Det er ikke lenge siden bare tanken på å få oppleve en herre som Bob Dylan i Trondheim - og det til og med en varm sommerkveld på Torvet - så håpløs at den i beste fall ville utløst vemodige smil og sørgmodig aksept av forholdet mellom musikkens sentrum og periferi.
Men i går kveld var det rene, skjære virkeligheten. Ikke nok med det: Litt over halv ni, i sollyset som fremdeles ikke var det minste orange i kanten kunne vi 15 000 innenfor sperringene hjelpe Bob Dylan og bandet hans dra i gang årets europaturne. Forventningene våre var enorme. Og du verden; så lite vi hadde å klage på, da det var slutt et par timer og tjue sanger senere. Ikke stort annet enn slurvete arrangører som ikke hadde sørget for at publikum kunne få tak i noe å drikke i tettpakket sommervarme.
Det er lenge siden en Bob Dylan-konsert har vært et egnet sted for nostalgisk allsangeri. Dylan er ikke i den bransjen. I stedet behandler han sangene sine som selvstendige redskaper og elementer i det kunstverket som konserten til slutt blir - og synger, fremfører og fraserer dem på den måten han vil ha dem akkurat der og da. Ikke alltid direkte gjenkjennelig, noen ganger nesten tvert i mot, men nytt, spennende og utfordrende.
Det var en stund nå siden disse musikerne hadde stått foran publikum - og kanskje var det årsaken til en litt famlende start, men allerede i sang nummer to, en akkustisk The Times They Are A Changing, var både Bob og det i går alldeles glimrende bandet i stø gjenge, med gitarist Charlie Sexton som den rene visehøvding der oppe ved siden av den nyslåtte sekstiåringen Bob.
De som kom med håp om å få høre de gamle sangene må, ha vært ekstra fornøyde i går kveld. Alle de ti første sangene var laget i god tid før 1970, men da kom en vidunderlig versjon av In The Doorway Crying fra -97. Før ekstranumrene; en fjelltopp av et høydepunkt - sammen med Stuck Inside of Mobile og Leopard Skin Pillbox Hat - begge fra mesterverket Blonde on Blonde.
Etter applausen før ekstranumrene - sju i tallet, intet mindre - virket det som publikum også hadde fattet at de var med på noe viktig og det var nok da konserten tok av og ble virkelig god. Like A Rolling Stone, All Along The Watchtower (herrejemini for en sang det er), Highway 61 og Blowing In the Wind til slutt. Og midt inni der - Forever Young. Aldri før har jeg for min del hørt den sangen fremført så gåsehudprovoserende vakkert.
Etterpå, mens den nå røde trøndersola fremdeles stilte seg nokså motvillig til en tur bakom åsryggene langs Åsenfjorden, gikk vi i flokk over Gamle Bybro, var glade og visste at denne opplevelsen var en fin ting i livet - allerede litt misunnelige på dem i Bergen og Langesund som nå bør glede seg vilt til det blir deres tur til å møte Bob.
Leif Ekle, NRK P2