Haliaeetus albicilla
Foto: Knut-Sverre Horn

Ørnetjeneste

Alarmen har gått langs kysten. Havørnen er til plage i fuglefjellene, der sjøfuglene går mot utryddelse. Hvorfor nøler ekspertene med å skyte problemet?

I ettertid ser forskerne at skrekksommeren 2012 bare var en forsmak på det som skulle skje.

Havørnene kom i slutten av mai, og det var mange av dem. Minst ti, kanskje femten. Særlig i morgentimene brukte de å seile i flokk inn over fuglefjellet på Hornøya.

Øya skiller seg ut fra det karrige kystlandskapet i Øst-Finnmark. Her ute har den stinkende skitten fra titusener av sjøfugl skapt en frodig oase, med tykke tepper av hvit skjørbuksurt og lilla jonsokblom.

Men ørnene kom ikke for blomsterprakten.

De ville ha kjøtt, og de skapte panikk blant sjøfuglene når de angrep. Det hørtes ut som stormkast hver gang tusener av lomvi tok til vingene og raste ut på havet.

Haliaeetus albicilla

Den unge havørnen på Hornøya møter motstand hos en gråmåke. Men måka drar faktisk nytte av ørnens skremsler.

Foto: Knut-Sverre Horn

De unge og uerfarne havørnene var klumsete jegere; som regel fikk de ikke klørne i noe som helst. Men det var en fattig trøst. Når sjøfuglene hadde flyktet, lå eggene deres i flere timer uten beskyttelse. Da var det festbuffé for måker og ravn. I ro og mak plukket de godbitene fra reirene.

Da ørnene forsvant i juni, hadde hekkingen allerede endt i katastrofe.

Midt i juli skulle lokkeropene fra lomviene gitt gjenlyd over Hornøya. Kyllinger i tusentall skulle hoppet ned fra klippene og funnet veien ned til vannet.

Dette året kom bare en håndfull på sjøen i live.

Det skulle bli bedre. Og så, litt senere: Veldig mye verre.

Uria aalge

Denne tassen var en av svært få lomviunger som gikk på vannet på Hornøya i juli 2012.

Foto: Knut-Sverre Horn

Det store comebacket

I mer enn hundre år ble havørnen nådeløst forfulgt her i landet. Ørnene ble skutt, fanget og forgiftet. Reirene ble plyndret.

På det meste ble det utbetalt skuddpremie for over tusen ørner i året.

Ørnefangst på Værøy

Folk på Værøy fanget ørn med bare hendene fra kløktig konstruerte skjul. Dette bildet ble tatt på 1950-tallet.

Foto: Sven Hörnell, Arkiv i Nordland

Først i 1968 ble de store rovfuglene fredet. Da var Alv Ottar Folkestad 27 år gammel. Siden har han fulgt ørnenes eventyrlige tilbakekomst, blant annet som leder for det norske havørnprosjektet.

Gjennom hele livet har Folkestad gått i front for å forsvare de store ørnene mot det han mener er feiloppfatninger.

Folk som lenge hadde levd tett på ørn, var nokså avslappet til den, sier han. Det var verre der den kom tilbake og gjenerobret gamle områder.

– Jo tynnere bestand, jo mer møtte du holdningen om at ørn var ørn, og ørn var farlig.

Alv Ottar Folkestad

De som lever tettest på ørnen, har mest avslappet holdning til den, mener Alv Ottar Folkestad.

Foto: Norsk ornitologisk forening

Nå regner Folkestad med at det er omkring 4000 hekkende havørnpar i Norge. Det er fem eller seks ganger så mange som da bestanden var på det laveste.

På disse årene har havørnen spredd seg fra nord til sør. Nå hekker den i Oslofjorden og i innlandet.

Fredningen har vært en av naturvernets store suksesshistorier. Majesteten på toppen av næringskjeden er tilbake.

Men noen har betalt en høy pris.

Sjøfuglene som ga opp

Unge havørner har ikke noe eget territorium. De streifer vidt omkring og slår seg ned der noe frister.

En slik fristelse er havsula. Den store, hvite sjøfuglen veier flere kilo og utgjør en saftig biff for ørna. Norges største sulekolonier fikk merke det utover 1990-tallet. Sulene ble truet og trakassert, og særlig ungene ble fanget og spist.

Morus bassanus

Havsulene på Skarvklakken ble stadig færre da ørnene ble plagsomme. I 2003 var den siste sula borte.

