Pop, pop-pop, pop-pop-pop. Noe som høres ut som mikropopcorn kommer fra en monitor i et hjørne av laboratoriet på Øya i Trondheim. Men det er ikke noe så trivielt som kinogodteri som produseres i disse lokalene.
– Dette er rottehjernen som snakker med oss direkte!
Professor og hjerneforsker May-Britt Moser forklarer entusiastisk mens hun kaster kjeks, frokostblanding og sjokolade ned til den lærenemme gnageren.
– Rotter er veldig kresne. Kjeksene som rottene likte best gikk ut av produksjon. Da var det krise før vi skjønte at Pepita også funket godt, sier hun.
Sammen med ektemann Edvard har hun gitt et svar på hvorfor vi kan våkne på et hotellrom i en fremmed by og tenke «Hvor er jeg?».
Grunnlaget for koblingen mellom stedssans og hukommelse ble oppdaget av forskerne ved Senter for hukommelsesbiologi ved NTNU.
Deltok på Skavlan
I en årrekke har hjerneforskere fulgt nøye med på forskningen som pågår i Trondheim.
Tidligere i år fikk forskerparet den høythengende Louis Jeantet-prisen og den prestisjefulle Anders Jahre-prisen etter å ha oppdaget hjernens mentale rutekart (såkalte gridceller).
Det hviskes i miljøet at neste pris kan være den gjeveste av dem alle: Nobelprisen i medisin.
Men for den vanlige mannen i gata ble ekteparet kjente navn da de deltok på
Skavlan i oktober.
Deres formidable formidlingsevne gjorde avansert hjerneforskning til noe man kunne diskutere over kantinebordet.
– Den dagligdagse hukommelsen bruker stedssansen som et av de viktigste elementene. Hvis du tok bussen vil du alltid koble minnet til stedet hvor det skjedde. Vi studerer hvordan stedssans og hukommelse oppstår, forklarer Edvard.
Nå kan det hende at paret får en ny pris som de kan smykke seg med, nemlig Årets trønder.
– Jeg ble veldig overrasket. Da vi ble nevnt blant de 200 forslagen så syntes jeg det var veldig snilt, men jeg trodde ikke mine egne ører da jeg fikk beskjed om at vi var blant finalistene. Vi mener at det vi gjør er viktig for samfunnet, men fruktene ligger 40-50 år frem i tid, forklarer Edvard.
Presset til Trondheim
Ekteparet vokste opp med ei øy mellom seg, henholdsvis på Hareid og Fosnavåg på Sunnmøre. På universitetet i Oslo sa det pang.
– Han ville egentlig bli kjernefysiker, men da sa jeg «nei, kan vi ikke gjøre noe annet, psykologi for eksempel», forteller May-Britt.
Dermed begynte paret på psykologistudier, men oppdaget raskt at det var nevrovitenskap som var deres lidenskap.
Dessverre var det få andre som drev på med det i Norge, og paret hadde studieopphold i London og Edinburgh.
De hadde planer om å dra til USA, men en professor tipset paret om ei stilling ved Psykologisk institutt i Trondheim.
– Han presset oss til å søke, ler May-Britt, mens Edvard utdyper:
– Vi ba om å få to stillinger, kostbart utstyr og laboratorium. NTNU sa faktisk ja, og da bestemte vi oss for å legge utenlandsplanene på is. Vi har ikke angret på det, for her har vi fått bygge opp en lab etter våre ønsker i stedet for gjøre forskning på andres premisser, sier han.
Verdens største laboratorium
Til sammen er det rundt 80 ansatte på senteret som er på flyttefot i disse dager.
Etter nyttår vil verdens største hjerneforskningslaboratorium av sitt slag være et faktum - i Trondheim.
Og plass er virkelig noe forskerne trenger med tanke på at det finnes rundt 200 og 300 dyr som skal huses i disse lokalene. Moser har en forkjærlighet for rotter som de beskriver som nysgjerrige, smarte og litt late.
Man skulle tro at Edvard og May-Britt fikk nok av gnagere på jobben, men hjemme er det to versjoner av arten ved navn Aurora og Mulluska.
Yngstedatter Ailin (16) spiser gjerne frokost i selskap med kjæledyrene, mens eldstedatter Isabel (20) studerer biologi, og kan fort ende opp med forsøksrotter selv.
– De er verdensstjerner
Moser-ekteparet har ingen planer om å forlate Trondheim til fordel for andre universiteter som stadig tilbyr dem attraktive jobber.
– Jeg er erketrønder! Vi har det gøy her. Vi stiller spørsmål og så får vi svar, sier May-Britt.
– Hvordan er det å jobbe så tett sammen når dere også er et ektepar?
– Vi startet sammen, vi arbeider sammen, og vi satset alt sammen. Det var ingen som sto hjemme og kjeftet fordi maten ble kald, fastslår May-Britt.
NTNU-rektor Torbjørn Digernes er imponert over pionerene som til stadighet setter Trondheim på verdenskartet.
– De er verdensstjerner på hukommelsesforskning. Da de inviterte til et seminar på Svalbard for om lag tre år siden så kom det 130 toppforskere, inkludert to nobelprisvinnere. På en skala fra en til ti når det gjelder stolthet, så ligger jeg på tolv, sier han.