Hopp til innhold

Skyldig til det motsatte er bevist

Om du er dritings, kriminell eller feilaktig mistenkt – politiet har kun ett sted for deg: glattcella.

Simon Ryeng Alnes (25) forstår ikke alvoret.

I håndjern nynner han på «Fuck the police», mens politibilen kjører ham til politihuset og hans bopel det neste døgnet: en flislagt celle med en tynn madrass på gulvet og et kamera over toalettet.

Simon har en blogg hvor han deler sine tanker om livet og egne rap-tekster. Han har postet ord som «ladegrep» og «AK» på internett, i tillegg til sitater av kjente rappere. Det er bakgrunnen for at han nå settes i arresten.

Rapperen er anklaget for å planlegge massemord.

Det er sommerferie, og Simon besøker hjembyen Kirkenes. Han har drukket noen øl og tror hele arrestasjonen er kødd. Men det er ikke tilfelle.

Politiet har rykket ut til hans barndomshjem etter tips. Mobil og datamaskin blir beslaglagt. Mens saken undersøkes, skal han sitte i varetekt.

Arrestrommene politiet i Norge rår over, er såkalte glattceller, små rom som er strippet for alt bortsett fra soveplass og do. Å være innsatt i politiarrest i Norge innebærer i praksis frihetsberøvelse og isolasjon uten dom.

Systematisk isolasjon

Hver dag blir gjennomsnittlig hundre personer tatt i politiarrest av ulike årsaker og satt på glattceller – en praksis som gjennom de siste 25 årene har blitt kraftig kritisert.

Norge har fått refs av både FNs komité mot tortur og Europarådet for hvordan vi «overforbruker» glattceller. I utgangspunktet er den nakne cellen et sted for mennesker som er ravende fulle og en fare både for seg selv og andre.

– En glattcelle er isolasjon som folk utsettes for i ganske lange perioder, opp mot 48 timer, og noen ganger mer. Folk flest, og også politikere, undervurderer hvor belastende det er, sier Merete Smith, generalsekretær i Advokatforeningen, som i mange år har jobbet for å begrense bruken av glattceller.

I fjor ble 36.217 personer satt i politiarrest. 3269 av disse ble overført fra arresten til kriminalomsorgen – altså sendt i fengsel. Mange som havner på glattcelle, har per definisjon ikke gjort noe kriminelt.

– Mange burde ikke settes på glattcelle. Det gjelder også dem som faktisk blir varetektsfengslet. Glattcellen er utelukkende ment for folk som ikke kan håndteres på andre måter. De andre må man finne vanlige fengselsplasser for, sier Smith.

Timene går

Simon Ryeng Alnes forstår etter hvert at han befinner seg i en alvorlig situasjon i Kirkenes.

Politiet tar fra ham alle personlige eiendeler og stripper ham naken for å være sikker på at han ikke får med seg noe inn på cellen. Snusboksen blir etterlatt ute.

– Det er ikke mye klær du får med deg inn, men du blir tildelt et lite teppe du kan bruke som pute og en akemadrass til å sove på. Det er ikke spesielt behagelig. Et kamera henger rett over der du pisser og går på do. Du må be om toalettpapir – du må be om at det skal bli skylt ned, forteller 25-åringen.

Simon har vært i militæret og «gått ett par dager i strekk i stillhet» før. Han tenker at 24 timer på glattcelle, det skal han klare. Om oppholdet strekker seg til 48 timer, kan det bli verre.

Simon ble mobbet på barneskolen og har posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Sovemedisinen hans ligger igjen hjemme.

Han prøver å meditere, tøye og tenke på Nelson Mandela.

Timene går.

Frustrasjonen vokser

– Simon har full forståelse for at politiet må handle når de får bekymringsmeldinger, men hele prosessen burde ha vært unnagjort raskere. Det tok unødvendig lang tid fra pågripelse til avhør, sier Jens Herstad, som er Simons advokat.

Avhøret kommer først etter at Simon selv ber om det, etter seks timer i varetekt. Her får han forklart at utgangspunktet for anklagene mot ham er rappelåter.

Verken Simon eller advokaten hans får vite hvem som ringte politiet og ropte massemord. Men i lille Kirkenes har rapperen sine mistanker.

– Noen vil skade meg og bruker politiet for å få det til, tror han.

Så bærer det tilbake til glattcellen.

