Risikerte heller å havne i helvete enn å fortsette å leve i et helvete

– Det var nesten som å vokse opp i krig. Fordi du får aldri hvile. Du må alltid være på vakt, og passe på ikke å synde. For en synd kunne jo være nok. Det var veldig slitsomt og opprivende.

Anders Torp vokste opp inn en radikal pinsekarismatisk menighet. Allerede som 4-åring var han overbevist om at helvete fantes. I tillegg måtte han passe seg for demoner, for de kunne feste seg til ham hvis han syndet.

– Jeg følte alltid et slags mindreverd eller at jeg ikke var god nok til å komme himmelen, og mange ganger gikk jeg med skyldfølelse for å gjøre ting som alle barn gjør, forteller Anders.

Den minste ting kunne føre til en følelse av skyld. Som å gjøre noe småslemt mot en annen elev, eller å ta en leke fra et annet barn. Denne frykten for helvete og demoner var den eneste virkeligheten Anders kjente til.

– For meg var det normalt, samtidig som det var en påkjenning å gå rundt og alltid være redd for ting jeg ikke kunne se.

Himmel og helvete kan påvirke lykkefølelsen

Ifølge en amerikansk studie kan det å tro på himmel og helvete påvirke hvor lykkelig man føler seg, forteller professor i religionsvitenskap ved UiB, Michael Stausberg.

Mens en utpreget tro på himmelen kan bidra til folks lykkefølelse, er det å tro på helvete en langt viktigere faktor.

– Hvis folk har mye helvetesfrykt, så er de gjerne mindre lykkeligere enn de som ikke har det. Himmelen kan ha en lykkefremmende effekt, men den er ikke like sterk som helveteseffekten er, forteller Stausberg, som har skrevet en artikkel om emnet for Religionsoraklene.

Utenom jødedommen, har de aller fleste religioner en idé om at det skjer noe etter døden. De færreste mener det blir helt slutt.

Are Sende Osens nyoppstartede religion, Stjernestøvets søskenbarn, har derimot ingen tro på et skremmende helvete, men heller ingen oppløftende ideer om et paradis etter døden.

– Jeg tror det å være død føles likt som å ikke være født. Og det gikk jo bra det og. Andre religioner har så mye fokus på hva som skjer etterpå. Det er feil! Det er nå det gjelder, sier Are.

Hvorfor er det slik at de fleste religioner har en idé om at sjelen fortsetter etter at vi dør? Professor i religionsvitenskap ved UiO, Dag Øistein Endsjø, forklarer at noe av essensen i religioner alltid har vært å gi forklaringer på det som egentlig ikke kan forklares.

– Så det fungerer som en forklaringsmodell. Og de døde er jo igjen i folks minner selv om han eller hun forsvinner, så det kan nesten tenkes at det har oppstått forestillinger om at den døde fortsatt er der ut fra det, sier Endsjø.

Forbereder seg til det neste livet

Zack Livesay tror sjelen hans vil fortsette videre etter at han dør.

Han tilhører den yngste verdensreligionen, bahá'í, og som bahá'i tror han dette livet er en forberedelsesprosess til det neste livet. Slik som livet i livmoren var en forberedelsesprosess til dette livet.

– Barnet i livmoren utvikler øyne, ben, tenner og armer uten at den er klar over at den trenger det. Han har jo alt han trenger for å leve i livmoren fra før. Det er først når han blir født inn i denne verden han ser det er praktisk å ha disse tingene, forklarer Zack.

Slik er det også med dette livet – vi utvikler oss, slik at vi vil være klare for vårt neste liv. Men i motsetning til livet i livmoren, hvor utviklingen skjer automatisk uten vilje, forbereder man seg her gjennom valgene man tar. For det er den åndelige tilstanden som avgjør hvor godt forberedt du er.

– Det vil si hvor mye du har utviklet din kapasitet til blant annet å vise kjærlighet, være tålmodig, kjærlig, rettferdig, sannferdig og så videre, forteller Zack.

Har du ikke prioritert dette mens du lever, vil du savne de egenskapene i neste liv.

– Og da må du begynne der. Det er en verden etter neste også, og det vil fortsette i en kontinuerlig prosess hvor vi jobber oss videre for å komme nærmere og nærmere skaperen.

– Hoveddrivkraften til hvorfor jeg står opp

Selv om Zack Livesay har vokst opp i en bahá'í-familie, var det først da han var rundt 25 år han begynte å tro. Nå har han vært bahá'í i omtrent seks år, og på de årene har livet hans forandret seg mye – til det positive.

– Jeg vil si det er hoveddrivkraften til hvorfor jeg står opp om morgenen, det at jeg vet at dette livet er en forberedelsesprosess til neste.

Akkurat hvordan neste verden er, vet han ikke, men den vil ikke være avhengig av tid og rom, og kroppen hans blir igjen.

– Hvis du ser for deg at kroppen min er ei lampe, men at lyset i lampen er noe annet, så er det på en måte det lyset jeg tar med meg. Når lampen er ødelagt, så fortsetter lyset videre, forklarer Zack.

– Det er slike metaforer som hjelper meg med å prøve å forstå hva som skjer. Men nøyaktig hva som skjer ... Det vet jeg ikke.

Buffer mot dødsangst?

Psykologspesialist og webpsykolog, Sondre Risholm Liverød, forteller at det å tro på høyere makter kan fylle behovet mennesket har for å bli sett.

– Vi er sosiale vesener, og jeg tror at når et annet menneske bekrefter meg så får jeg verdi. Hvis du har folk rundt deg som ikke gir deg nok av det, så har du kanskje Gud som et slags livsvitne som alltid ser deg og som alltid bekrefter deg, forklarer Liverød.

Om mennesket også har behov for å tro på et liv etter døden kan han ikke svare på, men ifølge den kjente psykiateren Irvin Yalom oppstår religion for å dempe dødsangst, forteller Liverød.

– Det å vite at døden ikke er enden på alt er jo en betryggende idé, og Yalom mener religion oppstår som en buffer mot dødsangst. Men hvis du sier det til religiøse, så stiller de spørsmål ved hvorfor de da har funnet på helvete. De mener det må gi dem mer angst.

– Trenger ikke tenke på døden nå

Etter å ha tenkt seg nærmere om har Are Sende Osen nå åpnet for at det kan finnes noe etter døden, men han holder fast ved at det er lite sannsynlig.

– Det kan jo hende det skjer noe etter døden. I så fall er det en hyggelig overraskelse. Men du skal være død så utrolig mye lenger enn du lever, så du trenger ikke å tenke på døden nå. Nå kan man heller tenke på livet og hvor herlig det tross alt er.

Are tror fortsatt ikke på noe helvete. Det betyr derimot ikke at man kan gjøre akkurat som man vil.

– Jeg mener man skal være snill med andre. Ikke fordi man er redd for å bli straffet og for å komme til helvete, men fordi man vet det er riktig, sier Are.

For Anders Torp var 19 år med frykten for helvete nok. Da ba han sin siste bønn og forlot religionen.

– Valget om å forlate gikk enkelt og greit ut på at jeg heller ville risikere å havne i helvete, enn å fortsette å leve det livet jeg følte var et helvete. Jeg tok heller risikoen på at vi tok feil og at Gud ikke fantes.

– Hva tror du skjer etter at du dør nå?

– Forhåpentligvis blir jeg til god kompost, og hvis jeg er heldig så blir jeg til en blomst.

• Se hele sesong tre av «På tro og Are» her