Ariel (22) roper etter hjelp – men føler ikke at noen vil høre

I flere år har hun kjempet en kamp. En kamp mot systemet, en kamp mot sykdommen og en kamp mot de mørke tankene.

Tidligere i sommer prøvde Ariel Charlotte Samdahl å gi opp kampen for andre gang.

– Hun var krass på melding til oss foreldrene, sier mamma Hege Christin Samdahl. Hun fikk en ekkel følelse denne lørdagskvelden i juli.

Hun dro til leiligheta til dattera, og hun kom i grevens tid. Med blodige armer tok Ariel imot mora, som med en gang ringte 113.

– Jeg var ganske hysterisk, og tenkte: De må hjelpe henne. Hun har blitt oversett så mye.

Vanskelig å få hjelp

AMK ville ikke sende ambulanse, ifølge mora. De satte henne over til legevakta, til det de fortalte var en prioritert kø.

De kunne sende ambulant akutteam, men det kom til å ta lang tid da de var ute på oppdrag.

Hun fikk spørsmål om hun kunne ta med dattera til legevakta selv.

Samtidig sto Ariel med et håndkle som hun trykket mot sårene.

– Vi kom hastende nedover. Men det var visst ikke noe hast, sier mamma Hege Christin.

15 minutter skal det ha tatt før Ariel fikk komme inn til en sykepleier. Her ble sårene vasket og pakket inn. De fikk beskjed om at en lege skulle se på det.

– Jeg skalv, var sliten og svimmel. Det føltes rart, sier 22-åringen.

Etter halvannen time ble hun ropt opp. Ifølge mora hadde de sluppet inn mange i mellomtida.

«Selve møtene med lege og sykepleiere var bra, de var meget behagelige og forsiktige, så det er ikke det som er problemet. Problemet er at det er så vanskelig å få akutt hjelp.» skrev mora i en e-post til NRK etter hendelsen.

Ariel ble sydd, limet, stripset og bandasjert.

Mora ønsket innleggelse, og dattera gikk med på det.

«Endelig», tenkte Hege Christin. Ariel har aldri gått med på det tidligere.

Men 22-åringen ble likevel sendt hjem alene.

NRK har vært i kontakt med Trondheim kommune, og forelagt de kritikken, men helse- og omsorgssjefen forteller at de ikke har lyst til å stille til intervju i denne saken.

Flere psykologer

For å forstå hvorfor Ariel har kommet dit hun er i dag, må vi flere år tilbake i tid. Hun var sju år da hun begynte å få plager. Elleve år gammel fikk hun diagnosen kronisk migrene.

Selv tror 22-åringen at sykdommen har bidratt til å gjøre henne psykisk syk, og for to år siden ble det virkelig alvorlig.

Da kjente ikke mora lenger igjen dattera som hun beskriver som tungt deprimert. En dag tok hun henne med til legen, og hun ble hastehenvist til DPS. Time fikk hun først to måneder senere.

Gjennom de neste åtte månedene gikk Ariel til tre forskjellige psykologer fordi de én etter én sluttet i jobbene sine.

«Jeg føler meg veldig utrygg når jeg skal til noen nye» hadde hun sagt på forhånd.

Kalenderen viste 5. september 2021 da Ariel for første gang prøvde å ta sitt eget liv.

Noen uker senere fikk hun en time hos den tredje psykologen. Da fortalte også han at han skulle slutte.

– Vi skjønner at folk slutter, men nå var det tre på rad, sier mora, som sendte klage til sykehusdirektøren.

Det førte til et møte med DPS, som mor forteller at ikke har løst noen ting. Hit nekter dattera å gå på grunn av at hun har blitt kastet mellom behandlere.

Lengre ventelister

St. Olavs hospital ønsker ikke å kommentere saken på grunn av taushetsplikt, men svarer på generelt grunnlag.

Klinikksjef Elin Ulleberg ved klinikk for psykisk helsevern ved St. Olav skriver at ventetiden for psykolog vil variere ut fra tilstanden. Det er symptomene og funksjonsnivået til pasienten som avgjør om og når man får et tilbud.

St. Olav hadde en økning på 1517 henvisninger fra 2019 til 2021. Det gjør at flere nå er på venteliste, ifølge klinikksjefen.

Gjennomsnittlig ventetid er 48 dager for å få psykolog, men Ulleberg påpeker at sykehuset sikrer rask hjelp ved akutte tilstander.

At Ariel måtte forholde seg til flere psykologer er ikke ønskelig eller optimalt, mener Ulleberg.

– Kasteballer i systemet

Mental Helse vet at flere kjenner seg igjen i situasjonen til Ariel.

– Vi opplever definitivt at mange blir kasteballer i systemet, sier Sigrid Øyen Mull. Hun er pressevakt og nestleder for svartjenestene til organisasjonen.

Deres erfaring er at pasienter blir såkalte kasteballer på grunn av lange ventelister og kompenserende tilbud i mellomtiden. Dermed må pasienter legge sjela si på bordet, på nytt og på nytt, som Mull sier.

Organisasjonens svartjenester får cirka 1500 henvendelser i døgnet. Mull sier mange nå tar kontakt fordi de synes sommeren er utfordrende, særlig siden hjelpeapparatet er redusert.

– Ensomhet og det stengte behandlingstilbudet er fremtredende i samtaler om sommeren, sier Mull.

Organisasjonen er kritisk til de lange ventelistene for å snakke med psykolog. De får stadig henvendelser fra unge, som opplever det som særlig tungt.

– Når du er 18 år oppleves det å vente i flere måneder som et halvt liv. Vi har mange henvendelser fra ungdom som velger å ikke stille når det blir deres tur, og som tenker: jeg trenger hjelp nå, ikke om tre måneder, sier Mull.

Satser på psykisk helse

Ellen Rønning-Arnesen (Ap) er statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet. Hun sier psykisk helse er et av regjeringens satsingsområder. Målet er å forebygge bedre, vite mer om hvorfor psykisk uhelse øker. De ønsker også å styrke kommunale tjenester og tilbudet til sykehusene.

Regjeringen har gitt sykehusene i oppdrag å innføre vurderingssamtaler. Det betyr at alle som blir henvist til psykiatrien skal få en samtale med en fagperson på sykehuset, før de henvises videre.

– Målet er at ventelistene skal ned, sier statssekretæren.

Rønning-Arnesen mener det viktigste regjeringen kan gjøre for å minske pasienters opplevelse av å være kasteballer er å få inn flere fagfolk.

– Psykisk helse er et satsingsområde for regjeringen. Når kan vi forvente oss å se en reell bedring?

– Det første budsjettet vårt kom nå i høst, og opptrappingsplanen for psykisk helse skal legges frem i 2023, sier statssekretæren.

– Jeg er her fortsatt

Tilbake i leiligheten i Trondheim sitter mamma Hege Christin sammen med dattera Ariel.

– Kan du beskrive hvordan det føles inni deg når det blir som den julikvelden?

– Alt bare ble for mye. Ingenting er greit lenger. Jeg vil ikke spise, jeg vil ikke drikke. Jeg vil ikke være våken, sier Ariel.

Denne dagen har hun satt håret opp i en topp med rød sløyfe som matcher skjørtet i mange farger.

Du kunne ikke ha gjettet at hun fire dager tidligere prøvde å ta sitt eget liv.

– Jeg har spurt om hjelp så mange ganger. Jeg har ikke energi til å holde på sånn. Da er det bedre å gi opp.

– Hva er dine håp for framtida?

– Jeg har ikke så mye håp. Men jeg er her fortsatt, og det er jo noe, sier Ariel.