Rommet føles tidvis kaldt, for så å bli ubehagelig varmt. Simon lurer på om politiet styrer temperaturen for å psyke ham ned. Han undrer seg om hele situasjonen er fabrikkert for å beslaglegge og se gjennom mobilen hans. Han rapper jo. Rappere og politi har en historikk med gjensidig mistro.

– For hvordan i huleste kan noen tro at jeg er i stand til planlegge massedrap? Søsteren min var på Utøya 22. juli.

Etter nærmere et døgn på glattcella kjenner han frustrasjonen og sinnet vokse.

Når skal de innse at han er uskyldig?

Verre enn fengsel

Advokat Thomas Horn har forsket på og skrevet doktoravhandling om isolasjon. Han er ikke i tvil om at det er svært tungt å havne på glattcelle, og at det er store forskjeller på hvordan folk reagerer i en sånn situasjon.

Det er i hovedsak tre punkter som kan gjøre et glattcelleopphold uutholdelig:

Du blir frarøvet menneskelig kontakt i en situasjon hvor det er veldig viktig å ha det. Uansett om man har gjort noe dumt og føler livet rakne, eller om man er uskyldig.
Det er minimalt med mental stimuli. Det blir et voldsomt tankekjør når man ikke har andre ting å engasjere hjernen med. Du mister tidsfølelsen og vet ikke hvor lang tid det går før de samme tankene melder seg på nytt.
Du har ikke herredømme over noe og vet ikke når du får slippe ut. Følelsen av usikkerhet og mangelen på kontroll er stor.

Fra et menneskerettslig perspektiv er det å bli satt på glattcelle et inngrep i den personlige sfære. Det er ikke forbudt, men det skal være godt begrunnet. Slik er det ikke i Norge.

– I politiarrester skjærer man alle over en kam. Dette veldig inngripende tvangsmiddelet brukes på alle uten behovsvurdering, sier Horn.

Juristen har også vært med i det nasjonale tilsynet for politiarrester, en instans politiet selv har fått på plass.

– Det er endringer på gang, og det foregår positive prosesser i politiet også. Men Justisdepartementet henger ikke med, og slik det nå er, er alt snudd på hodet. Det må begrunnes hvorfor det er nødvendig å bruke glattcelle, sier Horn.

Gammeldagse arrestrom

Praksisen med politiarrester har vært nærmest uendret i flere tiår, men noen forbedringer kan nevnes.

Nye byggeprosjekt i politiet har kravspesifikasjoner som skal gjøre arresten mer vennlig, men ingenting gjøres med cellene som allerede finnes.

Tallet på politiarrester har imidlertid gått ned, i likhet med antall personer som blir sittende lenger i arrest enn de tillatte 48 timene. Færre barn havner på glattcelle.

På 1990-tallet var det mye oppmerksomhet rundt dødsfall i fyllearrest, og i 2002 gjennomførte Politidirektoratet «Politiarrestprosjektet», med overlege Willy Aasebø som medisinsk rådgiver. På ti år falt dødsfalltallet i norske glattceller med 75 prosent.

Det er likevel mye som tyder på at det er et stykke igjen før norske arrester slutter å være på kant med menneskerettighetene.

Da Norge i 2013 godkjente tilleggsprotokollen til FNs torturkonvensjon (OPCAT), fikk Sivilombudsmannen nye oppgaver som går ut på å føre tilsyn med politiarrester.

Kontrollørene har vært i glattceller hvor det ikke er mulig å dimme lyset som gjør det vanskelig å sove. Rom uten vinduer, med kameraer som henger rett over toalettområdet, uten at selve doen er pikselert på monitoren, er heller ikke uvanlig. Det hender også at de arresterte ikke får all informasjon de har krav på.

Dessuten er det ikke noe hjelpeapparat som venter på deg når du kommer ut igjen. Du får tilbake skolissene dine, og farvel.

For folk flest er det kanskje ikke et problem, men for noen ender det med tragedie.

– I Norge vet vi veldig lite om den psykiske tilstanden til dem som blir satt i arrest og hvordan de håndterer den påkjenningen. Studier fra England viser imidlertid at det ikke er uvanlig at man tar livet sitt etter et glattcelleopphold, sier forsker og lege Willy Aasebø.

Det har skjedd her til lands også, senest i september. iFinnmark har belyst at Christian Mauno Sletten (25) fra Hammerfest tok sitt liv to dager etter å ha blitt sluppet ut av glattcelle. Det hører med i historien at han i flere år hadde slitt psykisk – og at han ikke var involvert i hendelsen som han ble arrestert for.