Foto: Knut-Sverre Horn

Det ble for mye for havsulene. I 2001 ga de opp å hekke på Hovsflesa i Lofoten. To år senere rømte de fra Skarvklakken utenfor Andøya også.

På Røst i Lofoten var det andre som ble rammet. Bestanden av krykkje (en liten måke) stupte fra 25.000 par til snaut hundre i fjor. Nå i mai fant ikke forskerne noen bebodde reir i det hele tatt.

Havørnen ble likevel ikke syndebukk da halve lomvibestanden i Barentshavet døde i løpet av en vinter midt på 80-tallet. Årsaken til kollapsen var uvanlige værforhold og mangel på mat i havet.

I årene som fulgte, slet mange av lomvikoloniene med å komme tilbake til gamle høyder.

Andre steder gikk det mye bedre, og det var ett påfallende trekk ved fuglefjellene der arten kom raskt tilbake: De var ikke plaget av havørn.

En rekke forskere slo alarm. Vi må vite mer om hva ørnen egentlig betyr, skrev de. Kan det bli så ille at vi må gjøre noe?

Lokalkunnskap og gevær

Mens forskerne ville forske mer, var det folk langs kysten som ville handle. Stortingsrepresentant Siv Mossleth fra Senterpartiet har lenge ment at vi vet nok.

Hun vil skyte ørn.

Det har hun sagt offentlig flere ganger, og da har hun fått pepper.

– Jeg blir tillagt meninger og holdninger jeg ikke har. Ørnen er nærmest en hellig fugl for mange, sier Mossleth.

Siv Mossleth

Siv Mossleth (Sp) vil stole på lokalkjente og la dem skyte ørn.

Foto: Maria E. Trondsen / Saltenposten

Ørnen har gitt henne mange fine opplevelser. Hun blir lyrisk når hun beskriver en tur hun tok på snaufjellet, så høyt at hun kunne se ned på en ørn som seilte gjennom dalen.

– Det er et flott syn. Mitt engasjement er ikke et hat mot noe som helst.

Men havørnen er tatt ut av rødlista over truede og sårbare arter, i sterk kontrast til sjøfuglene. Flere av dem er tatt inn på lista, påpeker Mossleth. Nå er det havørnmaten – krykkje og lomvi – som kan bli utryddet.

Mossleth er også bekymret for den gamle kystkulturen i Nordland. Der har de ikke bare fiskevær; de har også egg- og dunvær, tilrettelagte kolonier der man høster fra ærfuglreirene.

– Tradisjonen har vart i over tusen år. Ærfuglen har stolt på at menneskene var med og hjalp til en vellykket hekking. Den har hekket i hopetall så lenge menneskene beskyttet den mot rovdyr.

Ærfuglbestanden har gått kraftig ned de siste årene. De som vokter værene, mener havørna har en stor del av skylda, sier Mossleth.

Somateria mollissima

Ærfuglen har vært nærmest et husdyr i Nordland. Nå går bestanden ned, og havørnen blir syndebukk. Men parasitter og vitaminmangel er antakelig årsaken.

Foto: Knut-Sverre Horn

Hun er lei av byråkrater og trege systemer. Hun vil ha mer lokal forvaltning, og stoler på vokterne som følger fugleværene tett i hekketida.

– Dersom ørnen ikke er noe problem, er det ikke grunn til å skyte den. Men dersom de ser at ørn gjør skade, mener jeg det bør være lett for dem å ta ut ørn.

En lat og dårlig jeger

Alv Ottar Folkestad tar full tenning når vi antyder at havørnen forsyner seg grådig av sjøfugl.

– Nei, nei, nei. Det er en gedigen misforståelse, hamrer han fast.

– Ja, hun tar systematisk sjøfugl, spesielt måkeunger fram til de er flygedyktig. Men hvis du ser totalt hva ørnen beskatter, er det minimalt.

Folkestad mener det er feil å tro at havørn først og fremst jakter andre fugler og dyr.

– 70 til 90 prosent av maten er fisk, og det aller meste har hun ikke selv tatt. Hun stjeler fra andre eller venter på at de etterlater seg restene.

Folkestad har brukt livet på å studere ørner. Han har klatret opp i talløse reir for å sjekke restematen deres, og han har sett hvordan ørnene prøver seg i fuglefjell, som på Runde ved Ålesund.

«Prøver seg» er nøkkelordet. Folkestad kan la seg imponere av mye ved havørnen, men jaktferdighetene er ikke det første han roser. Ørnen har stort sett gått løs på koloniene når sjøfuglene finner lite mat i havet, mener han. Sultne fugler gir etter hvert opp å forsvare seg.

Haliaeetus albicilla

Bom igjen! Krykkja ligger forskremt igjen i vannspruten. Havørnen er bedre som åtseleter enn som jeger.

Foto: Knut-Sverre Horn

Folkestad mener Siv Mossleths resonnement om ærfuglene og rovdyra er «helt håpløst». Han var selv på Vega på 70-tallet. Da ble dunværene drevet på en helt annen måte, sier han.

Ærfuglen var halvveis gjort til et husdyr. Sesongen begynte allerede på vinteren, når folk tok med seg fiskeavfall og fôret inn fuglene til sine nærområder.

Sånn er det ikke lenger. I dag er det knapt noen som stuller og steller med ærfuglen på gamlemåten.

– Da er det feil å legge skylden for ærfuglproblemene på havørn, sier Folkestad.

Ørn er ørnens fiende

Det er lett å se forskjell på de majestetiske voksne havørnene og de lurvete to- og treåringene. Det var slike unge ørner som raidet Hornøya i 2012.

Sommeren etter skjedde det noe:

Et havørnpar slo seg ned og bygde reir på naboøya, Reinøya. De to øyene ligger som tvillinger mellom Vardø og det store Barentshavet, og begge har huset enorme mengder måker og alkefugl.

Et havørnreir midt i idyllen høres ut som oppskriften på en katastrofe.

Haliaeetus albicilla

Et voksent ørnepar fordriver unge ørner fra territoriet sitt. En stabil bestand begrenser seg selv, sier ørneekspertene.

Foto: Knut-Sverre Horn

Men havørnens hekking var tvert imot en velsignelse. Parene har nemlig for vane å vokte territoriet sitt med livet som innsats. Banden med de unge ørnene ble jaget bort, og sjøfuglene fikk stort sett hekke i fred.

Folkestad mener mønsteret er typisk. De unge omstreiferne får bare herje der ingen voksne er sjef. Etter hvert som bestanden blir tettere og mer stabil, blir det langt færre unger.

Forsker Tone Reiertsen

Tone Reiertsen og hennes forskerkolleger slår fast at havørnen er til plage for sjøfugl, men ser ikke at det er noen løsning å skyte rovfuglen.

Foto: Knut-Sverre Horn

Forsker Tone Kristin Reiertsen har fulgt sjøfuglenes opp- og nedturer gjennom 15 sesonger på Hornøya.

Hvis de voksne ørnene holder ungdommen unna, viser det hvor galt det kan bli å løse problemene med gevær, påpeker hun.

– Hvis du skyter feil type ørn, vil du i verste fall få en eskalering av problemet.

Reiertsen har sett et tilsvarende fenomen med den store reirplyndreren på øya, ravnen.

– Det var to år hvor det ikke hekket ravn på Hornøya. Da var det 40–50 ravner som herjet her. I år er det to voksne par som hevder sitt revir og holder de andre ravnene unna.

Corvus corax

Ravnen rapper egg fra sjøfugl uten hjelp, men med havørn i nærheten blir den langt mer effektiv.

Foto: Knut-Sverre Horn

Rømmer til byen

Freden på Hornøya skulle ikke vare. Ørneparet som holdt mobben på avstand, ble borte. Nå er det verre enn noen gang.

– De to siste årene er det blitt veldig alvorlig. Vi har sett mellom 30 og 50 ørner, særlig unge, som går målrettet inn og tar voksne fugler, sier Tone Reiertsen.

I fjor var det total hekkesvikt for både lomvi og krykkje.

Andre arter klarte seg bedre. Alke og lunde hekker i huler, skjult for ørnene, og fikk fram unger.

Toppskarvene ser ut til å lære. De har hekket åpent i mange år. Nå har de begynt å gjemme seg mellom klippene, under steiner – og inne i bua som er satt opp for fugleturistene.

Og krykkjene?

De smarte rømmer til byen.

Mens artsfrendene på Hornøya mislyktes totalt i fjor, kom det unger på vingene inne i Vardø havn.

Ørjan Jensen med krykkjer på kaia i Vardø

Ordfører Ørjan Jensen ser at krykkjene hekker og trives på kaia i Vardø. Der er det ikke havørn.

Foto: Knut-Sverre Horn / NRK

På kaia kan ordfører Ørjan Jensen konstatere at det er blitt enda flere reir i år. Kanskje hekker over tusen krykkjer der nå.

