Utfordrende flink

Bip, bip, bip.

12 år gamle Isak Benjamin Gundersen fikler med en liten, sort metallplate som lager lyder og blinker rødt.

– Dette er en løgndetektor. Jeg har laget den selv. Vil du prøve den, spør han ivrig.

Isak går på Elvebakken skole i Alta og er en av få fra hans klasse som flere ganger i året får forlate klasserommet for å delta på talentsamling på vitensenteret i byen.

Inntil for få år siden var det å snakke om evnerike barn, eller talentdyrking i norsk skole, fremmed.

– Kanskje det er på tide å tørre å tenke nytt, sier Åge Gundersen.

Han er pappa til Isak og forteller at han og samboer Karin Pedersen ofte får spørsmål fra sønnen som de synes det er vanskelig å svare på. Pappa Åge forteller at sønnen går veldig inn i ting og interesserer seg for mange ulike temaer.

– Jeg blir ofte overrasket over hvor mye han vet og kan, sier mamma Karin.

Foreldrene tenker ikke på sønnen som et talent, men de beskriver han som en oppvakt gutt som lærer raskt.

De understreker at de ikke er misfornøyd med skolen til Isak, men mener talentsamlingene bidrar til at sønnen får tatt ut mer av sitt potensial. Og for Isak selv er samlingene høydepunkter i skoleåret.

– Jeg er veldig glad for at jeg får være med på talentsamlingene. Der får jeg løse andre oppgaver – og vanskeligere oppgaver – enn det jeg får på skolen, sier Isak.

Han håper han får fortsette på talentsamlingene. Men det er ikke gitt.

Inne på vitensenteret i Alta summer det med ivrige barnestemmer. Håndplukkede elever fra den vidstrakte kommunen er på talentsamling i realfag. Hedinn Gunhildrud er pedagog og prosjektleder for Talentsenteret på Nordnorsk vitensenter.

Nå går han lavmælt og tålmodig fra bord til bord. Peker og forklarer.

– Da må du gjøre slik som jeg viste deg, tvinne den rundt her, sier han til en jente som strever med den brune kobbertråden. Her skal det snart skje store ting.

Talentsamlingene er en satsing for elever med stort læringspotensial og sterk interesse for realfag. Elever fra 5. trinn til VG2 har mulighet til delta.

De blir plukket ut via tips fra lærere eller foreldre.

Gunhildrud sier at minst like viktig som det faglige er det å treffe likesinnede. Særlig utenfor de store byene kan evnerike barn føle seg litt ensomme, mener han.

– Noe av det viktigste vi gjør her, er det sosiale. Mange har fått kanskje sine beste venner her ved vitensenteret, sier han.

Læring gjennom lek og utforsking er noe av det som skiller talentsamlingen fra ordinære realfagstimer. Alt fra å skjære opp dødfødte grisunger til å finne ut hvordan et dataspill fungerer, er noe av det elevene får kose seg med.

Gunhildrud håper og tror at talentsamlingene er kommet for å bli.

– I Norge har det ikke vært gjort noe rettet mot elever med stort læringspotensial på mange, mange år. Så kom det en offentlig utredning i 2016, som viste at noen av disse barna ikke klarer seg så bra i norsk skole, sier Gunhildrud.

– Tall tyder på at så mange som 1 av 3 dropouts i videregående skole består av barn med stort læringspotensial.

Ella C. Idsøe, professor ved Universitetet i Oslo, støtter opp om disse tallene og viser til utenlandske studier fra blant annet England og USA.

– Ingen vet nøyaktig hvor høyt tallet er, men i USA estimeres det at 5 prosent av elevene som dropper ut av videregående, har høy intelligens eller stort læringspotensial, sier hun.

Idsøe var blant forskerne som i 2016 la frem rapporten «Mer å hente». Den konkluderte med at høytpresterende elever i norsk skole ikke får tatt ut sitt potensial.

Idsøe mener norsk skole altfor lenge har vært opptatt av elever som ligger midt på treet eller de svake elevene. Dette mener hun har gått på bekostning av de elevene hun beskriver som evnerike: De som lærer raskere og mer komplekst enn jevnaldrende.

Kulturforskjeller

Idsøe er fra Romania, men kom til Norge i 2007.

– Jeg fikk sjokk. På det tidspunktet var det ikke snakk om at noen barn er mer begavet enn andre, sier hun.

Hun forteller at hun som barn forsøkte å skjule hvor flink hun var i språk, fordi hun ikke ville bli sendt på internasjonale konkurranser, hvor det var mye press på prestasjoner. Idsøe mener ikke den tvangsmessige talentdyrkingen hun selv vokste opp med, er veien å gå i Norge.

Men hun mener vi har lagt oss for langt i motsatt enda av skalaen. Og det taper vi på.

– Det vi risikerer å tape, er større enn oljen. Vi taper ressurskapital, gode ledere, innovativ tenkning, forskere og kloke hoder som kan ta verden ut av klimakrisen, sier professoren.

Idsøe sier at det i hver klasse er en til to elever som har et større læringspotensial enn andre. Dette handler ikke om de skoleflinke elevene, påpeker hun, de som jobber hardt og får gode resultater på grunn av det.

– Dette handler om barn som ser verden på en annen måte enn andre barn. De ser den mer tverrfaglig og komplekst. De stiller avanserte spørsmål og lærer raskt. Alle barn har et potensial, men det finnes noen elever som lærer raskere og trenger større utfordringer, sier hun.

– Ikke legitimt å snakke om

Ofte kan barna misforstås og ende opp som klassens bråkmaker eller klovn, mener hun.

– Hvis de blir tidlig ferdig med oppgavene, kan de begynne å forstyrre andre. De kan også stille spørsmål som gjør at læreren oppfatter dem som nesevise. Andre trekker seg inn i seg selv og flykter mentalt når de kjeder seg i timene, sier Idsøe.

– Det har lenge vært en utbredt misoppfatning at de evnerike elevene klarer seg selv, sier Tove Hagenes i foreningen Lykkelige barn.

Foreningen er et nettverk for såkalt evnerike barn og deres foresatte. Formålet er å arbeide for at disse barn utvikler sin selvfølelse, og sine evner, best mulig.

Hagenes blir ukentlig kontaktet av familier som er bekymret for hvordan barnet deres blir møtt i skolen

– Terskelen for å ta kontakt med oss er ganske høy. Det er ikke helt legitimt å snakke om dette. Men slik burde det ikke være, sier hun.

– Det er faktisk snakk om barn som dag etter dag, uke etter uke og år etter år er understimulert, sier Hagenes.

– Fratar barna mestringsglede

Gunvor Struksnæs er leder i foreningen. Hun sier at det i Norge er bred enighet om at utdanningssystemet skal bidra til utjevning av sosiale forskjeller i samfunnet.

– Derfor er det et paradoks at denne elevgruppen i såpass stor grad blir overlatt til seg selv i den offentlige skolen.

Struksnæs sier at ressurssterke foreldre kan finne private løsninger, men hun mener det ville virke sosialt utjevnende dersom skolen hadde kompetansen.

– Allerede fra barnehagen trenger disse barna å få anledning til å oppleve vennskap, mestring og læringsglede, i et miljø der de føler seg inkludert og er trygge, sier hun.

Ella Idsøe påpeker at når evnerike barn løser oppgaver raskere enn andre barn, føler de seg ikke automatisk smarte. Dette fordi de aldri blir utfordret nok. De mister følelsen av mestring, mener Idsøe.

– Vi fratar rett og slett disse elevene gleden ved å løse vanskelig oppgaver.

Og verre:

– Disse elevene kan lære å bli late. De utvikler negative læringsstrategier. Når de da kommer i videregående skole og det stilles høyere krav til dem, så er de ikke vant til å løse vanskelige oppgaver. Og dermed gir de opp, sier hun.

– Skolen er ikke et mesterskap

En som ikke kjøper filosofien til Idsø og Struksnæs er førsteamanuensis ved Høgskolen på Vestlandet, Åshild Berg-Brekkhus.

– Når vi sier at noen er evnerike, så sier vi implisitt at noen ikke er evnerike. Og det er ikke en holdning jeg vil være med på å kommunisere til elevene i klassen, sier Berg-Brekkhus.

Hun underviser i master i didaktikk og i praktisk pedagogisk utdanning. I tillegg har hun lang erfaring som lærer i videregående skole.

I flere kronikker på nettstedet forskersonen.no tar hun til motmæle mot tankegodset, som kommuniseres rundt temaet, blant annet fra foreningen Lykkelige barn. I den første kronikken, publisert 12. oktober 2021, skriver hun:

– Skolen er ikke et mesterskap eller en talentkonkurranse.

Berg-Brekkhus sier til NRK at hun sliter med å skjønne hvem de såkalte evnerike barna er. Hun ser heller ikke at dette kommer klart frem i norsk forskning om temaet.

Hun er prinsipiell motstander mot talentsamlingene til vitensentrene.

– Jeg reagerer fordi andre kan ha kjempegode evner i andre ting. Hva med de som er kjempegode til å tegne. Hvorfor får ikke de sine senter, spør hun.

Berg-Brekkhus frykter at de som ivrer for å plukke ut evnerike barn og sende dem på talentsamlinger, rett og slett ikke forstår hvor viktig den norske skolen er, og hvilke grunnleggende verdier den bygger på.

– Skolen er til for å gjøre oss til gagns mennesker.

