Drar til gokk for å bli best

«Uæææ.»

To år gamle Benas Berankis skriker så den lille kroppen rister. Han kjemper mot morens grep – og lege Didrik Erichsens otoskop, som er på vei inn i øregangene hans.

«Mamma! Nei, nei!»

Han stritter imot og spenner ifra, men slipper ikke unna mamma Vaida Berankienes faste grep. Det er første gang hun møter Didrik, men etter ti år i fiskeværet er hun blitt vant til at det stadig dukker opp nye leger, jordmødre og helsearbeidere.

Livet er godt i Båtsfjord, men både været og mangelen på folk tærer på.

Hun kan selv fortelle hvordan helsetilbudet slår ut i Norges nordligste fylke: Av tre barn er det kun yngstemann som har blitt født på sykehuset. Eldstedatteren kom til verden i andre etasje på helsestasjonen, mens nummer to ble forløst i et ambulansefly. Det er realiteten når nærmeste lokalsykehus ligger tre timer unna – via værutsatte veier uten midtrabatt og gatelys.

Men for Didrik, og mange andre ferske leger før han, er det likevel dette som har lokket.

Her, på ytterkanten av Finnmarkskysten, veksler han fra en helt vanlig tirsdag på helsestasjonen til kirurgiske inngrep og behandling av pasienter som egentlig skulle vært på sykehuset.

Når det står om liv, og snøføyka gjør at ambulansen ikke har sjans til å kjøre den bratte veien over fjellet, gjelder det å prioritere riktig.

At det var i Båtsfjord han skulle starte sitt spesialiseringsløp, var en fjern tanke da han begynte på medisinstudiet i Oslo for seks år siden. Men han valgte rett sted.

Å være LIS1-lege, det man tidligere kalte turnuslege, i distriktet byr nemlig på et stort ansvar. Her er det verken tett med kolleger, medisinsk utstyr eller apparater. For ikke å snakke om sykehus i umiddelbar nærhet.

I vår har Didrik vært én av to LIS1-leger i Båtsfjord. Han og studievenninne Ina Haarstad har utgjort halvparten av legestanden i fiskeværet.

De er unge og ambisiøse, og har kommet hit for å lære mest mulig. Men de færreste har tenkt å bli.

Forskjellen på teori og praksis

Det ble et heftig møte med fiskeværet da Didrik kom dit i begynnelsen av februar. Rett fra Bærum sykehus hvor det er flere ansatte enn innbyggere i Båtsfjord.

Det var lite mennesker i gatene, rekordmye snø og vinterstengte veier. Hva er det å trakte etter?

For Didrik var det kombinasjonen av vill natur og muligheten til å få en bredere erfaring enn han ville fått i kommunehelsetjenesten sørpå.

Det ble merkbart allerede den første uken i Båtsfjord. I løpet av kvelden ble alt snudd på hodet da det kom inn en pasient som kastet opp blod. De ferske legene stod plutselig med en svært dårlig pasient som burde fraktes til sykehuset med en gang.

Men ute var det ti minusgrader og 20 sekundmeter vind. Veien over fjellet var stengt, og flyene fikk ikke tillatelse til å lande.

Mye tydet på at det var en pågående blødning i tarmen – noe man tar svært alvorlig og sender rett på akutten.

Slik fungerer det ikke alltid i praksis i Øst-Finnmark. Der ble realiteten observasjon og smertestillende behandling på helsesenteret.

For de ferske legene ble det et dramatisk møte med legetilværelsen i fiskeværet. Men også et frampek på hvor mye de kom til å lære der.

Et hei-og-ha-det-samfunn

«Båtsfjord – sentralt i en verden full av muligheter» står det med fete bokstaver på bildet i gangen på rådhuset.

Her styrer Senterparti-ordfører Ronald Wærnes skuta. Han humrer mens han peker på bildet som ennå ikke har fått sin tilmålte plass på veggen.

– Ja, her ser dere hvordan vi ser på oss sjøl!

Bildet viser jordkloden sett skrått nordfra, med fiskeværet i sentrum for oppmerksomheten.

– Det er viktig å ikke ta seg sjøl så høytidelig, og vi er jo flinke til å by på oss sjøl her i Båtsfjord, fortsetter han.

Han er født og oppvokst i bygda, og har selv kjent på viktigheten av å ha en god legestand. Men også hvor vanskelig det er å få det til i praksis.

Han mener det er flere grunner til at Båtsfjord er et hei-og-ha-det-samfunn for unge, ambisiøse leger.

For det første har de et enormt ansvar for pasientene, fordi de jobber mye alene. Det er ingen overlege eller spesialist borti gangen man kan spørre om hjelp.

Legevaktordningen, som alle kommuner er lovpålagt å ha, deles på færre hender. Båtsfjord-legene har døgnvakt to til tre ganger i uka. Og det kommer i tillegg til den vanlige fastlegepraksisen.

Det er langt til nærmeste by, og langt unna familie og venner.

I tillegg er det en utfordring i seg selv å være lege i en bygd med 2210 innbyggere.

