Kamp uten våpen
Kurt beskriver forholdene ved fronten i Ukraina som et helvete på jord. Likevel skal den norske sykepleieren tilbake. For lysglimtene finnes.
– Du hører granater som slår ned. Du sitter i ambulansen og vet at hvis det treffer nå, er du ferdig.
Kurt er ved fronten i Bakhmut i Ukraina. Han og en britisk kollega har nettopp hentet ut en kvinne med splintskader i hodet fra en kjellerleilighet, men det har vært vanskelig å komme tilbake til ambulansen.
For rett utenfor leiligheten smeller det. De russiske soldatene er omtrent 150 meter unna, og det blir stadig mer intenst utenfor.
Fire forsøk tar det å komme seg fra leiligheten til ambulansen. De får kjøretøyet i gang og er endelig på vei derfra, men er fremdeles ikke trygge.
Kollegaen roper til Kurt: «We have to get out of here – then we'll live to tell another fucking day.»
Tilbake i hverdagen
Kurt Eriksen er tilbake i Finnmark etter seks uker som frivillig medic i en krig han beskriver som brutal.
Å trekke frisk luft i rolige omgivelser her hjemme står i sterk kontrast til forholdene der sykepleieren nylig har hjulpet andre mennesker. Bare en hverdagstur med hunden er en befrielse.
Likevel står han igjen med blandete følelser ved å være tilbake.
– Det er godt og trygt, men samtidig er det en veldig uro i kroppen.
Og det er kanskje ikke så rart.
Krigen har satt sitt preg. Ifølge Kurt er det umulig ikke å bli påvirket når man har vært i krigsområder.
– Du blir enten drept, skadet eller traumatisert. Når du er ved fronten, så er det en av de tingene.
Likevel ønsker han å dra tilbake.
Hvorfor er han villig til å risikere eget liv for å hjelpe andre?
Hva får Kurt til å ville dra tilbake til fronten?
Runder med seg selv
Kurt jobber til daglig som sykepleier på Hammerfest sykehus. For et år siden hadde han framtidsplaner om å jobbe med helse i utlandet, men ikke nødvendigvis i et krigsområde.
Så invaderte Russland Ukraina i slutten av februar. Allerede da bestemte Kurt seg for at han skulle reise ned, men han ble gående og tenke på hva det egentlig ville innebære.
Han gikk flere runder med seg selv.
– Jeg hadde ikke lyst til å dra til krig. Jeg har ikke et ønske om å dø, bli traumatisert eller skadet, men da krigen kom, følte jeg at jeg måtte bidra.
– Hva sa dine nærmeste om det?
– Det er klart at ingen ønsket at jeg skulle reise. Men det var mitt valg, og jeg sa til mine nærmeste at hvis noe skulle skje med meg, så gjorde jeg det jeg ville.
Ikke våpen
En rekke organisasjoner bistår i Ukraina, og Kurt var i kontakt med flere av dem. I mange ville man blitt bevæpnet, men det fristet ikke.
– Den væpnede biten var ikke noe for meg.
Kurt er ingen pasifist, men ønsker å være en ubevæpnet deltaker i kampen. Fokuset hans er på å hjelpe til innen helse og medisin.
Han kommer etter hvert i forbindelse med Frontline Medics, en organisasjon som er finansiert med donasjoner. De hjelper både sivile og soldater ved frontlinjen med nødhjelp, forsyninger, medisinsk hjelp og evakuering.
Kurt velger å jobbe frivillig for denne gruppen, også fordi det er flere nordmenn som er med der.
I tiden før avreise fokuserer han på det praktiske og unngår å lese nyheter om krigen for å skjerme seg.
Det går fremdeles mange tanker gjennom hodet, men han har bestemt seg. Kurt reiser til Ukraina 19. desember.
– Var situasjonen verre enn du så for deg?
–Ja, helt klart. Det var mye verre enn jeg trodde.