Sint ung mann på frifot

For rapperen i Kirkenes ender arresten etter fem røykepauser og to feltrasjoner med mat fra Drytech, et drøyt døgn etter at han ankom stasjonen i håndjern.

Politiet har erkjent at han aldri var en reell fare for samfunnet. Anklagene om planlagt massemord er endret til en siktelse for fremsatte trusler. Siktelsen blir henlagt noen uker senere.

Det tar enda lengre tid for Simon å komme tilbake til normalen.

– Først nå som det har gått et par måneder siden arrestasjonen, begynner jeg å bli meg selv igjen. I tiden rett etter var jeg liksom veldig på, som om alle sansene var ekstra sterke, forteller han.

Hvordan hadde du følt deg hvis politiet troppet opp på din dør for å frakte deg til nærmeste ledige glattcelle? Ting du føler du har krav på i hverdagen, forsvinner på et blunk, alle nærstående planer og avtaler brytes brått.

Noen føler at de nærmest blir umenneskeliggjort i møte med systemet. Det Simon føler er sinne. Tilliten til politiet er fullstendig brutt.

– Det er helt sprøtt at anonyme tips er nok til å sperre en person på glattcelle. Politiet burde ha en form for begrensing, være nødt til å foreta en vurdering, om den de arresterer har noe å gjøre på glattcellen. De burde forsikre seg om at vedkommende tåler å sperres inne på den måten. Det hadde i alle fall reddet livet til Christian i Hammerfest, tror Simon.

Han har foreløpig ikke tatt stilling til hva han vil gjøre videre, men han vil ha oppmerksomhet rundt saken. Han mener bestemt at noe må endres.

– Man behandles som skyldig til det motsatte er bevist, sier han.

Justisdepartementet skriver i en epost til NRK at antall brudd på 48-timersfristen er betydelig redusert de senere år. Departementet avviser videre at Norge har fått kritikk for selve innsettelsene i politiarrest, men at det er lengden på oppholdene som har vært ansett som problematisk. (Se resten av svaret i faktaboksen under.)

Politiet har ikke anledning til å uttale seg om enkeltsaker, men Politidirektoratet utdyper hvilke vurderinger som blir gjort når en person låses inn på glattcelle:

Politidirektoratet svarer

Hvilke undersøkelser gjør politiet rundt den psykiske helsen til vedkommende som er mistenkt?

I forskrift om bruk av politiarrest fremkommer det i § 2-5 tilsyn med innsatte:

De innsatte skal ha forsvarlig tilsyn og anbringes slik at de ikke kommer til skade eller utsettes for unødige lidelser, og slik at de ikke kan påføre andre skade. Den ansvarlige for arresten skal sørge for at det føres nøye tilsyn med de innsattes helsetilstand og at lege straks tilkalles ved behov. Den innsatte skal tilbys nødvendig mat og drikke.

Innsatte som er syke eller påvirket av alkohol eller andre berusende midler, skal inspiseres hver halvtime, med mindre omstendighetene tilsier hyppigere tilsyn. Tidspunktet for de enkelte inspeksjonene og resultatet av disse skal anmerkes i arrestjournal.

Den ansvarlige for arresten tar konkret stilling til hva tilsynet ved den enkelte inspeksjon skal bestå i, vurdert ut fra hva som er nødvendig i hvert enkelt tilfelle. Den som utfører inspeksjonen, skal som minimum ved selvsyn forsikre seg om den innsattes situasjon, herunder om vedkommende trenger legehjelp eller er i en situasjon hvor vedkommende lett kan skade seg selv.

Hva slags informasjon får den som blir arrestert?

Vedkommende får brosjyren "Rettigheter og plikter ved pågripelse" fra 2010 som er oversatt til flere språk. Tidligere var det ikke mulig å kontakte advokat før neste dag dersom man ble pågrepet etter klokken 22.00. Det har blitt endret slik at man nå får lov til å ringe advokat uansett tid på døgnet.

Når er isolasjon nødvendig, og hvilke andre alternativer har politiet?

Politiarrest er stedet hvor de som pågripes eller innbringes får rom (celle) frem til de løslates eller overføres til ordinært fengsel. Å være innsatt i politiarrest innebærer frihetsberøvelse og isolasjon uten dom.

