Mellom liv og død på vidda

Vinden uler øredøvende. Alt er hvitt, og skarpe snøkorn pisker hardt mot de igjenknepne øynene hans. Han har holdt motet oppe, har holdt håpet oppe, og har tenkt på alle de fine turene han skal gå i fremtiden.

Dette kan ikke være den siste.

Han legger seg ned i snøen i noen sekunder, bare for å kjenne på følelsen av å gi opp.

Han har hakket tenner så hardt at det gjør vondt i kjevene, men nå har det gitt seg, og en behagelig varme sprer seg gjennom kroppen hans.

«Åh! Jeg kunne lett bare sovna nå», tenker han.

Sjarmøretappen

Mandag 14. januar 2018. Kjell-Harald Myrseth har bursdag og er ute på eventyr. Drøyt to mil i luftlinje fra Alta sentrum, på litt over 500 meters høyde over havet, våkner den helt ferske 26-åringen opp i teltet sitt. Han er ute på fjellet, har gått på ski alene fra Øverbygd i Troms med to grønlandshunder, og har ikke sett folk på snart to uker.

Kun en dagsmarsj gjenstår før han er fremme. Han smiler for seg selv mens han drar opp glidelåsen på teltet og kikker ut i grålysningen.

Det er mørketid, med det har begynt å lysne litt, og vidda ser rolig og blå ut.

Han lager seg havregrøt og kaffe og varmer vann til å ha på termosen. Han tenker på at det skal bli digg med et ordentlig måltid når han kommer til Alta. Og en pils!

Det én månedslange turprosjektet han holder på med heter tross alt «Fra pub til pub gjennom villmarka» på Facebook. Én måned på ski, fra Narvik til Alta, med pubstopp i midten, i Øverbygd.

Prosjektet delte han egentlig med turkompis Lasse Wendelbo. Men etter pubstoppet oppdaget Lasse noe som gjorde at reiseplanene måtte endres.

Idet Lasse skulle snøre igjen skiskoene før den siste etappen, merket han at stortåa var mistenkelig mørk og helt uten følelse. Han fikk konstatert en frostskade og måtte velge helsa framfor turen.

Dermed er det kun Kjell-Harald og de to hundene Nuka og Balto som gjør seg klare til den siste innspurten etter to uker i isolasjon på fjellet.

Her, på vidda, er det ikke dekning på mobilen eller på DAB-radio.

Derfor aner ikke Kjell-Harald at det er meldt sterk vind utover ettermiddagen.

Fine, store snøskavler

Noen timer senere er han i godt driv i retning Alta. Nærmest ubevisst noterer Kjell-Harald seg de store, gode snøskavlene han passerer. Som erfaren skigåer, erfaren friluftsmann, vet han at været kan slå om på sekunder. Og han vet at slike snøskavler kan være gode å ha om han skulle bli nødt til å søke ly.

Treskiene knirker behagelig mot den kalde snøen. Pulken er vesentlig lettere enn da han startet, og det kjennes lett og fint å gå. Det er nesten litt vemodig at det som har vært en skikkelig fin tur, snart er slutt.

Han er ennå på snaufjellet, over tregrensa, men det er ikke langt igjen til nedstigningen mot Eibydalen, like sør for Alta. Før han kommer så langt, tiltar en snikende sørlig vind. I løpet av minutter blåser det så kraftig opp at han nesten ikke klarer å stå på beina.

Han vet at det kun er en ting å gjøre: Å grave seg ned. Ikke noe problem. Han har gjort det før. Han tar frem spaden, lager en snøhule og belager seg på å vente stormen ut.

Nuka og Balto ligger utafor hula, bak sleden. Kjell-Harald er ikke redd for dem, de er vant til å være ute i all salgs vær, og tåler kulde ekstremt godt.

Men dette en stabeis av en storm. Den har ingen planer om å gi seg med det første.

Tur-drømmer

Inne i hula rører Kjell-Harald ut en pose frysetørka middagsmat ut i det varme vannet han har på termosen.

Men i stedet for å avta, bare øker vinden, og den er så hard og ubarmhjertig at den river snøtaket vekk over hodet på ham. Iskald snøføyke pisker ham i skjegget. «Føkk, nå må jeg bare bygge meg en enda bedre hule», tenker han.