Nå jobber ordføreren sammen med rådmannen om hvordan de kan «lokke og lure folk» til å bli.

Øverst på ønskelisten står flere faste leger.

Reisetilskudd, lønn, eller «nordsjøturnus» hvor man jobber tre uker på og tre uker av, er blant forslagene som ligger på bordet.

Å få flere av bygdas egne til å velge legeyrket, er også en mulighet. Det har de allerede hatt stor suksess med blant sykepleiere som har fått sponset og tilrettelagt utdannelse.

Men også for de lokale lurer det store spørsmålet i bakgrunnen: Hvorfor skal en lege velge Båtsfjord? Et værutsatt fiskevær med lang reisevei til nærmeste sykehus – og en enorm arbeidsbelastning?

Jakten på Finnmarks-eventyret

Didrik er mellom pasienter på helsestasjonen og snart klar for lunsj lenger opp i gaten hvor helsesenteret ligger. Han har utført nok en toårskontroll, denne gangen under litt roligere former.

Nå er han på leting etter nye engangshansker – koronapandemien har sørget for enda strengere krav til renslighet og beskyttelsesutstyr. På Bærum sykehus var han vant til at ting lå klart når han kom på jobb. Her må han fikse utstyret selv.

Han snakker mens han går. Tiden er knapp for Båtsfjord-legene. Det gjelder å være effektiv når dagen er tettpakket.

Det hele starter med et morgenmøte med kollegaene på helsesenteret kl. 08. Deretter er det telefontid mellom kl. 08.30 og 09.00.

Har han fastlegevakt, blir han værende på helsesenteret, men skal han jobbe på helsestasjonen, tar han på seg jakken og går 400 meter ned bakken i retning sentrum.

Vakten er ferdig kl. 15.00. Deretter er det legevakt frem til neste morgen, og da må han være klar til å rykke ut på kort varsel.

Var det noen som sa at det var stort arbeidspress? Jo da, det er mye jobb, men også ganske fleksibelt å være distriktslege i nord, mener Didrik.

Rett utenfor døra til legekontoret har han nemlig fantastiske turmuligheter både til lands og til vanns. For en slikk og en ingenting kan han leie fiskebåt og stikke på fisketur i Barentshavet.

Mesteparten av tiden tilbringer han riktignok på kontoret – i likhet med de fleste andre distriktslegene.

Det var også bakgrunnen for høstens streik: Arbeidsbelastning for fastleger som jobber i legevaktordninger, må reduseres kraftig. Men streik midt i en koronapandemi gjorde at regjeringen grep inn med tvungen lønnsnemnd før det var gått en uke.

Det er større gjennomtrekk av fastleger i Nord-Norge enn i resten av landet, ifølge en rapport fra Helse nord RHF. Høyest er den i perifere kommuner med lavt folketall. Som Båtsfjord.

Rapporten viser at det er behov for 12 prosent flere fastleger. Likevel samarbeider ikke kommunene med hverandre om å få det til. De færreste har utarbeidet en plan for legetjenesten. Det betyr at det er et stort spenn i hva de ulike kommunene frister unge leger med.

Didrik mener at distriktene har mye å spille på for å lokke til seg flere unge. I en tid hvor friluftsliv og norsk natur blir stadig mer populært, har spesielt Finnmark mye å by på.

Denne markedsføringsmuligheten har et dansk vikarlegebyrå allerede tatt tak i. I sosiale medier lokkes nordiske legevikarer med lekre bilder av fjord og fjell.

Men også blant de nordiske fastlegevikarene ser vi det samme mønsteret: Heller ikke de vil bli værende. Arbeidsbelastningen over tid blir for stor.

Fra Bærum til Båtsfjord

– Det verste er at de er så fine. Jeg blir så glad i dem!

Helsesekretær Ann-Signhill Jørgensen løfter kaffekoppen og sukker tungt. To ganger i året får hun nye kolleger når halve legestanden skiftes ut.

Hun har blitt vant til gjennomtrekk, men syns det er like trist hver gang. Håpet er at det en dag vil snu. At noen trives så godt at de velger å bli.

Verken Ina eller Didrik hadde forventninger om et sosialt halvår. For hvem vil vel investere mye i relasjoner som likevel skal brytes om kort tid?

Ann-Signhill er primus motor for de sosiale sammenkomstene, og mener at det aldri har vært et alternativ å ikke investere i dem som kommer. Dessuten har de vært ekstra heldige i Båtsfjord. År etter år har det nemlig kommet «veldig flotte kandidater» rett fra Bærum sykehus.

Den faste utvekslingsavtalen gjør at de nyutdannede legene vet hvor de skal etter sykehuspraksisen. Slik kan de både forberede og gruglede seg til et halvår i fiskeværet.

Å bli den store generalisten

For 30 år siden kom Per Walter Tynæs rett fra medisinstudiet i Oslo til Båtsfjord. Han var ung og ambisiøs – og falt pladask for fiskerihovedstaden. Det var havet og den mektige naturen. Men også arbeidsoppgavene.

