Nabohuset

Ett av husene som gikk i snøskredet, ble liggende i fjæra.

Foto: Midt-Troms Museum/Torgeir Renland

Skredbarna

Like før påske i 1958 mistet fembarnsmoren Oliva Johansen livet i et snøskred. Tre hus og flere fjøs ble knust. To små barn ble feid på havet. Dette er historien om skredbarna i Fjordgård.

Overalt der det er fjell i Norge, blir skredfaren grundig undersøkt før man får bygge hus. I Fjordgård på Senja står Norges største steinmur ferdig. Aldri mer skal bebyggelsen her treffes av de dødelige kreftene.

Gabionmur

500 meter lang og 14 meter høy. Denne gabionmuren skal hindre snøskred i å nå ned til bebyggelsen i Fjordgård på Senja.

Foto: Linda Pedersen / Linda Pedersen

Fyllingsdalen februar 2020.

I en mørkeblå sofa med pastellfargede puter sitter Oddbjørn Johansen og holder rundt seg selv.

Han skal fortelle om den grufulle dagen for mer enn 60 år siden. Den dagen snøen kom og tok fra ham det kjæreste han hadde, og alt ble forandret.

– Jeg ropte bare mamma, sier han og slipper ut et innestengt hikst, før han tar seg sammen igjen.

Det er mye han ikke husker. Mye er fortrengt. Han måtte være stor gutt, tørke tårene og gå videre.

Men akkurat som små filmsnutter har enkelte minner festet seg. Scener han aldri blir kvitt.

Overlevde

Snøen

28. mars, 1958, fredag før palmesøndag.

Det laver ned i den veiløse bygda Fjordgård på Senja. Det har det gjort i dagevis.

I hele Troms og Vest-Finnmark skaper snøen problemer. Etter uker med oppholdsvær og skareføre, har det kommet 80 centimeter nedbør på kort tid. Den setter fly på bakken. Biler og busser står fast. Det går skred over veier. I Tromsø jobber to skift med å holde bydelene åpne.

I Fjordgård er det stille mellom bygene. Det er stort sett bare kvinner og barn igjen der. Mannfolkene har dratt til Finnmark. Der skal de bruke påska på å gjøre seg klar til vårtorskefisket.

I Porkenesvika, helt ytterst og nord i bygda, ligger tre ganske nye gårder: Nordlund, Nordstrand og Nystad. Her bor det tre familier med til sammen åtte barn.

Ett av husene har nylig fått påbygd en ekstra etasje. Oliva og Jentoft Johansen og deres fire barn Karen (5), Oddbjørn (7), Mary (10) og Turid (14), trengte bedre plass. 

Foran huset.

19 år gamle Elsa, som Oliva fikk med sin første mann, som døde, har også et rom på loftet. Men hun er flytta til Oslo nå og klarer seg selv.

I kjelleren har Jentoft bygget et bad. Der har de til og med toalett. Det er ganske moderne til Fjordgård å være.

Men fjøs har de ikke fått på plass ennå, så kua, kalven og noen sauer, bor også i kjelleren.

Det går en vei gjennom bygda Fjordgård. Men det er ingen biler her, og i hvert fall ingen brøytebiler. Ungene må sjøl tråkke sti til skolen.

Fjordgård

Fjordgård på 50-tallet.

Foto: Midt-Troms Museum

Denne fredagen blir Oddbjørn holdt hjemme. Han er bare sju år og ganske liten av vekst. Han kommer jo til å drukne i all snøen!

Storesøster Turid har lagt av gårde til skolen.

Mary har fri, men utpå formiddagen ber moren henne ta en tur innover bygda for å låne kakeformer.

Samtidig gjør kvinnene i de to nabogårdene seg klare til å forlate Porkenesvika. Det føles ikke trygt å bo så langt unna resten av bygdefolket i dette været. De går til slektningene sine.

Mary slår følge med dem.

Snøen er lett og tørr.

Faren til Oliva har bedt henne ta ungene med og komme til han. Oliva har planer om det. Hun skal bare mate dyrene først.

Og så er det jo snart påske. Hun har lyst til å bake sandkaker og sende dem nordover til fiskeren sin.

Sånn blir det ikke. Neste gang Jentoft får noe fra Fjordgård, er det den verst tenkelige nyheten.

