Svarene hun har ventet på i 12 år

Det lukter stekt kjøttdeig i den lille kjellerleiligheta. Lyden av kokende spagettivann blander seg med freselyden fra kjøttet. Men det er noe som ikke stemmer.

Ved komfyren står seks år gamle Ane. Hun er sliten i armene etter å ha løftet den tunge steikepanna av jern opp på kokeplata.

Pengene til middagen måtte hun stjele fra mamma Junes bukselommer.

– Hun finner det nok aldri ut, tenker Ane.

For mamma var ute i går. Igjen.

Derfor måtte Ane gå til Shell-stasjonen borti gata. Der kjøpte hun det hun og lillesøster Kine på to år trenger for å kunne legge seg med mat i magen.

Hva faen skjedde?

15 år senere står Ane med en hvit konvolutt i hendene. Den er ti centimeter tykk og inneholder flere hundre sider. Det første arket er en kopi av Anes legitimasjon. Resten er bekymringsmeldinger fra familie, naboer, barnehage, politi og skole.

– Hva faen skjedde her, tenker Ane.

Den første meldingen er fra 1988. Ane var da tre år, og mannen som leide ut en leilighet til Ane og mamma June var bekymret. Han mente June hang med kriminelle folk. At hun stadig hadde besøk av folk fra rusmiljøet. Noen av Junes venner hadde blant annet brutt seg inn i en av de andre hyblene utleieren leide ut, og stjålet en parabol.

Ane begynner å gråte. Hun er 21 år og forstår hvorfor hun har hatt problemer med å knytte seg til folk. Hvorfor hun har vært så sint. Hvorfor hun har tvilt på seg selv hele livet.

Men det store spørsmålet gjenstår: Hvordan kunne dette skje? Et spørsmål det skal ta 12 år før hun får stilt til rette vedkommende.

«Skjorta og ræva»

Ane var fire år da lillesøster Kine ble født. Den lille familien besto da av mamma June, Ane, Kine og Kines pappa Trond, som seinere flyttet ut. Ane var så stolt over å endelig bli storesøster.

Hun var også lykkelig over å endelig ha noen i livet sitt som hun visste var glad i henne.

«Skjorta og ræva» ble de kalt. Uansett hvor Ane gikk, fulgte lillesøster Kine etter. Sammen klatret de i trær ute, og lekte med Barbie inne. Kine hadde fått et Barbie-dukkehus med heis. Ane hadde en spesiell Barbie, med lyst bølgete hår. Brooke-Barbien. Fra TV-serien «Glamour». Ane ante ikke hvem Brooke fra «Glamour» var. Men hun hadde fått dukken av faren sin, han som bodde i Tønsberg.

Når de ikke lekte med dukkene sine, festet de to søstrene ofte blondegardinene til mamma rundt hodet med strikk, for å late som om de var prinsesser.

På den måten kunne de flykte fra hverdagen.

«Lille måltrost»

Etter hvert som de ble eldre, måtte Ane passe mer og mer på lillesøster. Ane lærte seg fort å se når mamma ikke kunne hente Kine i barnehagen.

Da Ane var ni år og Kine var fem, var det Ane som fulgte lillesøsteren til tannlegen. Tannlegen dokumenterte blødninger i munnen og betennelse i tannkjøttet, noe som fort kan skje hvis du ikke passer på tennene dine.

Ane klarte nemlig ikke å gjøre alt. Men hun gjorde så godt hun kunne. De dagene mamma ikke var hjemme, eller de dagene mamma var for ruset til å ta vare på de to jentene, var det Ane som måtte lage middag. Spagetti og kjøttdeig var det eneste hun kunne lage.

Det var Ane som måtte leke med Kine. Det var Ane som fikk på Kine pysjamas, sang «Lille Måltrost» og slukket lyset.

– Av og til ordnet mamma barnevakt til oss, da. Gjerne unge menn fra rusmiljøet, sier Ane.