Det høres – og det luktes. Hvite striper av skitt markerer reirplasser over alt. I vinduskarmer, i reisverket til bryggene, i bildekkene som er hengt opp på kaikanten.

– Inne i havna er det ikke havørn, og der har krykkja lykkes godt med hekkingen. Jeg tror det er lett å se en sammenheng, sier Jensen.

De andre måkene har alltid fråtset på søppel i byen. Krykkja er derimot en sjømat-gourmet som har holdt seg mest i fuglefjellene – fram til nylig. De siste årene har det skjedd noe i en rekke lokalsamfunn langs kysten.

– I Tromsø fantes det ikke en eneste krykkje for seks-syv år siden. Nå har krykkjene inntatt Tromsø by, sier Reiertsen om hjembyen.

Hun tror klima og matmangel ligger bak, og at presset fra rovfuglene er en sterk drivkraft.

Rissa tridactyla

En nyklekket krykkjeunge på Ekkerøy i Varanger i juni 2019. To uker senere var alle ungene i kolonien døde. Matmangel er den eneste sannsynlige årsaken.

Foto: Knut-Sverre Horn

Krykkjene har også begynt å bygge reir på oljeplattformer. Forskerne har sammenlignet hvor mange unger de får fram på ulike steder, og resultatet er oppsiktsvekkende:

Naturlige klipper er nå det verste stedet de kan hekke. De gjør det faktisk tre ganger bedre ute på plattformene.

Det er jo greit å skyte rev?

Kan det være etisk rett å skyte rovdyr for å berge andre arter?

Ja visst, sier norske myndigheter.

Da fjellreven på Varangerhalvøya sto på kanten av utryddelse, startet jakten på den større slektningen. Rødreven overtar nemlig jaktmarker og gamle hi, og derfor har naturoppsynet og frivillige jegere skutt opptil 400 rødrev i sesongen.

Samme oppskrift er brukt i Vest-Finnmark. Der er det dverggåsa som sliter, og rødreven er utpekt som problemet der også.

Men rollene til rødrev og havørn kan ikke sammenlignes, mener Miljødirektoratet.

Fjellreven var nesten helt borte, dverggåsa hekket med bare noen titalls par. Sjøfuglene opptrer tross alt flokker på titusener fortsatt.

NRK har spurt flere norske forskere om saken. Ingen av dem har tro på at skyting av havørn vil bli en løsning, og ingen kjenner forskere som mener noe annet.

For det første er det trolig nytteløst. Unge og omstreifende ørner ville tatt plassen til dem som blir skutt.

Like viktig er det at problemene til sjøfuglene stikker mye dypere. Først og fremst mangler de mat.

Hvordan skal man ellers forklare at lundene på Røst er redusert med 80 prosent? De hekker godt gjemt i dype huler, og dit når ikke havørnas klør.

Uria aalge

Lomvi med lodde. Sjøfugl er vant til magre år, men i det siste er det blitt for mange av dem.

Foto: Knut-Sverre Horn

Det er gode bevis for at varmere hav og klimaendringer er en av årsakene til at småfisk og andre godbiter i sjøen blir færre – eller vanskeligere å få tak i.

Da hjelper det ikke å sende ut folk med gevær.

Men hjelper det å sende ut ubevæpnede?

Turister mot ørn

– Her brukte de å hekke tett i tett. Nå er det nesten tomt.

I slutten av mai tar ordfører Ørjan Jensen NRK med på båttur rundt de to fugleøyene utenfor Vardø. For en tilfeldig turist ville det nok sett ut som et yrende liv. Men kikker du nærmere på klippene på Reinøya, ser du flest gamle og fraflyttede reir.

De hekkeplassene som fortsatt er i bruk, har en ting felles:

De ligger under fremspring i klippen, beskyttet mot truende ørner.

Fuglefjellene er Vardøs stolthet og en betydelig turistmagnet. Etter flere dårlige hekkesesonger er ordfører Ørjan Jensen utålmodig.

Han ber ikke om at ørnene blir skutt. (Det skulle tatt seg ut. Han er ordfører for MDG.) Men noe må gjøres, krever han.

Han tror mennesker kan holde rovfuglene unna. Nå vil han legge til rette for både mer oppsyn og flere fuglekikkere i kolonien.

– Da tror jeg faktisk at sjøfuglene hadde hatt mer ro og bedre hekkesuksess, sier han.

Mens Hornøya har områder som er åpne for turistene, er Reinøya helt stengt. Jensen peker på den tydelige forskjellen mellom øyene.