Det er natt til tirsdag, og den samvittighetsløse vinden blåser i 33 meter i sekundet. Det tilsvarer orkan styrke.

Han gjør seg flid, bygger veggene ekstra tjukke og sterke, og legger seg ned i ly for vinden på ny, i snøhule nummer to.

Han holder motet oppe ved å tenke på, og drømme om, neste tur. Det beste han vet er å være ute. På tur, fiske, jakte – klare seg selv. Alene, eller med turkompiser. Alltid med hunden Nuka, og nå også Balto, som han har lånt av en venn. Han har nettopp startet et eget firma, og fremtiden ser lys og lovende ut.

Det han ikke vet, er at mens han fantaserer om neste tur, i bedre vær, så høvler den skarpe vinden vekk lag for lag av taket også på hule nummer to.

Uten ly er han fortapt

Plutselig er han bar, og uten beskyttelse, i et klaustrofobisk hvitt kaos av vind og snø. Han strekker ut hendene og klarer så vidt å skjelne de mørkeblå vottene sine.

Natt har blitt til dag, og det er gått et døgn siden han la ut på det som i utgangspunktet skulle være sjarmøretappen inn mot Alta.

Motet – som hadde vært så stort for bare kort tid siden – er tungt å holde oppe.

Når selv ikke den ekstra solide snøhula holder, skjønner han at i denne stormen ville ingen snøhuler klart å stå imot.

Det er bare å be om hjelp.

I halv åtte-tiden på morgenen utløser han nødpeilesenderen. Få minutter senere tikker signalet inn hos Hovedredningssentralen i Nord-Norge.

Han biter tennene sammen og tenker at nå, nå må han bare holde ut til letemannskapene finner ham.

På ny finner han frem spaden, men vinden er så sterk at han må gripe tak i den med begge nevene, for å unngå at den fyker av gårde. Han vet at uten ly på fjellet, da er man fortapt.

Han må bare bygge på ny. Bygge enda en hule. Men vinden skraper all snøen vekk. Han vil ikke dø. Han holder motet oppe, han skal på tur igjen. Det blir nærmest som et mantra. Et par ganger legger han seg ned for å kjenne på følelsen av å gi opp. Den følelsen liker han ikke.

Letemannskapene måtte jo være på vei? Han bygger en hule nummer fire. Men også den bare hånler vinden av. Og river håpet vekk over hodet på ham, igjen. Da også hule nummer fem forsvinner, nesten før han rekker å legge seg ned i den, ser han at vinden har skrapt vekk all snøen fra fjellet. Det er nesten bare is igjen. Han krabber bort til pulken og legger seg ned på bakken, bak pulken, sammen med hundene.

De har ingen steder å gå, ingen steder å gjemme seg.

Snø, snø overalt

Letemannskapene var på vei.

De kom bare ikke frem. Til det var stormen for sterk.

Da letemannskapene kom til tregrensa ble alt hvitt, hvitt, hvitt, og de hadde null sikt innover vidda.

Flere patruljer ble sendt opp på fjellet, men alle måtte snu fordi orkanen ikke viste noen nåde.

Redningsmannskapene så ikke bakken under snøskuterne sine, og det ble vanskelig å vite om de kjørte fremover i det hele tatt. Hvis de fortsatte innover, ville de umulig kunne vurdere om de kjørte på steiner eller utfor stup. Det var ikke forsvarlig.

Flere snøskutere havarerte – det blåste snøkorn inn i maskineriet og de stoppet rett og slett opp. Andre snøskutere veltet over ende, både én og to ganger.

En av dem som hadde vært ute, hadde hatt på seg en liten ryggsekk. Da han kom ned fra fjellet, og skulle åpne sekken for å ta ut matpakken sin, veltet det ut snø. Massevis av snøkorn hadde presset seg inn under lokket og fylt den opp.

På samme måte fylte snøen ubarmhjertig jakka, vottene og skjegget til Kjell-Harald, som befant seg bare tre og en halv mil unna dem som forsøkte å redde ham.

Uutholdelig ventetid

Etter gjentatte forsøk på å komme seg frem til der de trodde Kjell-Harald var, husket Torbjørn Berg fra Reinpolitiet på noe viktig han hadde erfart tidligere: Når flo og fjære skifter, så kan været stilne litt av for en periode.

Dermed la de en plan om å forsøke å finne og redde Kjell-Harald rundt midnatt.

Været var fortsatt ille, men det virket som om det var litt mindre vind enn det hadde vært midt på dagen. I tillegg var det lettere å se konturer av mulige hindre i snøen, i lyktene på snøskuterne, når det var bekmørkt ute.

Følget som kjørte ut måtte stoppe flere ganger, både for å sjekke at alle fortsatt var med, og for å spørre om noen var redde og ville snu.

Heldigvis ville alle fortsette.

Men det gikk sakte. Det var ikke forsvarlig å kjøre raskere enn seks kilometer i timen.

Det hadde nå gått nesten et døgn siden Kjell-Harald utløste nødsignalet. Og enda lenger siden han ble fanget i stormen.

Den deilige, forræderske varmen

Snøen som har samlet seg inni jakka, lua, vottene og skjegget til Kjell-Harald, har smeltet i møtet med kroppsvarmen hans – og så blitt til is.

Han fryser mer enn han noensinne har gjort før.

Men så kommer varmen, og det kjennes merkelig godt. Forførende og lokkende, nesten.

Det har gått snart to døgn i storm, der overlevelsesinstinktet har jobbet på høygir, og han er så trøtt, så trøtt.

Men han har hørt alle historiene om at ved hypotermi, når kroppen blir nedkjølt til under 32 grader, så er kjennetegnene at man føler seg søvnig og kan ha en paradoksal varmefølelse. Noen kjenner seg så varme at de til og med begynner å kle av seg.

Han vet at han må kjempe imot den falske varmen. Han rører på seg og rører på seg for å opprettholde frysingen.

Men hvor er letemannskapene?

Kjell-Harald bestemmer seg for å begynne å gå, eller krabbe om så, med vinden, helt til han finner et sted å søke ly, om ikke letemannskapet kommer frem snart.

Samtidig som han tenker dette, dupper han av. Han tenker at han skal bare sove litt.

Ingen Kjell-Harald

Mens Kjell-Harald mer eller mindre frivillig glir inn og ut av søvn, kommer redningspatruljen med Torbjørn Berg i spissen frem til punktet der nødsignalet var blitt sendt fra.

De ser ikke noen tegn til liv.

De ser et rødt telt som er helt lurvete av vindens herjing, og begynner å søke med søkestaver.

Det er umulig å høre hverandre. De må kommunisere med tegnspråk eller gå helt opp i ansiktet på hverandre og rope av fulle lungers kraft.

To menn fra følget begynner å søke med hodelyktene litt ut fra plassen der de fant teltet.

«Tenk hvis han har begynt å gå», tenker Torbjørn fortvilt. «Hvordan i alle dager skal vi finne ham da?»

Plutselig ser en i følget noe som skinner i lyset fra hodelykta. Det er de skarpe meiene på sleden til Kjell-Harald. Sleden ligger opp ned.

Det har gått nesten en halvtime siden de kom til der Kjell-Harald skulle ha vært.

De søker rundt der sleden ligger. Og der! Halvveis inne i en sovepose, halvveis dekt av snø, finner de noe. Kjell-Haralds overkropp ser ut som en eneste stor isklump.

Var det liv?

Is-mannen

Redningsmannskapene står over ham og lyser med lyktene sine.

Skjegget, lua og øyenbrynene til Kjell-Harald er et sammensurium av is og snø.

Men, det glimter i noen pupiller inni der, han slår opp øynene sine og er i live!

Det første redningsmennene gjør, er å finne frem en finnkniv for å skjære av Kjell-Harald alt is-skjegget. Lua hans har frosset fast i hodet. Torbjørn tar av seg vottene sine for å varme opp, og smelte, Kjell-Haralds hår i nakken, nok til at det går an å få den gamle lua av, og bytte den ut med en varm og tørr skinnlue.