– Var de snille med dere?

– Heldigvis.

Krølltang og brunost

I august i fjor fikk lillesøster Kine en drøy million kroner i erstatning fra barnevernet. I likhet med storesøstera brukte hun flere år på å ta inn over seg det som sto i barnevernsmappa si. Arbeidet med Kines sak tok tre år, før det endte med et forlik etter et meklingsmøte.

Barnevernet innrømmet å ha sviktet Kine, uten at hun måtte ta saken i retten.

Ane var derimot ikke klar for å gå til sak. Ennå. Selv om hennes barnevernsmappe fortalte det samme som mappa til lillesøstera.

Det står blant annet at mamma June selv innrømmet å ha ruset seg i Anes første 12 leveår.

Mappa inneholder flere meldinger om husbråk. I et brev fra det lokale legekontoret står det at «barnas liv totalt sett har vært preget av stor ustabilitet i bo- og omsorgssituasjon».

Barnevernet besøkte den lille familien 29 ganger i løpet av oppveksten til de to søstrene. Bare åtte ganger var mor til stede.

Én gang var hun borte i rundt to måneder. Ingen visste hvor hun var, så barnevernet lot jentene få bo hos tanta deres. De hadde bodd der tidligere også.

Der fikk de varm kakao og brødskiver med brunost, sammen med resten av familien. De fikk reine sengeklær. Tante krøllet det brune håret til de to jentene med krølltang. De hadde aldri hatt krøllete hår før. Ane husker fortsatt følelsen av pelsen til den gråbrune katten i huset mellom fingrene.

– Tante prøvde faktisk å overta ansvaret for oss.

Men da mamma June kom tilbake, ble jentene sendt hjem til henne igjen.

– For meg er det helt uforståelig. Jeg ville ha svar på hvorfor de sendte oss tilbake, sier Ane.

For de to søstrene var barnevernet bare noen som kom på besøk innimellom. Det eneste som skilte barnevernets folk fra de andre som kom på døra og spurte etter mamma, var klærne.

– Trodde du noen gang de kunne hjelpe dere?

– Ja, én gang.

Det var den gangen barnevernet hadde hentet Ane og Kine, og tatt jentene med til lokalene sine. Der ble de ført inn et lite rom, med en tavle på veggen.

– Kan dere skrive ti ting dere liker og ti ting dere ikke liker på tavla, spurte dama fra barnevernet.

– Jeg trodde vi skulle ha en samtale, men vi ble bare stående og skrive ting på tavla. Der og da forsto jeg at de ikke kom til å hjelpe oss, sier Ane.

Og det skulle vise seg at hun fikk rett.

– Noe vi ikke ser?

Mamma June har selv innrømmet overfor barnevernet at hun kunne si det hun trodde fagfolk forventet å høre. At hun misbrukte folks tillit og manipulerte barnevernstjenesten.

Hun skulle levere urinprøver, men sneik seg unna. Da barnevernet kom på besøk kunne jentene være kledd i sine fineste klær. Det luktet kanskje nybakte boller i leiligheten.

17 ganger hjalp barnevernet mamma June økonomisk. Penger til å betale barnehage, ferieturer, sånne ting. Ferieturer Ane og Kine aldri var på. Ane har ikke sett spor etter kvitteringer for ferieturene heller.

Da Ane fikk beskjeden om at lillesøster Kine fikk én million og 40 0000 kroner i erstatning fra barnevernet, begynte ting å gå rundt i hodet til storesøster. Hun hadde aldri trodd at Kine skulle få så mye etter bare et møte.

– Hvis de gir henne så mye penger, så fort, da må det ligge noe i de papirene som ikke vi ser, tenkte Ane.

Der og da bestemte hun seg for å gå til sak selv. Og hun skulle gå hele veien til retten, slik at kommunen ble tvunget til å svare for seg.