I kravspesifikasjon for byggeprosjekter i politiet er følgende beskrevet:

Arresten er en fellesbetegnelse på celler, inkvireringsrom, venterom for arrestanter, rom for evidenzer (utåndingsprøve) samtalerom for advokat, legekontor og andre funksjoner, eventuelt en kombinasjon av disse. I tillegg skal det være lagre, dusj/toalett og luftegård for arrestanter samt tilhørende kommunikasjonsareal.
Arresten skal innrettes slik at belastningen på arrestantene blir minst mulig. Det skal legges til rette for en differensiering av lokalene med hensyn til om arrestanten er underlagt isolasjon eller ikke. For arrestanter som er underlagt full isolasjon skal lokalene bidra til å dempe isolasjonsfølelsen i den tiden vedkommende sitter i arresten. For arrestanter som ikke er underlagt isolasjon skal lokalene innrettes slik at det kan tas i mot besøk og slik at det gis muligheter for samkvem med andre innsatte i samme kategori.

Arresten vil omfatte ulike funksjoner, avhengig av distriktets organisering og oppgavefordeling. Kravspesifikasjonene over gjelder for nybygg eller totalrenovasjon av anleggene.

Hvordan jobbes det for å unngå unødvendig isolasjon på glattcelle?

Dagens arrestlokaler har i begrenset grad, lagt til rette for venterom til mindreårige, besøksrom og sosialrom. Oppholdet i arresten for de fleste er kortvarig, og det vil være en rekke aktiviteter rundt arrestanten frem til varetektsfengsling eller løslatelse, som eksempelvis avhør, helseoppfølging, bevissikring, luftes i luftegård, dusje, spise, ha samtaler med advokat, sove og/eller hvile, samtaler med arrestpersonale.

Hender det noen ganger at man vurderer at isolasjon på glattcelle er unødvendig – hvorfor, og hva gjør politiet med den mistenkte da?

Dagens arrestlokaler har i begrenset grad, lagt til rette for U18 venterom, besøksrom og sosialrom. Politiets arrestlokale er ikke tilpasset slik at arrestanter kan ha samkvem med hverandre utover enkeltsteder som har egnet luftegård.

Hvilken oppfølging får folk etter å ha vært på glattcelle – og trenger folk egentlig oppfølging?

I de fleste tilfellene blir arrestanten løslatt. Dersom vedkommende vurderes slik at helse- og omsorgstjenesten bør vurdere personen nærmere, blir han/hun kjørt dit og overlevert til videre oppfølging av helsepersonell. Noen få kommuner har døgnåpen rusomsorg, og dersom vedkommende er ruset og ikke har gjort noe straffbart, blir de hentet av helsetjenesten.

Justisdepartementet svarer

Glattcellene i Norge er innredet med sikte på kortvarige opphold. Det er derfor regelverket fastsetter at personer ikke skal oppholde seg mer enn 48 timer i politiarrest. Det er opp til politiet å vurdere nødvendige forbedringer av eksisterende glattceller opp mot andre behov i politiet, innenfor tildelte rammer.

Ved innsettelser i politiarrest skal politiet vurdere behovet for helsehjelp og sørge for fremstilling til lege i den grad det er nødvendig. Dette gjelder både for psykiske og somatiske lidelser. Den innsatte har også rett til å ta kontakt med lege for nødvendig helsehjelp under arrestoppholdet. Dette følger av forskrift som regulerer oppholdet i politiarrester.

Norge har ikke fått kritikk for selve innsettelsene i politiarrest, det er lengden på oppholdene som har vært ansett som problematisk av Europarådets Torturovervåkingskomite (CPT). Kritikken har først og fremst gått på manglende overholdelse av 48-timers regelen, det vil si fristen for å overføre arrestantene fra politiarrest til fengsel.

Antall brudd på 48-timers fristen er betydelig redusert de senere år. Departementet har nylig hatt på høring et forslag om en kortere frist for å fremstille arrestanter for varetektsfengsling. Formålet med forslaget er blant annet å redusere oppholdstiden i politiarrester. Departementet har også foreslått endringer i forskrift om opphold i politiarrester for å bedre forholdene.

I politiarrester kan innsettes både personer pågrepet og mistenkt for straffbare handlinger og personer som innbringes i medhold av politiloven (ordensforstyrrelser mv). De fleste løslates etter avhør og eventuelt andre etterforskingsskritt. Det betyr at straffesaken behandles videre uten at personen behøver å være i varetekt.

LES OGSÅ: