkende en følelse av nær sagt permanent midlertidighet. Det er ingen hyller eller skap, bortsett fra på kjøkkenet. Koffertene med familiens klær står stablet i hjørnet i ett av rommene.​

• LES OGSÅ: Slik lever de sju søstrene i Jordan

Livet snudd på hodet

– Vi har verken senger, stoler, kjøleskap eller ovn. Vi har ikke venner her, og kjenner ikke så mange folk her. Vi går ikke på skole, sier Mona (16).

​I Irbid sitter familien på madrasser på gulvet, hvor de også sover. De har strøm, men det er ikke mange lamper. Et religiøst vers er stort sett den eneste veggpryden.

– Dette er et motsatt liv av det vi hadde i Norge, konstaterer hun.

Husarbeid og matlaging er en kjærkommen avveksling fra venting og triste stunder. Jentene holder også kontakten med venner i Norge via Facebook.

• LES OGSÅ: – Vi har ikke gitt opp

SE BILDESERIE MED HELE FAMILIEN HER:

Gapahuk og blåbærlyng

– Jeg har ikke inntrykk av at de har det bra. Det vil være helt feil å si det, sier Liv Aalberg i familiens støttegruppe i Namsos til NRK.

Aalberg mener jentene har blitt kastet ut i en kultur som de har vanskelig for å forstå. Selv om foreldrene har kulturell bakgrunn fra Jordan, har ikke barna det, påpeker hun.

– De har vært i barnehagen, gått på skolen og vært med på aktiviteter i Norge, det er det som er livet deres. Det å løpe en tur opp i gapahuken eller blåbærlyngen for å plukke bær, eller å gå på butikken for å kjøpe seg is - helt vanlige ting, sier Aalberg.

I Jordan er forholdene for jentene helt annerledes enn i Norge, påpeker hun. Støttegruppa er redd for at søstrene etter hvert må gifte seg mot sin vilje.

• LES OGSÅ: Asylamnesti hjelper ikke søstrene

(Saken fortsetter under videoen)

Faren fortviler

Norske utlendingsmyndigheter påpekte i utvisningsvedtaket at de mener at familien med de sju søstrene ikke oppfyller vilkårene for asyl.

Selv om barns beste skal veie tungt, mener myndighetene at andre innvandringspolitiske hensyn veier tyngre i denne saken. De understreket at faren løy om sin identitet og at familien har oppholdt seg lenge ulovlig i Norge.

Faren sa da han kom til Norge i 2002 at han var en statsløs palestiner. Først i 2013 oppga han familiens korrekte identitet og nasjonalitet: jordansk med palestinsk opprinnelse.

I dag fortviler Mohammed over situasjonen for familien i Jordan, spesielt for døtrene:

– Norge er et trygt land. Der gikk jentene på skole og det var ingen problemer. Her går de ikke på skole, fordi de ikke kan lese og skrive arabisk, forklarer han.

• Alt om norsk asylpolitikk

Hensyn til oppvekst

Familien Al Zanghari fikk avslag på søknaden om permanent opphold i Norge fordi de ikke har behov for beskyttelse, etter kriteriene i paragraf 28 i Utlendingsloven. Etter en tid med venting i mottak fikk familien en utreisefrist. Likevel valgte de å bli i landet.

Dermed har det oppstått en situasjonen der de eldste barna har fått en tilknytning til Norge gjennom skole, venner, sosiale aktiviteter, mens de to yngste barna har blitt født i Norge.

– På ett eller annet tidspunkt må myndighetene ta hensyn til at barna har vokst opp i Norge, sier Ann-Magrit Austenå i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS).

Hun viser til paragraf 38 i utlendingsloven, den såkalte humanitærparagrafen.

NOAS har ikke hatt befatning med saken til familien Al Zanghari, men har jobbet med andre lignende saker.

• LES OGSÅ: Ber Anundsen nok en gang svare for seg
• LES OGSÅ: SV krever ny behandling for asylbarna

(Saken fortsetter under bildet)

– Feil å statuere eksempel

Familiens sak har flere fellestrekk med andre saker med såkalte «asylbarn».

Norske myndigheter har ønsket å utvise familier som har vært lenge i Norge, men som har hatt avslag på asylsøknadene, for å unngå en effekt med at flere da kommer til landet. Innvandringsregulerende hensyn har hatt forrang foran hensynet til barnas beste.

Austenå mener det blir feil å statuere eksempler på denne måten.

– Å ødelegge en situasjon for barn som har blitt norske, er en svært dårlig måte å gjøre det på, sier hun.

Myndighetene må i stedet jobbe for å unngå at det i fremtiden oppstår situasjoner som den familien Al Zanghari har havnet i, mener Austenå. Derfor må alle asylsøkere få en god, rettssikker og rask behandling, og de som skal ut må få en verdig retur etter relativt kort tid, fremholder hun.

• LES OGSÅ: Ap utpekes som strengest i klassen om asylbarn

(Saken fortsetter under bildet)

«Skyver barna foran seg»

Enkelte mener at foreldrene i familier som ikke har fått oppholdstillatelse «skyver barna foran seg» ved å nekte å reise ut, og deretter vise til barnas situasjon.

– Det er en argumentasjon norske myndigheter har brukt. Slik NOAS ser det, er sammenhengen mye mer sammensatt enn at noen foreldre kynisk velger å satse på å bli i Norge, sier Austenå.

– Vi mener det ofte er et uttrykk for at foreldrene ønsker det beste for barna. Foreldrene er i en ekstremt vanskelig situasjon. De har selv få rettigheter i Norge, men barna har mange med barnehage, skolegang og helsestell. Dette er gjerne muligheter foreldrene ikke kan gi dem noe annet sted, forklarer hun.

Dette unnskylder ikke hva foreldrene har gjort, hvis de har løyet om identiteten, påpeker Austenå. Samtidig mener hun at foreldrene ikke alltid forstår hva som er det beste å gjøre i en presset situasjon.

Aalberg i familien Al Zangharis støttegruppe har hørt argumentasjonen om å «skyve barna foran seg» mange ganger tidligere. Hun mener den ikke stemmer for familien, og at den uansett er altfor lettvint.

– De har ikke forsøkt å skyve barna foran seg, de har prøvd å sørge for et bedre liv for familien. Jeg kan ikke slå meg på brystet og si at jeg ikke ville ha gjort det samme. Også nordmenn gjorde dette i gamle dager, sier Aalberg.

• LES OGSÅ: – Sa hun ikke ville leve lenger hvis hun ikke fikk komme tilbake

(Saken fortsetter under bildet)

Sjåførlønn metter ni personer

Mohammed Fayez Al-Zanghari håper at jentene skal få utdanne seg, og vil la dem velge hvilken retning de vil gå. Alt hadde vært lettere i Norge, mener han.

Bare de eldste jentene skriver og snakker arabisk godt nok til at de får gå på skolen. Jentene som ikke mestrer språket tilstrekkelig, må starte forfra i grunnskolen.

De to yngste søstrene har ikke engang jordansk fødselsattest og personnummer, og kan uten dette ikke gå på skole i det hele tatt. Å få ordnet attest og nummer koster rundt 29.000 kroner, noe familien ikke har råd til å betale selv.

• LES OGSÅ: Stopper fengsling av flyktninger

(Saken fortsetter under bildet)

– Det er en god fremtid for dem i Norge. I Jordan er det ikke det, sier familiefaren.

Per nå livnærer han familien på ni på én sjåførlønn. Han har lånt en minibuss av onkelen sin, som han bruker som drosje. Noen ganger reparerer han biler, men han har ikke så mye verktøy. Det er vanskelig å finne mer arbeid.

– Det er mange flyktninger fra Syria her. Mange av dem jobber som mekanikere eller bygger hus, forteller han.

• LES OGSÅ: AUF ut mot Støre: – Passiv i asyldebatten
• LES OGSÅ: – Er debatten om asylbarn under hans verdighet?

(Saken fortsetter under bildet)

Livet gjennom glassruta

I Irbid holder jentene seg mest inne i leiligheten. De er lite ute, bortsett fra noen korte turer til butikken sammen med mor og ett og annet besøk til bekjente.

– Vi ser på livet på gata gjennom glassfeltet i utgangsdøra. Vi tør ikke å gå ut, forteller Mona (16) og søsteren Doaa (21).

Begge har på seg hodeplagg.

– Da jeg var i Norge brukte jeg ikke det. Men da jeg kom hit, måtte jeg det. Jeg var ikke vant til det, men hadde ikke noe annet valg enn å begynne med det siden kulturen er slik, forteller Mona.

– Det er litt uvant, sier hun, og forklarer at det er trangt og varmt å gå med.

(Saken fortsetter under bildet)

Få alternativer

Alternativene for ei jente i Jordan er ikke store, ifølge Mona:

– De fleste jenter som ikke har noe å gjøre, blir giftet bort av familien, sier hun.

Å ha en kjæreste går ikke. Jenter blir forlovet, og så giftet bort.

– Jeg har vært her i 16 måneder, og gjør ingenting. Det har vært som et sjokk for meg, for i Norge gikk jeg ute når jeg ville. Her er det helt motsatt, det er som et stort fengsel. Det er ubehagelig for en jente, sier Mona.