Hun sier at fellesskolen helt siden 1814 har vært et vesentlig bidrag til fremveksten av den norske velferdsstaten.

– Den norske skolen har blitt bærebjelken i det som har blitt Norge, sier hun.

Advarer mot markedstenkning

Berg-Brekkhus mener utviklingen med talentsenter i realfag er en politisk reaksjon på det såkalte PISA-sjokket i 2001. PISA er et internasjonalt program som måler 15-åringers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag.

I 2006 kom Norge ut med lavest poengsum av de nordiske landene, og Norge hadde også lavere poengsum enn Latvia, Litauen og Estland.

At vi i tillegg fikk lavere poengsum enn Taiwan i realfag, ble for mye, ifølge Berg-Brekkhus.

– Da fikk norske politikere panikk og tenkte: «Her må vi stå på med realfag, slik at vi kan bli en av verdens beste kunnskapsnasjoner.»

Hun mener ideen om at utdanning skal inngå i en global konkurranseøkonomi, kan knyttes til nyliberalistisk tenkning. Dette advarer hun sterkt imot.

– Jeg frykter rett og slett av vi kan få et hardere samfunn, dersom vi fjerner oss fra likeverdstanken og går mot en elitedyrkning i skolen.

Berg-Brekkhus er samtidig klar på at også barn som presterer høyt faglig, skal få utvikle seg og vokse.

– Ingen skal holdes igjen. Det har jeg aldri opplevd i mine mange år i skolen. Det står i alle styringsdokument at alle elever skal ha mulighet til å vokse. Opplæringsloven er også klar på dette, sier Berg-Brekkhus.

Elevene setter seg mål

Pedagogen sier at de i skolen i dag jobber med mange ulike metoder for å differensiere undervisningen. Blant annet er elvene med på å sette egne mål.

– Noen strekker seg mot en toer for å bestå i et fag, mens andre strekker seg mot en sekser.

Berg-Brekkhus sier at hun selv vært med på å tilrettelegge pensum for dem som presterer over seksernivå.

Ella Idsøe mener det å gi evnerike barn en bok fra et høyere klassetrinn ikke holder.

– Dette er ikke tilpasset opplæring. De trenger noen å snakke med, å jobbe sammen med. Men vi har ikke strategi for dette i Norge, mener hun.

Fikk aha-opplevelse etter foredrag

En som har laget sin egen strategi er Anne Maren Meland fra Stavanger. Hun er lærer, men jobber også i dag 20 prosent som talentveileder i kommunen.

Siden 2013 har hun jobbet med elevene sine på en annen måte enn hun gjorde før.

– Når jeg tenker på hvor mange klisterkort jeg delte ut til elevene mine for at de hadde «oppført seg bra» tidligere, så får jeg litt vondt i magen, sier hun.

Et foredrag med Ella Idsøe ble en øyeåpner.

– Etter å ha hørt på henne fikk jeg flere aha-opplevelser. Jeg skjønte at her var det elever som jeg hadde misforstått og som trengte å bli sett på en annen måte, sier hun.

Etter foredraget gikk Meland tilbake til klassen med et annet syn på de elevene som kunne være kverulerende og bråkete. Elever som argumenterte med at de kunne oppgavene fra før, eller ikke ville jobbe.

– Da jeg begynte å være litt nysgjerrig og spørrende, så endret de adferd ganske raskt. I bunn og grunn handler det om mitt elevsyn.

Meland sier at det er lærerens ansvar å tilpasse undervisningen, slik at alle elever får tatt ut sitt potensial.

– Men over der ligger det ansvar i flere ledd. Hadde ikke min skolesjef tenkt at dette var viktig, så hadde ikke jeg hatt den rollen jeg har i dag. I min kommune har man fått til mye, takket være vilje, sier hun.

Meland sier at det i dag finnes mange gode læremidler, hvis man er bevisste på å bruke dem. Språkløyper, realfagsløyper med mer.

– Takk og lov for internett. Der har jeg funnet mye, sier Meland.

Hun tror ikke det er fare for å glemme de svakeste elevene. Hun mener at ved å være bevisst i begge ender av skalaen, så vil det gagne alle elevene.

– Det handler om å snu litt på måten vi underviser på. Eksempelvis kan man ha ulik vanskelighetsgrad på samme tekst, sier hun.

For Meland har jobben som lærer blitt mer spennende etter at hun fikk en annen tilnærming til undervisningen. Tanken om at elevene skal sitte stille og høre på henne har hun fjernet seg mer fra. De beste øktene er der elevene får bryne seg i små grupper, sier hun.

Meland mener begrepet arbeidsro er misforstått.

– Det kan være helt stille i et klasserom, uten at det foregår så mye læring, sier hun.

