Hopp til innhold

– Jeg vil male til jeg er 100 år

Kunsten er det viktigste i livet til 85-åringen, og tøffe livsopplevelser har preget både hans penselstrøk og mennesket Håkon Bleken.

Kunsten er det viktigste i livet til 85-åringen – Og tøffe livsopplevelser har preget både hans penselstrøk og mennesket Håkon Bleken.

SE VIDEO: Håkon Bleken forteller om sin usikre barndom, sin ødeleggende utdannelse, sykdomsperioden, stridigheter i kunstmiljøet og sin store kjærlighet for kunsten.

I en alder av 85 år bruker han fortsatt sine kreative hender til å lage fantastiske kunstverk.

Håkon Bleken

– Jeg setter stor pris på at gode kritikere og unge mennesker uttaler seg positivt om det jeg lager, sier Håkon Bleken.

Foto: Gorm Kallestad / Scanpix

Trondheimskunstneren Håkon Bleken har nettopp åpnet en ny utstilling sammen med Inger Sitter. En utstilling som inneholder mange nye bilder.

– Jeg får til å male fremdeles. Det er vel sjelden at man maler når man er over 80 år, i alle fall at man maler forholdsvis bra, men det går jo. Det er bare et spørsmål om å holde seg i form, sier Bleken.

Og den godt voksne mannen holder seg i form ved å gå tur hver dag.

– Jeg tror det er litt flaks at jeg er i god form, men jeg går tur hver dag. Jeg er interessert i ting. Jeg leser og vil lære meg ting.

Man må passe seg for å tro at gamle folk ikke følger så godt med.

Håkon Bleken
Håkon Bleken

Det er kulltegningene som står Blekens hjerte nærmest.

Foto: Bent Lindsetmo / NRK

En barndom med usikkerhet og angst

Bleken ble født i 1929 i Trondheim og hadde en barndom som både var lykkelig og ulykkelig.

– Jeg hadde en meget snill mor, men faren min var tilsvarende streng. Han ble satt på plass av moren min, så han fikk ikke holde på så lenge med sitt tyranni. Men uten min mor så ville det nok vært trasig ja.

Bleken forteller at hans storebror også ble dårlig oppdratt og dårlig behandlet av faren.

– Han tok igjen på meg, og det var ubehagelig i mange år. Det skapte en viss usikkerhet og en viss angst innenfor hjemmets lune vegger. Faren min trodde det skulle være slik. Det var vel i beste mening antagelig.

Han tror oppveksten har formet ham, både som kunstner og menneske.

– Traumer preger jo kunstnere. Hvis alt var bra rundt deg, så hadde du kanskje ikke hatt bruk for kunst. Det viser seg jo ofte at de kunstnerne som har det mest jævlig ofte lager de fineste tingene.

(Artikkelen fortsetter under bildet).

Til tross for mer enn nesten femti år som kjent kunstner er han like engasjert, og har aldri vært mer produktiv.

Til tross for mer enn nesten femti år som kjent kunstner er han like engasjert, og har aldri vært mer produktiv.

– Undervisningen var fullstendig ødeleggende

Bleken var 15 år da han fant ut at han ville bli kunstner.

– Det var vel den forsinkede puberteten som gjorde det. Det satte følelsene i gang.

Selvtilliten hans ble derimot knust da han begynte på Statens Kunstakademi.

– Det er et godt eksempel på at undervisning er ødeleggende. Vi hadde en lærer som var en meget god maler, men en dårlig pedagog. Han mente at man skulle male slik som han. Når du kom inn i et klasserom kunne du se på bildene hvem som var lærer.

De tre årene var fullstendig ødeleggende for meg. Jeg kan ikke si det sterkt nok. Det var en destruktiv tid.

Bleken om utdannelsen på Kunstakademiet

Han fikk tilbake selvtilliten da han selv ble ansatt som lærer.

– Jeg fant meg selv. Vi eksperimenterte. Du kan ikke bestemme at studentene skal gjøre slik og slik. Studenten må få valgmuligheter, og så kan du korrigere.

Håkon Bleken

– Jeg har hele tiden vært sterkt betatt av kunst. Det har hele tiden vært det viktigste for meg. Det som har vært hundre prosent vesentlig.

Foto: Jan Rye Ravnestad / NRK

Syk i fire år

I 1958 skjedde det noe i livet hans som har preget kunstneren i ettertid.

– Jeg falt og slo bakhodet mitt og besvimte. Jeg lå halvannet år på sykehus etter hjernerystelsen. Jeg måtte ligge helt stille, og det gjør noe med deg.

I fire år bodde Bleken delvis på sykehus og delvis hjemme hos foreldrene.

– I løpet av de fire årene så opplevde jeg tragedier. På sykehus dør folk omkring deg, og det blir du voksen av. Du kan ikke male, du blir satt tilbake og handikappet.

Kampen mot direktøren

85-åringen er ikke redd for å si hva han mener, og de senere årene er det særlig hans frustrasjon over tidligere direktør ved Trondheim Kunstmuseum, Pontus Kyander, som har kommet til uttrykk gjennom media.

– Han kom som en virvelvind og skulle ordne opp og gjøre alt nytt etter sitt eget hode. Det fikk han tillatelse til. Etter hvert så synes jeg at han gjorde så mange sprø ting.

– Han skulle skape internasjonal kunst i byen og i løpet av den tiden påførte han museumet seks millioner i gjeld, sier Bleken.

– Angrer du på noe du sa i den striden?

– Nei, jeg angrer ikke på noe. Tvert imot. Jeg vil gå så langt som å si at jeg har malt noen gode bilder, og jeg er nokså stolt av noen av dem, men jeg er faktisk også litt stolt av at Kyander er forsvunnet.

Bleken innrømmer at det kostet krefter å ta kampen mot den finske direktøren.

– Det koster meg jo litt. Jeg blir jo utslitt. Det var en tøff periode det med Kyander. Det var litt for tøft. Jeg vet at folk er helt enige med meg, men ingen sier eller gjør noe.

– Er du først og fremst samfunnsdebattant eller kunstner?

– Jeg er kunstner.

NRK Trøndelag har vært i kontakt med tidligere direktør ved Trondheim Kunstmuseum, Pontus Kyander, og gitt ham mulighet til å svare på kritikken i dette intervjuet.

Kyander har takket nei både til å lese og høre Blekens uttalelser.

– Jeg er ikke interessert i å debattere med Håkon Bleken, sier Kyander.

Håkon Bleken

Håkon Bleken intervjues av NRK-journalist Eva Laukøy.

Foto: Ole Jørgen Finnes / NRK