Nye votter kommer på, en om gangen. Alt redningsmannskapet tar ut av klær og utstyr må de holde med to hender for å unngå at det blåser av gårde.

De får lagt Kjell-Harald på en slede, og starter på turen ned fra fjellet.

Underveis stopper de for å sjekke at han fortsatt puster, at han fortsatt er i live.

Det er først da de er nede ved veien, der ambulansen venter, og det er klart at Kjell-Harald har berget livet, at letemannskapene tør å puste lettet ut.

På fjellet var de inne i en arbeidsmodus, som ikke tillot dem å være sentimentale.

Overlevelsesinstinktet tok kvelden

Kjell-Harald husker veldig godt øyeblikket da redningsmannskapet fant ham.

Han visste ikke at de hadde funnet frem til ham før han plutselig fikk et lys i ansiktet, og så hørte han noen rope: «Her er han»! Og da han reiste seg opp, så han flere folk og flere skutere. Han husker at mannen som lyste ham i ansiktet sa: «Nå er vi glad for å se deg». Han svarte: «Jeg er jævla glad for å se dere også!»

Han forteller at da han ble funnet, så bestemte han seg for å bare la redningsmannskapene ta over. Han hadde kjempet så hardt, tenkt så mye og spekulert i hvordan han skulle komme seg fra marerittet i live. Redningsfolkene hadde mye større forutsetninger til å ta gode beslutninger.

Etter at han hadde bestemt seg for å gi seg hen til livredderne, tok overlevelsesinstinktet kvelden. Han kunne endelig slappe av.

Med andregrads frostskader på alle fingre på høyrehånden, og kuttskader etter å ha blitt skåret av skjegget, ble Kjell-Harald fraktet til Alta helsesenter, hvor han tilbrakte de to neste dagene.

Han var egentlig i fin form, tatt i betraktning av at det kunne gått så mye verre om han ikke hadde blitt funnet i tide.

Hundene Nuka og Balto, som hadde blitt borte under redningsaksjonen, ble funnet av frivillige to dager senere. Også de slitne, men ellers friske.

Kjell-Harald beskriver gjensynet med Nuka som nesten romantisk; da hun så ham, sprang hun til fanget hans, og sovnet på flekken da hun fikk komme inn i den velkjente bilen hans.

– Ikke flaut å be om hjelp

Etter nær-døden-opplevelsen på vidda har Kjell-Harald holdt foredrag om opplevelsene sine til folk over hele landet.

Han tror det er viktig å være åpen om at det ikke er flaut å be om hjelp.

En ting er å ha det riktige utstyret, spade, varme klær, og ikke minst en nødpeilesender.

Han understreker at uansett hvor erfaren man er, eller hvor godt utstyr man har, så er det ingen som har noe å stille opp med når været blir ille nok.

– Det høres kanskje teit ut å si, men andre aner faktisk ikke hvor jævlig det var å være oppe i fjellet de to døgnene. Man skal ikke være så stolt at man ikke får tak i hjelp når man trenger det.

– Det er mye kjedeligere å daue fordi man ikke ba om hjelp.

Skyfri himmel

Kjell-Harald har hørt folk spekulere i hvor mye lenger han kunne ha overlevd på vidda om ikke letemannskapene hadde funnet ham. Noen har snakket om timer, andre om minutter. Selv mener han at han uansett aldri ville gitt opp.

– Og jeg tror det er sånn man må tenke om man skal overleve noe sånt. Jeg tenkte bare hele tida: «Jeg skal overleve.»

Nye turer var motivasjonen hans da han bygget snøhule etter snøhule mens vinden pisket og ulte.

Januar 2019. Ett år etter at han ble fanget i stormen feirer Kjell-Harald bursdag utendørs, på tur, på ny. Litt lenger sør enn Finnmark, i Nord-Sverige.

Denne dagen er himmelen tindrende blå. Det er kaldt, men sola skinner, og vinteridyllen er så fin som den nesten bare er på postkort. Kontrastene er store i fjellet. Han kaster et blikk til siden, der en stor, fin skavl materialiserer seg, mens skiene glir mykt fremover i nysnøen.

Han lukker øynene og bestemmer seg for å huske den. I tilfelle.