– Ståpåvilje er viktig

På Elvebakken skole i Alta står lærer Vidar Lillegård og holder opp et eple foran klassen. Han prøver å lære elevene brøkregning. Noen skyter handa raskt i været, mens andre smyger forsiktig en pekefinger opp.

Lillegård sier at lærerne prøver å tilpasse undervisningen.

– Men det er ikke alltid vi får det til i forhold til de aller flinkeste. I Alta har vi Newton-rommet og talentprogrammet, som Isak er en del av. Det å være med andre med samme interesser er nok viktig, sier Lillegård.

Lillegård digger realfag og mener man skulle hatt mer matematikk på timeplanen. Han mener at det å bli god i et fag, ikke bare handler om talent.

– Isak har en ståpåvilje som er viktig. Du kan ha hvilket talent du vil, men har du ikke ståpåvilje, er kanskje ikke talentet ditt så stort likevel, sier læreren.

Lillegård mener bevissthet rundt høyt presterende elever må inn i lærerutdanningen, slik at fremtidige lærere vet hvordan de skal møte disse elevene. Selv har han tatt kurs i fagdidaktikk, der han fikk kunnskap om hvordan han skulle legge opp undervisningen.

– Jeg angrer at jeg ikke tok dette da jeg var 25 år. Da ville jeg vært bedre rustet, sier Lillegård.

SV frykter A og B-lag

En fersk evalueringsrapport fra Utdanningsdirektoratet viser at realfagstrategien til Høyre-regjeringen ikke har gitt målbar endring i læringsresultatene for elevene. Flere av kommunene som har deltatt i satsingen opplever likevel å ha fått godt utbytte av strategien, konkluderer rapporten

Kunnskapsdepartementet sier i en e-post til NRK at regjeringens mål er at alle elever skal få faglige utfordringer og den oppfølgingen de trenger for å lære godt og trives på skolen.

Når det gjelder bruken av vitensentrene, så vil Ap/SP-regjeringen vurdere hvordan elementer fra ordningen kan bidra til å videreutvikle undervisningen i skolen.

Regjeringens støtteparti, SV, sier ja til tilpasset undervisning, men nei til nivådeling i skolen, slik de mener talentsentrene er et uttrykk for.

– Vi er redd for at det skaper et A- og et B- lag blant elevene, hvor de som ikke får ta del i den ekstra satsingen får mindre oppmerksomhet og ressurser.

Det sier Freddy André Øvstegård, utdanningspolitiske talsperson i SV. Han har ikke noe imot vitensentrene, men sier at problemet er at det kun gis til noen få.

– Det er akkurat den type motiverende læring vi trenger mer av til alle. Og dermed må vi øke lærertettheten, få mindre elevgrupper og øke den praktiske undervisningen, sier Øvstegård.

Håper de ikke skroter alt

Høyres skolepolitiske talsperson, Jan Tore Sanner, håper inderlig ikke den nye regjeringen skal skrote talentsentrene.

– Jeg er veldig glad for de talentsentrene vi har fått på plass, og jeg håper at regjeringens reverseringsiver ikke slår til også på dette området, sier Sanner.

Han sier at det er viktig at alle elever blir møtt på sitt nivå.

– Det er vel dokumentert gjennom offentlige utredninger at skolen ikke har vært god nok på å gi tilpasset opplæring. Da må vi prøve ut nye tilbud. Talentsentrene gir et tilbud til en elevgruppe som ikke blir tilstrekkelig sett, sier Sanner.

Han er ikke redd for at talentsamlinger skal føre til større klasseskiller.

– Frykten for at dette skal føre til elitisme er jeg grunnleggende uenig i. Det er større grunn til å frykte for konsekvensene dersom vi ikke klarer å gi alle elevene tilpasset undervisning, sier Sanner.

Både Arbeiderpartiet og SV vil ha mer praktisk undervisning. Høyre mener dette grunnlaget allerede er på plass i den nye læreplanen, som kom i 2020. Sanner viser til sin tid som kunnskapsminister da regjeringen gjennomførte en fornyelse av alle fag i skolen.

– Fagfornyelsen legger til rette for akkurat mer praktisk opplæring og mer praktiske innfallsvinkler til fagene, sier Sanner.

Hjemme hos Isak har det blitt kveld. 12-åringen skal endelig få teste ut sin egenkomponerte løgndetektor på undertegnede reporter.

– Nå kan du surre de her rundt pekefingrene dine, også må du roe helt ned. Den måler stress.

– Har du prompet i offentligheten, spør han.

Alle i stua bryter ut i latter.

– Det vi tror er at på vitensenteret lærer de realfag via lek. Det gjør ting artigere og fører til at kunnskap fester seg lettere. Vi håper virkelig han får lov å fortsette, sier Åge Gundersen lattermildt.