Flere steder i landet har folk nylig opplevd myriader av nattsvermere, mer presist fjellbjørkmålere. Ifølge professor Vidar Selås ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet skyldes dette forhøyet kosmisk stråling som gjør planter mer lettfordøyelige for insektlarver.
– Omtrent hvert tiende år står månen i en ugunstig stilling i forhold til jorda og sola, og slipper mer kosmisk stråling gjennom til jordas overflate. For å reparere stråleskadene må plantene bruke proteinene de vanligvis bruker som forsvarsstoff. Slik blir de mer lettfordøyelige for planteeterne, sier han til NRK.
Man får dermed en økt overlevelse blant larvene som senere blir til nattsvermere.
Lik syklusperiode
Professor Vidar Selås mener å kunne bevise hvorfor vi opplever nattsvermer-invasjon i år.
Foto: PrivatMånen påvirker altså ikke bare flo og fjære, men også atmosfærens beskyttelse mot kosmisk stråling - som er mest merkbar høyt over havet.
– Beskyttelsen avhenger av månens posisjon i forhold til jorda og sola og varierer i sykluser på 9,3 år. Dette er eksakt samme syklusperiode vi finner hos nattsvermerne, sier Selås.
Månen påvirker magnetforbindelsen mellom jorda og sola når den befinner seg nær den rette linjen mellom dem. Det er også da vi kan få måne- eller solformørkelse.
– Magnetforbindelsen er i utgangspunktet god om våren og høsten når magnetfeltene til jorda og sola er parallelle. Men den er dårlig om vinteren og sommeren når jorda vinkler enten mot eller fra sola. Det er da månen har stor betydning for å styrke magnetforbindelsen.
Nattsvermerne som invaderte Røros brannstasjon vet det nok ikke selv, men de er sannsynligvis indirekte påvirket av kosmisk stråling.
Foto: Roar DalenUenighet
Selv om svingningene i nattsvermernes syklus følger denne månesyklusen, presiserer professoren at dette er en hypotese. Etter nesten 100 år med forskning er det fortsatt uenighet rundt fenomenet.
– En del økologer tror at toppår for arter som nattsvermere forekommer fordi fiendene deres skaper regelmessige bestandsvariasjoner, forklarer Selås, og fortsetter:
– De tror at nattsvermer-bestanden tar seg opp først, og at snylteveps dermed får mye mat og øker i antall. Først kræsjer da bestanden av nattsvermere, fordi de blir mat for snyltevepsen. Så kræsjer snylteveps-bestanden, fordi det ikke blir nok nattsvermere igjen. Etter noen år tar nattsvermer-bestanden seg opp igjen.
Disse forskerne mener at drivkraften for det hele er snyltevepsen, forteller Selås, som er helt uenig.
– Snyltevepsen kan kanskje være med på å forsterke utviklingen, men det er noe helt annet, mener professoren.
I stedet er han klar på at månen er sentral.
– Det er den. Vi har i hvertfall tre forskjellige arter som vi har lange tidsserier på, og som helt klart følger syklusen på 9,3 år. Dette er ikke kun tilfeldighet. Alle områdene har det til felles at de er dårlig beskyttet mot kosmisk stråling.
– Hva om din teori skulle være feil?
– Da må det være noe annet månen gjør som vi ikke forstår eller er klar over.