Skredet

Klokka er rundt ti om formiddagen. På det store kjøkkenet på Nordlund er det varmt og godt, selv i bare nattklærne.

Oddbjørn leker med lillesøster Karen.

Mora deres åpner luka ned til kjelleren og ber ungene gå inn i stua mens hun mater dyrene. De gjør som hun sier. Mora går ned.

Så hører ungene noe. Er det et fly?

En dunkel, brummende lyd kommer nærmere og nærmere. Plutselig settes hele huset i bevegelse. Møbler og inventar, alt sammen fyker veggimellom.

Et stort snøskred har løsnet fra Stavlia. Skredet er mellom 200 og 250 meter bredt. Oppå det harde skarelaget får det god fart.

Alt av busker og trær knekkes omtrent 60 centimeter over bakken og seiler nedover den bratte lia.

Tre bolighus tar skredet med seg. Det ene huset blir fullstendig smadret og borte. Det andre blir liggende som pinneved i fjæra.

Knust

Det tredje huset deles på midten. Det som en gang var et kjøkken, knuses helt.

Stuedelen føres med skredet ut på fjorden.

En sju år gammel gutt og lillesøsteren hans på fem, er fanget mellom flytende møbler, snøklumper og sjøvann som stiger.

Oddbjørn kjenner ikke kulde, har ikke tid til å være redd. Han må beskytte lillesøsteren sin, det er alt han tenker på. Hun er hans ansvar nå. De har bare hverandre.

Han løfter Karen opp på en stol, men den synker under henne, så han må prøve noe annet. Det er et spisebord som flyter der inne. Han får henne oppå det.

Rana Blad

Rana Blad

Rogalands Avis

Rogalands Avis

Rana Blad

Rana Blad

Faksimile

Nordlys

Gravingen

Skredet etterlater seg et snøkov. Alt er hvitt. Stille. Men ikke lenge.

De få mannfolkene som er igjen i bygda, griper spadene sine og haster mot Porkenesvika. Faren til Oliva er én av dem som nå begynner å grave febrilsk der de mener tomta til huset var.

De vet at Oliva var hjemme da skredet gikk, og at i hvert fall minstejenta Karen var i lag med henne. Nå kan det stå om sekunder.

Skredet har tatt summetonen. Folk i Fjordgård får ikke varslet om ulykken. Men på Husøya, på den andre siden av fjorden, er det noen som har sett skredet og at tre hus nå er borte. De ringer politiet, som mobiliserer for fullt.

Redningsskøyta viser seg å være minst fem timer unna, så også marinefartøyet «Draug» dirigeres til Senja.

En tropp brigadesoldater og politifolk stappes om bord i Forsvarets sikringsbåt som ligger til kai ved Skattøra i Tromsø. Fra Brensholmen går lensmannsbåten sørover mot Senja.

I Botnhamn skynder distriktslegen seg om bord i doktorbåten.

Oppturen

Mens de andre graver, ror et par av mannfolkene ut til restene av hus og innbo som ligger og flyter et par hundre meter fra land. De konstaterer raskt at her kan ingen ha klart seg, og snur.

Så hører de en lyd. Lar årene hvile. Er det noen som roper?

Inne i husvraket har Oddbjørn nå vann opp til livet. Hvor lang tid det har gått fra skredet førte han og søsteren ut på fjorden, er vanskelig å si. Minst ett kvarter, mener de voksne i ettertid.

Mens de klamrer seg fast i det de kan finne av møbler, ser Oddbjørn gjennom et vindu at det kommer noen roende.

Femti meter unna, snur båten.

Den lille kroppen får nye krefter. Han heiser seg opp, griper haspene og skyver opp vinduet. Så roper han så høyt han bare klarer.

– Mamma! Mamma!

Båten kommer tilbake.

I dag, 62 år etter, ser Oddbjørn for seg hvordan han løfter lillesøsteren sin, sånn at hun blir tatt imot av mennene. Så kommer han etter. Eller, det må han jo ha gjort. Men der kobler hukommelsen ut.

Han falt bort, besvimte kanskje. Han husker ikke turen inn til land. Han husker ikke hvordan han kom seg fra fjæra og opp til bygda. Om han gikk sjøl eller om noen bar han, det aner han ikke.