Stillheten i Dnipro
14. januar blir en boligblokk i Dnipro angrepet av en russisk rakett og raser sammen. Flere titalls liv går tapt.
Blant redningsmannskapene som jobber i ruinene, er Kurt og tre av hans kolleger.
Han sjekker en kvinnehånd som stikker opp fra bygningsrestene, men den er kald, og han kjenner ingen puls. En annen person ligger død ved siden av.
Teamet har hittil kun funnet omkomne i blokken.
Kurt har gitt opp håpet om å finne noen i live, men plutselig forteller brannvesenet at de hører et menneske under ruinene som roper. Kurt løper til stedet og hører selv ropet.
Men stemmen forsvinner mens redningsarbeidet pågår.
– Selv om det var sirener, støy og folk som ropte, ble det akkurat der jeg stod veldig stille. Og den stillheten ...
Det er vanskelig å få ut de riktige ordene som beskriver det han opplever der og da, men så kommer det:
– Det var jævlig. Det var nå vi skulle få noen ut i live, og så dør et menneske der inne.
– Den blokka er kanskje det verste jeg har sett.
Han håper aldri å oppleve noe lignende igjen, men dagen etter venter et nytt oppdrag i et av krigens mest herjede områder. Nå skal han og kollegene tilbake til fronten.
Hva får Kurt til å fortsette?
Det er vissheten om å ha vært til stede og gjort alt man kan for å hjelpe til.
– Et helvete på jord
Kampene i Bakhmut har vært noen av de hardeste i hele krigen.
– Det er rett og slett en apokalypse du går inn i. Det nærmeste jeg kan beskrive det som, er at det er et helvete på jord.
Artillerigranater og bomber regner over dem. Hus ligger i ruiner, det er støvete og grått. Og her forsøker sivile å overleve.
– Det er ikke strøm og vann. De er uten helsehjelp, og de hygieniske forholdene er helt forferdelige, forteller Kurt.
Frontline Medics har gjennomført flere redningsoppdrag ved fronten. Der gjelder det å være fokusert og ha sansene skjerpet. Likevel kjenner han det:
– Dette kan være den siste dagen, og det er det man tenker når man drar inn. Det har jeg tenkt hver gang.
Hjelpemannskapet er utsatt bare ved å være der krigen raser, men i tillegg opplever de å bli direkte beskutt. Det var det som hendte da Kurt og kollegaen skulle evakuere kvinnen med splintskader.
– Vi som helsepersonell skal være fredet, men det var vi ikke.
Krigens spilleregler
Det er ikke tall på hvor mange nordmenn som har reist til Ukraina for å hjelpe til som frivillige helsearbeidere.
I teorien skal helsepersonell som bærer sanitetsmerket, være beskyttet i krig. Men krigens spilleregler blir ikke fulgt.
– Det siste året har vi sett at det russiske forsvaret ikke tar hensyn, slik at det har vært betydelige sivile tap helt unødvendig, sier Per Erik Solli. Han er senior forsvarsanalytiker ved Norsk utenrikspolitisk institutt.
– Både militært og sivilt sanitetspersonell har blitt skutt på. Det er en del av en generell trend hvor russerne kriger på en ganske brutal og hensynsløs måte.
Han berømmer innsatsen til de frivillige som velger å hjelpe.
– Ære være de sivile som tar den risikoen og gjør den utrolig viktige jobben for sivilbefolkningen i krigsområder.
Å gjøre en forskjell
Hjemme i Finnmark bruker Kurt tiden på «å lande», komme tilbake i hverdagen og bearbeide inntrykkene. For det har vært mange av dem.
Han har samarbeidet med frivillige som aldri kom tilbake fra oppdrag. To av hans norske kolleger ble skadet i bombeangrep i Bakhmut tidligere i februar, og han vet om andre frivillige som er blitt drept i angrep.
Kurt har erfart hvilken risiko det innebærer å bevege seg i krigsområder. Denne gangen ble han verken drept eller fysisk skadet, men innrømmer det han har opplevd i Ukraina har fått det tredje mulige utfallet for han:
– Det er klart jeg er merket. Enkelte ting får jeg frysninger av, og andre episoder har jeg lyst til å legge meg ned og grine over.
– Du kommer ikke ut fra fronten uten merker, og det gjorde heller ikke jeg.
På mange måter skulle det bli godt å komme hjem, og det ble det. Han har truffet kjente igjen og er tilbake i jobben på sykehuset.
Men uroen Kurt kjenner, skyldes ikke bare de sterke erfaringene. Krigen er ikke over, og han har fortsatt en sterk trang til å hjelpe.
– Jeg kjenner det jo på kroppen. Jeg klarer ikke å slå meg til ro og har bare lyst til å dra tilbake.
– Hvorfor det?
– Til tross for det jeg opplevde, var det så meningsfylt å jobbe der.
Kurt vet at han har berget liv og gitt folk håp gjennom innsatsen han gjorde. Han og kollegene har bidratt med det de kan for å redusere lidelser blant sivile og militære i Ukraina.
Og det er han villig til å risikere livet for.
En slik innsats er selvsagt ikke nok til å vinne krigen, men det kan gjøre en stor forskjell for enkeltmennesker.
Kvinnen med splintskader i hodet ble fraktet vekk fra fronten, fikk hjelpen hun trengte, overlevde og har det bra i dag. Det er én slik forskjell.
Det er øyeblikk under krigen hvor Kurt har tenkt: «Det her er så bra.»
Som når han får varme klemmer og takknemlighet fra dem han har hjulpet, når han ser ukrainernes mobilisering og når han møter andre frivillige fra andre land som hjelper til.
– Mye tragisk skjer, men også mye godt.
Det er særlig én opplevelse som sitter.
Etter å ha ligget i skjul under et flyangrep i Bakhmut, blir teamet vinket på av en mann. Kurt griper tak i akuttbagen, løper bort til mannen og blir ført ned i en kjeller.
– Og der står det en dame og tar oss imot med åpne armer. De hadde pyntet til jul og serverte oss te, honning og kjeks.
– De gjorde så godt de kunne for å overleve i en kjeller midt i fronten, og det var bare så fantastisk og rørende å oppleve.
Mange måter å kjempe på
Før Kurt skal tilbake, fortsetter han kampen – i Finnmark, på en slags hjemmefront.
Den handler om to ting.
Å fortelle om krigens brutalitet, som er like ille nå snart ett år etter invasjonen, og å spre budskapet om behov for støtte til folket i Ukraina.
Kurt kjemper på sin måte, andre kan kjempe på andre måter.
– Alle monner drar. Folk kan bidra etter egen evne og med det man kan, sier han.
Og en liten ting kan utgjøre en forskjell. Det har Kurt selv sett.
I januar deler Kurt og kollegene ut klær og annet utstyr til folket i Ukraina.
En liten gutt står i kulda med joggesko og får nå utdelt varme vintersko fra Norge.
– Og bare det gjør en forskjell. Klær er også med på å redde liv.
– Det de trenger, er ting som vi tar som en selvfølge: varme, vann, klær, mat og lys. Basisbehov altså.
Kurt har vært villig til å fortelle sin historie, men det er viktig for han å si at det ikke er en heltefortelling.
Han går i krigen, men uten våpen.
Han har gjort det han følte han måtte gjøre, og vil gjøre det igjen.
Les gjerne Kurts umiddelbare tanker da han dro fra Ukraina. Det gjør du i boksen under her:
Hei!
Takk for at du leste hit!
Sitter du på en sterk, rørende eller kanskje en skikkelig flott historie som andre bør få vite om? Ikke nøl med å sende meg en e-post!
Det gjelder også for deg som har tanker om saken du nettopp har lest, innspill eller noe annet på hjertet.