De skulle svare for hvorfor ting hadde endt som de gjorde, slik at andre som hadde opplevd det samme kanskje også fikk mot til å ta et oppgjør mot kommune og barnevern. For det er krevende.

En undersøkelse gjort av Brennpunkt viser at kun hver fjerde erstatningssak av denne typen mot barnevernet vinner frem.

Ingen sammenheng

Kommunens advokater mente at Ane ikke hadde en sak. De etterspurte dokumentasjon for hva Ane kan ha tapt på barnevernets håndtering av saken rent økonomisk, de ville ha forslag til hva barnevernet burde gjort, og de mente at saken var foreldet.

– Det må også skilles mellom saksøker og hennes søster. Det foreligger ikke erstatningsplikt mot [Ane] fordi hennes søster ble sviktet, skreiv de i svaret på stevningen.

Kommunens advokater ville ha en sakkyndig vurdering av hvordan oppveksten har påvirket Anes psykiske helse i dag. De foreslo først en sakkyndig som jobbet for kommunen. Så ville de ha to sakkyndige, én av dem fra Oslo. På Anes regning.

Til slutt ble partene enige om å bruke en spesialist i barne- og ungdomspsykiatri i Tromsø.

I møtet med henne måtte Ane ned på detaljnivå om barndommen sin. Hun måtte fortelle om ting hun hadde fortrengt.

Hun måtte fortelle om hvordan hun har blitt hjemsøkt i drømmene sine av opplevelsen av å bli truet med hagle som barn. Hun måtte fortelle om hvordan det var for ei jente å bli løftet opp etter halsen av en voksen mann, hvordan det var å se en person nesten dø av overdose på kjøkkengulvet i sitt eget hjem.

– Etter disse møtene var jeg helt utslått. Jeg måtte bare hjem og legge meg. Jeg kunne bare ligge i senga og gråte.

– Var det noe som var spesielt vanskelig å gå gjennom på nytt?

– De gangene jeg kom hjem fra skolen og ingen var hjemme og døra var låst og jeg ikke hadde nøkkel.

– Hva var det med de episodene?

– Du føler deg forlatt.

Det vanskelige spørsmålet

1. juni skal vise seg å være mer enn en vanlig fredag for Ane. Det er omtrent 12 år siden hun hentet ut barnevernsmappa si, og elleve dager til rettssaken skal starte.

I den sakkyndige vurderingen står det at Ane sliter med depresjoner, angst, konsentrasjonsvansker og lav selvtillit. Hun lider av posttraumatisk stressymptomer, som følger av opplevelser fra barndommen. Søvnvansker, tidligere selvmordstanker.

«Hennes symptombilde går ut over hennes funksjon i dagliglivet,» står det.

Denne fredagen kommer Tromsø kommune kommer med et tilbud til advokat Johan Angell.

Ane kan få 1 078 000 kroner i erstatning. Og et møte med lederen for barnevernstjenesten i kommunen. En mulighet til å få stille de spørsmålene hun har hatt så lyst til å stille så lenge.

Og hun må bestemme seg i løpet av helgen.

Ane er kvalm helga gjennom. Hun har vondt i hodet. Får ikke sove.

– Hvis jeg godtar avtalen, får jeg de svarene jeg vil ha da, tenker Ane.

– Skal jeg bare si ja? Slipper de ikke unna litt billig?

Men hun lander på at hun må ta saken i retten. For å tvinge kommunen til å gi henne svarene på hvorfor barnevernet forlot to jenter alene hjemme. Hvorfor de aldri spurte om kvitteringer på mammas pengebruk. Hvorfor de ikke fulgte opp urinprøvene som aldri ble levert.

Ane bestemmer seg for å avslå over én million kroner. Hun prøver å gå på jobb, men må hjem klokken 13.45. Rett i seng. Hodet dunker, magen kramper seg og tankene virvler.

– Ingen sier vel ja til det første budet, gjør de vel? Klarer jeg en rettssak? Tenk på alle de jeg må bry med saken. Vitner og sånn.

Ane får en ny e-post fra advokaten sin. Kommunen skal visstnok komme med et mottilbud etter kontortid neste dag. Ane skjelver. Går i dusjen nok en gang, tar noen Paracet og legger seg igjen.

Kommunen utsetter å svare, og Ane klarer ikke å spise.

Starter i nakken

– Er det verdt det? Hva hvis det dukker opp ting i retten som jeg har glemt? Hva hvis jeg må gjennom nye runder med psykologsamtaler igjen?

Ane klarer ikke å dra på dugnad i barnehagen. Men hun kommer seg i dusjen. Likevel kjenner hun på den dårlige samvittigheten for barna som ser mora si helt ødelagt, for den nye jobben hun burde vært på.

Dagen etter, torsdag 7. juni, fem dager før rettssaken skal starte, bestemmer Ane seg for å komme seg opp av senga. Hun stikker innom jobb, og på vei derfra ringer telefonen.

– Kommunen står fast på budet sitt. Du har frist med å svare til i morgen klokken 12, sier advokat Johan Angell i den andre enden.

– Hva hvis jeg sier nei?

– Hvis vi ikke blir enige, er vi avhengige av en rettssak for å vinne frem med kravet vårt, sier han.

Johan Angell ser over forslaget en gang til, og de blir enige om å legge frem en ny avtale. Men da må Ane godta den, dersom kommunen aksepterer tilbudet.

Ane kjenner at hun ikke orker mer. Det er fem dager til rettssaken skulle vært. Hun klarer ikke fem dager til med magesmerter, et dunkende hode og tanker som ødelegger henne.

Ane står utenfor den nyåpnede Coop-butikken i Tromsø sentrum da telefonen ringer på nytt. De røde og gule flaggene vaier forsiktig i brisen. Trafikken summer forbi.

– Du får 1,1 millioner kroner av kommunen. Siden de ikke går med på å betale omkostninger, dekkes 100 000 via rettshjelpsforsikringen, sier advokaten.

Ane blir stille. Så begynner hun å le.

– Ja, greit, flott, sier hun.

Spenningen renner ut av kroppen hennes. Den starter i nakken og over skuldrene, og sklir ned og ut fra føttene.

Men hun har fortsatt ikke fått svar på hvordan alt dette kunne skje, og om barnevernet faktisk har sett feilene de har gjort selv. Ennå.

– Verste jeg har sett

Døra inn til barnevernets kontorer knirker. Ekkoet fra trappeoppgangen blir spist opp når døra smeller igjen bak de to søstrene og advokaten deres.

Ane har ikke sovet skikkelig på to uker. Hun vondt i hodet og kaldsvetter på ryggen. I hånden har hun et lite, hvitt pappbeger med vann.

På kontoret sitt har enhetslederen for barnevernet i Tromsø, Aina Isaksen, satt frem kaffe og Oreo-kjeks. Pappbegrene står på hodet på bordet, og vinduet bak persiennene er åpent.

– Si fra hvis det er for kaldt her. Jeg måtte lufte da jeg kom på jobb. Det var helt bakerovn her inne, sier hun.

Aina Isaksen setter seg i en av de gule stolene, krysser beina og folder hendene over det høyre kneet.

– Dere har sikkert mange spørsmål, men først vil jeg starte med å si at dette er en spesiell sak, både for meg og de andre som jobber her. Noe av det vanskeligste vi gjør er å gå gjennom de gamle sakene, hvor vi ser at vi har sviktet. Det smerter å se slike saker, sier hun.

Isaksen forteller at dette er den verste saken hun har sett i sine 20 år i barnevernstjenesten, med tanke på systematisk svikt. Hun forteller om endringer i barnevernsloven i 1993. Før den tid var det ingen tidsfrister. Dermed fløyt arbeidet ut. På Kvaløya, der jentene vokste opp, var barnevernet underbemannet. De manglet kontroll på hva som ble gjort når, og hva som ikke var gjort.

– Men det verste er å sitte i ettertid og se gjennom dokumentstrømmen. Du har ikke oversikt over hva som ble gjort eller hvilke vurderinger som ble tatt. Dessverre.

Lillesøster Kine er tydelig stemmen. Munnen er stram.

– Det virker som at ting er gjort uten en plan for hva som skal skje videre. Det burde vært en plan for hva dere tenkte arbeidet dere skulle ende opp med, sier hun.

Også krav til slike tiltaksplaner kom da Kine og Ane var eldre. Det ble aldri gjennomført slike planer for mamma June.

– Men uansett så lurer jeg på hvorfor de bare forlot oss, da de kom på besøk til oss og mamma ikke var hjemme. Det har ingenting å si om du kjenner barna, eller om du er på jobb eller ikke, du forlater ikke ei jente på åtte år og ei jente på fire, når de ikke vet hvor mamma er klokka halv ni på kvelden, sier Kine.

Aina Isaksen blir svar skyldig. Hun forteller at retningslinjene for hvordan barnevernet jobber i dag har endret seg drastisk siden Kine og Ane vokste opp. I dag blir barna involvert i mye større grad. De får fortalt om sin hverdag, og de får være med i utformingen av eventuelle tiltaksplaner.

– Og vi bruker saker der vi har sviktet for å bli bedre i arbeid vårt. Derfor er det viktig at saker som dette kommer frem, sier Isaksen.

Hun bruker også tid til å forklare at også hun synes det er krevende med denne type erstatningssaker.

– Når vi går inn på det juridiske er det så mange andre hensyn å ta. Det er en forskjell på om vi har gjort jobben vår god nok, og om det kvalifiserer til erstatning. Mange av vurderingene som skal gjøres blir derfor veldig juridiske. Da er det fint å kunne møte dem det gjelder, og få frem det menneskelige i det hele, sier Isaksen.

Advokatfirmaet kommunen brukte i denne saken, Kogstad Lunde & Co, ønsker ikke å kommentere saken.

– Ikke min feil

Mamma June døde i 2012. En åreknute i spiserøret sprakk. June blødde i hjel.

– Leser du mellom linjene på dokumentene i barnevernsmappa mi, hadde mamma mange rop om hjelp som aldri blei oppdaget. Jeg er overbevist om at hun kunne vært i live i dag, med rett hjelp, sier Ane.

Regnet forstyrrer ikke veiarbeid i gata utenfor bingohallen Max Bingo denne onsdagen i oktober. Ane glir over teppegulvet inne i lokalet. Det er ennå noen minutter til hun kan åpne dørene i jobben som daglig leder, som hun fikk mens saken mot kommunen sto på som verst.

– Det går opp og ned. Noen dager er skikkelig tunge, og jeg vil aller helst bare ligge i senga. Mens andre dager føler jeg meg helt super.

Ane har satt en del av erstatningspengene av til sparing. I tillegg skal hun bruke noe av pengene på førerkort.

– Akkurat det går skikkelig bra. Jeg er på nivå tre av fire allerede. Der overrasket jeg meg selv litt, jeg som ofte tenker at jeg ikke kommer til å få ting til.

Det er noen måneder siden møtet med barnevernet, der Ane håpet å få en avslutning.

– Jeg har tilgitt dem. I møtet fikk jeg en forståelse for hvorfor ting ble som de ble. Det var tungt for dem også. Så jeg skjønner det, selv om det er veldig sårt, sier hun.

– I tillegg var det godt å høre Aina hos barnevernet innrømme at de hadde sviktet skikkelig. Jeg har nemlig hele tiden tenkt at det var min feil at Kine hadde det så tøft i barndommen. Nå vet jeg endelig at det ikke var det.