I Fjordgård er lettelsen stor når det blir kjent at de to ungene er funnet i live og uten en skramme. En av de eldre, troende i bygda sier det slik:

– Den Gud vil bevare, lar han ikke fare.

Men ungenes mor, hvordan har det gått med henne?

Naboens hus

Ett av husene i Porkenesvika endte i fjæra.

Foto: Midt-Troms Museum/Torgeir Renland

Finner datteren

Inne i Porkenesvika pågår letingen etter Oliva for fullt. Faren hennes på over 70 år, graver febrilsk i de voldsomme snømassene. Skredet er flere meter dypt. Etter noen timer finner han blod i snøen. Han varsler de andre.

Kjellermuren har veltet over datteren. Alt må ha skjedd veldig fort. Kanskje har hun ikke engang hørt buldringen. Den ene hånda er knytt, med salt inni. Oliva holdt altså på å fylle salt i vannrørene så de ikke skulle fryse da døden kom.

Sauer og kyr ligger strødd. Men nede i fjæra står en levende kalv. Ingen kan fatte og begripe hvordan den har klart seg.

Den storstilte redningsaksjonen kan avblåses og alle fartøyene tilbakekalles. Bare doktoren, en sykepleier og lensmannen går i land i Fjordgård.

Sprøyter

Etter at Mary hadde henta kakeformene, fikk hun det for seg at hun skulle gå innom butikken. Der kunne hun hente posten og ta med hjem. Det reddet trolig livet hennes.

For mens hun var der inne, hørte hun en dame som ropte at det hadde gått et ras. Da skyndte Mary seg opp på veien. Det lå et hvitt teppe over hele Porkenesvika.

Hun begynte å gå hjemover, men ble stoppet av de voksne. Ei nabodame tok henne med seg.

Nå bringes Oddbjørn og Karen til huset der Mary er. Mary er bare ti år sjøl, snart elleve, men hun tar Karen og Oddbjørn på fanget sitt, prøver å trøste. Ennå vet de ikke at de er blitt morløse.

Barna får noen sprøyter. De ligger i en seng. Etter ei stund blir de tatt med til tanta deres, som har ei leilighet på skolen. Der venter storesøster Turid.

Noen har tatt ei altfor lang bukse på gutten. Turid synes så inderlig synd i lillebroren sin. Han stirrer bare fremfor seg med et tomt blikk.

De voksne setter sammen to pulter som Oddbjørn legges oppå. Får i ham noen tabletter.

Om ettermiddagen trekkes den døde moren deres på slede inn til bestefarens hus. Inntullet i tepper blir liket liggende som en bylt i stua.

Beskjeden om ulykken når fiskerne fra Fjordgård. Tre av dem har mista hjemmene sine. Jentoft Johansen er i tillegg blitt enkemann med fire mindreårige barn. Hvordan skal dette gå?

Dødsannonsen

Begravelsen måtte utsettes på grunn av dårlig vær. Men 10. april rodde Elsa og bestefaren Johan Martin kisten til Oliva til kirkegården i Laukvika.

Foto: Faksimile Nordlys

Elsa får beskjed

På bibelskolen i Oslo er det middagstid når forstanderen får en telefon og forsvinner ut av spisesalen.

Så får Elsa beskjed om å komme til kontoret.

Hun hører ordene som blir sagt. Så synker de inn. Hele verden raser sammen.

– Nei, ikke mamma. Ikke mamma!, roper hun ut i fortvilelse.

Bare noen dager tidligere har 19-åringen hatt en sterk, åndelig opplevelse. Hun følte at Gud kom til henne mens hun skrev brev til moren.

Han spurte om hun var villig til å ofre absolutt alt for Ham. Elsa svarte ja. Nå har hun mista den kjæreste hun hadde.

Noen timer senere er et påskefullt fly på vei nordover.

Det er Elsas første flyreise. Hun hviler blikket på det hvite teppet under seg. Tenker at hun aldri vil under skydekket igjen. Men det må hun. Det er helt opplagt.

I Tromsø møter hun stefaren sin, Jentoft, som har kommet fra Finnmark. Sammen går de om bord i lokalbåten, som har ventet på dem.

Det er nesten morgen når Elsa og stefaren går i land i Fjordgård. I det dunkle lyset legger de ikke merke til restene av et hus som er ankret opp i fjæra.

Oppvåkningen

Oddbjørn har i dag bare ett eneste minne fra de første timene etter at han og søsteren var redda på land.

Han ligger og veksler mellom søvn og en tåkete, halvvåken tilstand. Den lille kroppen har vært nedkjølt av snø og sjøvann. Og den har vært redd. Fryktelig redd.

Utpå natta slår han opp øynene. Noen stryker han over kinnet. Oddbjørn ser inn i et kjært ansikt. Han blir så glad og så lettet! Det er jo bare et forferdelig mareritt han har hatt!

Men så går det opp for han at det er Elsa som står over han. Hun ligner så veldig på moren.

Da vet han at det er sant. Mamma ER virkelig død.

Fra slektsboken

Elsas historie fortalt i en slektsbok

Foto: Privat

Oppryddingen

Neste morgen går Elsa alene utover til rasstedet. På veien møter hun bygdefolk som kaster seg rundt halsen hennes og gråter.

Olivas eldste datter blir den som trøster alle sammen.

I leiligheta sitter Jentoft fullstendig knust. Skrikene hans bærer helt til Porkenesvika.

De tre familiene som er blitt husløse, får klær og ting de ellers trenger fra naboer. En sanitetsforening på Senja kjøper inn dyner, og i Tromsø settes det i gang en kronerulling.

Bygdefolk saumfarer fjæra og fjorden. Et par stoler fiskes opp, det samme gjør kjolen som Turid skal konfirmeres i den sommeren.

Med småsøsknene sine rundt seg, jobber Elsa dag og natt for å skape et nytt hjem for familien. Hun har fått en styrke og en kraft, som bærer henne gjennom alle strabasene.

De minste ungene ser fort på henne som moren.

Oddbjørn spør til og med om Elsa kan være mammaen hans. Det kan hun ikke si ja til, og det er veldig sårt for ham der og da.

Men når hun noen år senere flytter til Bergen, tar hun lillebroren med seg. Senere kommer også Turid og Karen etter.

Fortsatt får Elsa morsdagsblomster fra søsknene sine.

Søsken

Elsa ble som en mor for sine småsøsken. Her hjemme på Askøy i lag med Oddbjørn, Turid og Karen.

Søsken

Karen var bare fem år gammel da hun og broren Oddbjørn ble tatt av snøskredet i Fjordgård.

Savn

Turid var 14 år da hun mistet moren Oliva.

Ble som en mor

Elsa utdannet seg til sykepleier før hun giftet seg og fikk barn.

Minner

Mary er den eneste av søsknene som har bosatt seg i Nord-Norge.

Minnesmerket

Senja, mars 2020.

Tragedien i Porkenesvika var i ferd med å gå i glemmeboka, både i familien og i bygda.

Men Olivas barnebarn er blitt voksne nå, og de vil vite. Spesielt Hilde, den ene datteren til Mary, spør og graver. Onkel Oddbjørn syns først det er vondt å rippe opp i historien, men han svarer så godt han kan. For hver gang blir det lettere. Han kan slippe taket.

Minnesmerke

Hilde Myrvang Talén er datteren til Mary. Hun er en av initiativtakerne til at det nå kommer en minnestein i bygda Fjordgård, til minne om Oliva og den tragiske skredulykken.

Foto: Linda Pedersen / NRK

Til sommeren skal et minnesmerke etter Oliva settes opp i Fjordgård. 82 år gamle Elsa skal stå for avdukingen.

Om minnesmerket kan stå akkurat på Nordlund i Porkenesvika, er ennå litt usikkert. Det kan bli vanskelig å finne tuftene.

Arbeidet med den 14 meter høye sikringsmuren har forandret terrenget. Og med skredvollen på plass, planlegges det også en fiskerihavn i Fjordgård.

Gabionmur

Aldri mer skal det gå menneskeliv her fordi et snøskred har nådd bebyggelsen.

Men hvert år kommer det titusenvis av turister til den lille bygda på Senja. De vil bestige de spektakulære fjellene.

For dem kan historien om Oliva bli en viktig påminnelse.

Naturen kan være nådeløs.

Segla

Titusenvis av mennesker kommer hvert år til Fjordgård for å bestige fjellene. Her er fjellet Segla, det mest populære av dem.

Foto: Linda Pedersen / NRK