Som fersk lege ble han satt til å håndtere alt fra fødsler til flis i tåa. Det var en unik kombinasjon av vanlig allmennpraksis og akuttmedisin han ikke kunne få på et større sykehus sørpå.

Derfor ble han værende, mens kjæresten kom etter. Kommunen tilrettela og investerte i begge to.

Men etter fem år dro også de fra fiskerihovedstaden. Savnet etter familien sørpå og for mye jobb gjorde at de forlot Øst-Finnmark på midten av 90-tallet.

Ifølge Tynæs er arbeidsmengden enda større i dag. Han tror det kan være en av hovedårsakene til at de unge legene ikke blir værende. Ikke minst fordi flere av dem er på et sted i livet hvor det er naturlig å stifte familie.

– Dilemmaet er at det er såpass tøft å jobbe som lege i små distrikt hvor du skal gå hyppige vakter. Å være i vaktsystem hver tredje dag er ikke lett å kombinere med et familieliv.

Den eneste løsningen slik han ser det er å ansette flere leger. I Båtsfjord ville det være nok å øke fra fire til fem leger. Kommunen bør sørge for fleksible ordninger som nordsjøturnus og pendlerbidrag. Og lokke lokale medisinstudenter tilbake til bygda.

Et sårbart samfunn

På helsesenteret nærmer det seg slutten på arbeidsdagen. Ina vinker pasient Tonje Horn inn i «koronabua». Hun har forkjølelsessymptomer og får ikke gå tilbake til jobben før hun har testet negativt for korona.

Det har vært lite koronasmitte i fiskeværet siden pandemien brøt løs i begynnelsen av mars. Men også her har legene testet til den store gullmedaljen. Ina har blitt såpass dreven at det nærmest går på automatikk: først en heldekkende smittefrakk, deretter munnbind, beskyttelsesvisir og plasthansker.

Ina småprater og beroliger. Måler blodtrykk og lytter til hjertet. Selv om pasient og lege ikke har møtt hverandre før, kommer Ina med noen generelle helseråd. Å vite hvordan hun skal ordlegge seg uten å være invaderende er også noe hun har blitt dreven i etter et halvår i distriktet.

Når testen er tatt, vinker Ina pasienten farvel og gjør klar testen til sending. Den skal fraktes til UNN i Tromsø, men neste fly går ikke før om ett døgn. Så må de vente i flere dager på testresultatet. I mellomtiden må pasienten holde seg hjemme.

For Ina og Didrik har pandemien først og fremst betydd reiseforbud og forbud mot besøk fra familie og venner. Ordførerne i en rekke kommuner i nord innførte nemlig en egen bestemmelse da usikkerheten var på sitt største i begynnelsen: den mye omtalte søringkarantenen.

Skjellsordene og stereotypiene haglet mellom nord og sør. Myndighetene ba ordførerne innstendig om å oppheve karantenen, men de stod på sitt. Vinterstengte veier og lite helikopterberedskap ville gjøre det vanskelig å få folk til behandling på sykehuset. Derfor mente ordførerne at de ikke hadde noe valg – de måtte beskytte innbyggerne sine.

For mange i nord ble søringkarantenen et eksempel på hvor utsatt og sårbare de er.

Lokalt håp

Nå spør mange seg hvordan koronasituasjonen vil bli til vinteren. Men da er det de nye legene som har ansvaret. For Didrik skal avtjene forsinket verneplikt som lege i Forsvaret på Rena.

Han gleder seg til å være nærmere familie og venner i Oslo. Selv om verken han eller Ina er fra hovedstaden, er det der de har størsteparten av nettverket sitt.

Legestudiet er lagt til de store byene, slik at studentene skal få sykehuspraksis i løpet av studietiden. Baksiden av medaljen blir at studentene får liten eller ingen tilknytning til distriktshelsetjenesten.

Mange peker derfor på lokal rekruttering, noe som også var avgjørende da medisinstudiet i Tromsø ble opprettet i 1973. Den gang var 25 prosent av plassene reservert søkere med tilknytning til landsdelen. I dag gjelder det 60 prosent av totalt 136 plasser. Om det virker er det imidlertid vanskelig å si noe om. UiT har ikke oversikt, men oppgir at det etter høstens opptak fortsatt er venteliste for å komme inn.

Didrik tror også at å satse på de lokale vil være riktig medisin. Men da må de også gjøre noe med inntakskvotene til studiet i Tromsø. Han foreslår en form for verneplikt, slik at man må binde seg til jobb i Nord-Troms eller Finnmark etterpå.

Men betyr det at man nærmest må være idealist for å jobbe som fastlege i nord?

– Nei, men å tenke at alle små byer rundt om i Norge skal ha permanente leger som bare bor og virker der, er nok urealistisk, sier Didrik.

Han utelukker ikke Båtsfjord eller et annet sted i Distrikts-Norge på sikt, men da må det legges til rette på en måte som gjør det mulig å kombinere karriere og et godt familieliv.

Kilder: Universitetssykehuset i Nord-Norge, Helsedirektoratet, Helse- og omsorgsdepartementet, Helse nord RHF, Universitetet i Tromsø