– På Reinøya er det ikke folk, men nesten tomt for fugl. Bare havørn igjen, omtrent, sier han – med en retorisk overdrivelse. Noen tusen sjøfugl er bare en sørgelig rest av det som en gang var.

Men er turistene et våpen mot ørn?

Vi går i land på Hornøya og møter forsker Tone Reiertsen.

– Hadde du spurt meg for tre år siden, hadde jeg kanskje sagt at det var en god idé, sier forskeren.

Uria aalge

Det er vanskelig å se for seg at lomvien går mot utryddelse når man ser slike flokker som på Hornøya. Men bestanden stuper, og arten er kritisk truet.

Foto: Knut-Sverre Horn

Nå har hun skiftet mening og blitt pessimist.

– I 2012 var vi overbevist om at folk i fuglefjellet gjorde at ørna holdt seg borte. Det var ikke så mye ørn da turistene kom. Men den hypotesen har falt i fisk, sier hun.

I fjor var det ny rekord med 1900 besøkende på Hornøya. Ørna var der likevel, også der turistene ferdes.

– Ørn og ravn er smarte fugler. De lærer seg etter hvert hvor tett på folk de kan være. Den langsiktige effekten av folk ser ut til å være veldig liten.

Reiertsens forskning viser samtidig at folk er til plage. Sjøfuglene får fram færre unger dersom de bygger reiret nær den åpne stien på øya.

Derfor vil Miljødirektoratet gå i stikk motsatt retning av det ordføreren ønsker seg. Reglene for å ferdes i reservatet er i ferd med å bli strammet inn enda noen hakk.

Ørn i balanse?

Denne sommeren skal ørna og reirplyndrerne overvåkes mer omhyggelig enn noensinne. I en rekke sjøfuglkolonier har forskerne satt ut viltkameraer. Kanskje får de svar på viktige spørsmål om ørna.

Men svar er ikke det samme som løsninger. Forskerne har så langt ingen tiltak for å hjelpe lomvien og de andre artene.

– Vi sliter med å ha troen på noe som vil fungere, sier Tone Reiertsen.

Kanskje finner sjøfuglene nøkkelen selv, når de lærer seg å hekke mer i skjul. Reiertsen ser allerede store endringer i hvordan de bruker fuglefjellet.

Selv om hun vil ha is i magen og finne fakta, er hun langt fra uberørt over det hun ser i fuglefjellet på Hornøya. I slutten av mai skulle lomvien vært i klippene og lagt egg, men flokkene lå på havet.

– Det oppleves dramatisk. Du forventer at det skal være 30.000 lomvi i fjellet, så er det helt tomt. Vi er jo glad i disse fuglene, vi bryr oss om dem og vil det beste for dem, sier hun.

Havørn-nestor Alv Ottar Folkestad mener det ikke er grunn til å treffe noen slags tiltak mot ørn overhodet.

Ikke nå, ikke senere.

– Absolutt ikke. Det vi ser er at ørnen balanserer av seg selv, sier han.

Haliaeetus albicilla

Territoriekamper er den viktigste dødsårsaken for voksne havørner i områder der bestanden har nådd et metningspunkt.

Foto: Knut-Sverre Horn

Den dramatiske utryddelsesjakten som startet i 1845 ga oss bare en unntaksperiode. Norsk natur tåler ørn og trenger ørn, mener Folkestad.

Han ser for seg en framtid med en stabil ørnebestand, i pakt med naturgrunnlaget.

Kort sagt: At det vil gå seg til.

Finnes det noe tegn som tyder på at det kan skje?

Kanskje. Du husker havsulekolonien på Skarvklakken, den som rømte på grunn av ørnene i 2003?

Sulene etablerte seg igjen i 2017.

Og havørn finnes fortsatt der.

Haliaeetus albicilla

Norge har mer enn halvparten av Europas havørner. Vi har omkring 4000 hekkende par – pluss unge omstreifende ørner.

Foto: Knut-Sverre Horn

Kilder som ikke er nevnt i teksten:

Intervjuer med forskerne Rob Barrett og Tycho Anker-Nilssen. Opplysninger fra Anne Sofie Bråge Fjeldstad hos Fylkesmannen i Nordland og Brit Veie-Rosvoll i Miljødirektoratet. Årsrapport og artikkel på Seapop.no. Artikkel i Naturtijdschriften.nl.

Første versjon av teksten inneholdt en referanse til reintroduksjonen av ulven i Yellowstone. Den er fjernet, ettersom nyere forskning sår tvil om effekten.