14-årige Israe har ingen forhåpninger om en lys fremtid i Jordan.

– Vi må være hjemme, vi har ingen skole, vi kan ikke lese og skrive arabisk. Vi må vente helt til noen kommer og sier at vi skal forlove oss eller ikke, sier hun.

Dooa er med sine 21 år eldst av søstrene. I Namsos tok hun linje for studiespesialisering på videregående skole, og hadde planer om å bli lege.

– Hvis jeg kommer tilbake til Norge, skal jeg jobbe veldig hardt og fortsette med utdanning. Jeg skal prøve å bli lege, det håper jeg på, sier hun.

(Saken fortsetter under bildet)

Vil ta saken til Høyesterett

Samspillet mellom FNs barnekonvensjon og norsk utlendingslovverk er sentralt i familiens ankesak til lagmannsretten, ifølge familiens advokat Arild Humlen.

Han mener utlendingsmyndighetene har lagt altfor liten vekt på hensynet til barnas beste

Vinner ikke familien frem i lagmannsretten, kan familien anke saken til høyesterett. Humlen tror også at staten kommer til å anke saken videre hvis de taper, på grunn av de prinsipielt viktige sidene ved saken.

Saken kan komme opp i høyesterett høsten 2015. Vinner familien frem, kan det bli en retur til Norge. Familiens håp ligger altså ett år frem i tid.

Verken den opprinnelige eller den nye avtalen om amnesti for asylbarn får i utgangspunktet direkte betydning for familien Al Zanghari. Bakgrunnen er at familien ble tvangsutsendt før avtalen mellom regjeringspartiene og Venstre og KrF kom på plass.

Halvveis i kronerulling

Støttegruppa for de sju søstrene satte i gang en pengeinnsamling og hjalp familien med å anke utvisningsvedtaket til tingretten. Nå samler de igjen inn penger, denne gang til ankesaken i lagmannsretten. De trenger 125-130.000 kroner, og opplyser til NRK at de hittil har fått inn over 80.000 kroner.

– Vi har samlet inn godt over halvparten nå, men vi må ha mer penger. Vi håper folk gir litt nå før jul, sier Aalberg.

Hittil har pengebidragene for det meste kommet fra privatpersoner, både fra Trøndelag og resten av landet. Støttegruppa ønsker også bidrag fra andre aktører, som lag og foreninger, menigheter og næringslivet.

(Saken fortsetter under bildet)

– Uskyldige barn

I starten opplevde støttegruppa at enkelte var kritiske til at de støttet familien. Bemerkningene gikk særlig på at familiens far ikke hadde sagt sannheten om identiteten sin.

– Nå er det nesten ingen som reagerer negativt på arbeidet vi gjør. Det har virkelig gått opp for folk at barna er uskyldige oppe i dette, sier Aalberg.

De to yngste søstrene i familien Al Zanghari ble født i Norge, altså mens foreldrene må ha visst at det var usikkert om familien fikk bli i Norge. Austenå forstår at folk setter spørsmålstegn ved slike tilfeller.

– Det kan ha med kultur og holdninger å gjøre. Men uansett hva som er grunnen, er barna nå født, og det er en situasjon norske myndigheter må forholde seg til, sier NOAS-lederen.

(Saken fortsetter under bildet)

Har tilbudt hjelp

At alle jentene som gikk på skole i Norge nå sitter hjemme i en leilighet i Irbid, uroer støttegruppa.

– Vi mener at de skal komme i gang med noe, sier Liv Aalberg.

Støttegruppa har tilbudt familien noe økonomisk hjelp, og vurdert å starte en egen innsamling til livsopphold og utdanning for familien.

– Vi har kommet med en del forslag, blant annet muligheten for å betale for en arabisklærer som kan hjelpe dem med språket. Men de har ikke hatt lyst til å motta noe foreløpig, bare støtte til selve rettssakene, konstaterer Aalberg.

Noen lærere i Namsos kommuniserer med jentene via nettet om skolefag, og sender blant annet oppgaver og lekser til dem. Jentene har også fått tilsendt skolebøker.

Ett ønske, ett håp

Mona håper hun og søstrene til slutt får komme tilbake til Norge.

– Jeg har mye håp, og jeg vil ikke gi opp håpet heller. Jeg skal fortsette å håpe og drømme om å komme tilbake til Norge for å fortsette skolen. Det er det jeg tenker på hele tiden, sier 16-åringen.

Lillesøster Bayan er klar på hva hun vil:

– Det er bare ett ønske og ett håp jeg har igjen: Jeg ønsker å komme tilbake til Norge.