Abi (44) har bodd på mottak i 14 år: – La oss få vår frihet

– Jeg kaller ikke dette et liv. For å være i live som menneske må man ha en framtid, en plan, en morgendag. Det har ikke vi, sier Abisolom «Abi» Fiseha Tel.

44-åringen kom til Norge i 2008, som politisk flyktning fra Etiopia. Selv om han etter to år fikk endelig avslag på asylsøknaden, har han likevel blitt værende.

– Jeg tør ikke dra tilbake. Jeg er redd for å simpelthen «forsvinne».

Derfor har han fortsatt å bo på asylmottak i Norge i 14 år, uten papirer, og så å si uten rettigheter fordi han per definisjon er her ulovlig.

– Jeg har ikke rett til å jobbe, til å studere, til å gifte meg, til ID-kort, ingenting.

Og Abi er ikke den eneste som har det sånn.

Færre enn på lenge

Tall Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) har hentet fra UDI, viser at det pr. 30. november 2022 bodde 466 personer med utreiseplikt på mottak i Norge.

• 119 av disse har vært her mellom 5 og 10 år
• 210 har vært her lenger enn i 10 år
• 30 stykker har vært her lenger enn i 16 år

Utover de som er registrert i mottak, har også noen bosatt seg andre steder.

Seniorrådgiver Jon Ole Martinsen i NOAS antar at det reelle tallet på avviste asylsøkere som har vært i landet i mer enn 10 år ligger på mellom 400 og 500.

Dette er færre enn på lenge, forteller han.

Derfor mener han også det vil være enklere enn på lenge å gjøre noe for denne gruppen mennesker som ikke drar tilbake til hjemlandet frivillig, og som av forskjellige årsaker heller ikke kan tvangsreturneres.

Amnesti

NOAS mener det er på høy tid å innføre en ordning med amnesti. De foreslår etter ti år.

– Hvor lenge skal de bli værende før det er norske myndigheters ansvar å gi dem et liv? På et eller annet tidspunkt må man la nåde gå for rett. Dette er mennesker som går til grunne, sier Martinsen.

Andre organisasjoner har tatt til orde for fem år. Dette var også den grensa UDI selv foreslo i en rapport fra 2003.

Men bortsett fra en engangsløsning for ureturnerbare asylsøkere som hadde vært i landet i mer enn 16 år og som oppfylte visse kriterier, har det ikke skjedd noe.

– Vil ikke en lovnad om amnesti etter et visst antall år kunne føre til at flere kommer hit for å få en «gratisbillett» til Norge?

– Nei. Mennesket ønsker ikke å utsette seg for å leve under så vanskelige vilkår som det å leve ulovlig i Norge er. De gjør det fordi de er i ekstrem nød, sier Martinsen.

Til minne om Yemane

Utover ikke å ha lov til jobb og skole, er denne gruppens helsehjelp begrenset til det akutte. Støtten myndighetene er forpliktet til å gi dem til livsopphold så lenge de bor på mottak, er på rundt 100 kroner dagen.

– Hvis jeg vil kjøpe noe, for eksempel vintersko, så må jeg spare gjennom magen, forteller Abi.

– Hvorfor blir du fortsatt her, i stedet for å forsøke å søke beskyttelse i et annet land?

– På grunn av Dublin-avtalen vil jeg bare bli sendt tilbake til Norge. Det har skjedd med mange av mine venner.

For å sette søkelys på denne gruppens situasjon, markeres Yemane-dagen hvert år den 8. januar. I Trondheim forlenges markeringen med blant annet fakkeltog 9. januar.

Dagen er til minne om Yemane Teferi, som døde på et mottak i Bømlo den 8. januar 2016. Da hadde den 56 år gamle eritreeren bodd på forskjellige asylmottak i 25 år.

Frykten

Organisasjonen Mennesker i limbo, som består av og jobber for å bedre kårene til såkalte lengeværende papirløse asylsøkere, er blant dem som står bak markeringen.

Abi er leder i Trondheims-avdelingen. Det gir ham noe å gjøre, og ikke minst mening.

Hans frykt er å ende opp som Yemane. Han har selv sett mennesker møte en lik skjebne.

– Jeg har også sett folk bli gale. Det er det som skjer når man ikke blir stimulert eller har noe sted å dra, sier han.

– La oss få vår frihet – etter 14 år. Jeg ber ikke om kompensasjon eller oppreisning, men bare la oss gå på skole, jobbe, leve våre liv. La oss være fri.