Løp, Gunhild, løp!

Gunhild kjenner blodsmaken i munnen. Hjertet dunker hardt i brystet. Hun løper, løper alt hun har. Det blonde håret, satt i en hestehale med grønt tørkle rundt, svinger frem og tilbake over lokket på skolesekken, i takt med føttenes raske bevegelser.

Hun har løpt vekk fra skolegården, mistet skolebussen, og gjemt seg inne på toalettet på samvirkekafeen i Alta.

10-åringen var lovet bank på skolen, og visste at den eneste måten hun kunne slippe unna på, var å løpe vekk fra mobberne.

Hun synker ned langs veggen og setter seg på gulvet og venter. Venter til hun VET at mobberne har dratt hjem fra skolen. Først da tør hun gå ut og hjem – den lange veien hjem, uten skolebussen.

Skolebussen

Året er 1986. Gunhild hadde akkurat begynt i fjerde klasse på barneskolen.

Det knøt seg i magen hver gang hun skulle ta skolebussen. Der var det nemlig ingen voksne som fulgte med, og hun følte seg fanget i mobbernes klør inne på bussen.

«Du ser ut som en kineser! Du er rar! Kan du ikke bare gå og henge deg?»

Det begynte som erting og plaging. Det måtte hun nesten bare tåle, sa lærerne. «Det er sikkert bare guttenes umodne form for flørting! Guttene vil bare ha kontakt med deg, det er bare morsomt!»

Men ertingen eskalerte og ble etter hvert fysisk. Gunhild lærte seg fort at den eneste måten hun kunne komme seg unna mobberne på var ved å løpe fra dem.

Blodslit

Pescara, Italia, juni 2018. Sol, blå himmel, palmesus og 33 grader. Dritdigg hvis målet er å slappe av ved bassengkanten med noe iskaldt i glasset.

Gunhild Berntsen har ingen planer om å «chille'n». Hun står på stranda og skal snart presse kroppen til det ytterste.

Nå venter 1900 meter svømming, 9 mil sykling og 21 kilometer løping. Det er verdenscupløp i triatlonløpet Ironman. Mange utøvere er spente og nervøse før start. Ikke Gunhild.

Hun gruer seg nemlig ikke til smerten. Hun vet at hun tåler den, hun vet at hun mestrer den og hun vet hun er sterk.

Som barn i Alta var hun aktiv i svømmeklubben, hun har alltid vært god til å løpe, og som voksen har hun trykket sykling til sitt bryst. Nå mestrer hun alle øvelsene like godt.

Og det at hun var så rask som liten, gav henne innimellom et andpustent pusterom fra mobberne.

Men noen ganger kom guttene og julingen uventet på. Da var det ikke alltid at hun rakk å legge på sprang.

– Gå og heng deg!

«Hvorfor meg?» Tenker Gunhild. «Hva er galt med meg?» Hun satt ofte på jenterommet og grunnet over hvorfor skolehverdagen hadde blitt så vanskelig. Hun kom ofte hjem med skader; brudd i ribbeina, slag og kutt – så kraftige at hun blødde. Hun var ofte både gul og blå.

I voksen alder ble det oppdaget et beinbrudd som hadde grodd feil i håndleddet hennes.

Men hun var ikke blant dem som holdt mobbingen for seg selv og ikke fortalte om det hun ble utsatt for. Hun spurte mobberne:

– Hva er det jeg gjør feil?

– Du bare irriterer oss. Det var liksom det svaret jeg fikk.

Selv tror Gunhild at når noen først hadde begynt å si og gjøre stygge ting mot henne, så var det lett for andre å bli med på det. Hun tror at når mobberne så at hun hadde det vondt og gråt, så fikk de den reaksjonen de hadde håpet på.

De som i utgangspunktet ikke ville være med på mobbingen turte kanskje ikke å stå opp mot den, eller si ifra om den.

Kanskje det startet sånn for Gunhild. Hun stod opp mot ertingen av en venninne som var litt kraftig. På den måten satte hun seg selv laglig til for hugg.

«Gruppeterapi»

Stolene skraper mot sølerester på linoleumsgulvet i det de settes ut i en ring inne i klasserommet. Lærerne har funnet ut at det kan hjelpe Gunhild og venninnen dersom klassen snakker sammen om mobbingen, og om hvorfor Gunhild blir mobbet.

«Dere er plagsomme». «Dere er irriterende». «Du er stygg». Etter tur forteller de andre elevene hva som er galt med Gunhild, og hvorfor de sier og gjør som de gjør.

Denne «gruppeterapien» gjør bare alt verre. Nå visste alle, både lærere og elever, hvor rar hun var.

– Og da var det liksom legitimt å kunne mobbe etterpå.

Kvelertak

En dag på vei hjem fra skolen, river mobberne det grønne tørkleet Gunhild ofte har i håret av henne, og forsøker å stappe inn i rumpa på en katt.

Det er morsomt, og de ler.

Etterpå tørker de Gunhild i ansiktet med tørkleet, før de presser ansiktet hennes ned i snøen, slik at hun nesten ikke får puste. Den eneste lyden som overdøver den kramme snøen som knirker mot ørene hennes er lyden av latter.

En gang Gunhild hadde sagt ifra om det hun opplevde, skulle hun være med på et møte med noen fra kommunen. Det fikk mobberne nyss i, og tok kvelertak på henne.

De holdt så hardt rundt halsen hennes, at da møtet skulle finne sted klarte ikke Gunnhild å snakke.

Likevel skjønte ikke verken lærerne, skoleledelsen eller kommunen hvor ille skolehverdagen var for Gunhild.

– Jeg opplevde at jeg ikke ble hørt. Jeg tenkte at det kanskje var noe rart med meg, at jeg var for annerledes.

Ingen som sparker

I triatlonmiljøet har Gunhild funnet gode venner. De er nesten som en ekstrafamilie.

En gang Gunhild passerte en av to som lå foran henne i løpstraseen frem mot mål, sa konkurrenten: «Kom igjen Gunhild, løp! Dette klarer du! Hvis ikke jeg vinner, håper jeg du gjør det!»

I Ironmanløp presser man seg til ren utmattelse er det neste. Noen kaster opp under syklinga, og mange får kramper, i lår, legger, i magen. Det skremmer likevel ikke folk fra å oppsøke idretten; og det har vært en stor økning i interessen.

Under Ironmanløpet i Pescara har Gunhild kjent seg tung i beina, hun har kjent smerten, den intense smerten som presser seg på når kroppen blir presset til den nesten ikke makter mer.

Men nå er det ikke langt igjen. Noen kilometer før mål tar hun igjen hun som leder løpet, og springer forbi.

Kan det holde helt inn til målstreken? Hun biter tennene sammen. Smerten er god. Det er ingen som kan sparke henne, det er ingen som kan slå.

Pinne i øyet

Det er vår i Alta. Gunhild går i femte klasse. Våren her er som regel en begredelig affære etter at snøen og påskestemninga den fører med seg har smeltet bort. Grått, kaldt. Hestehovene skyter først fart i grøftekantene rundt 17. mai, og det kan ta enda lengre tid før det blir grønt på trærne.

Mobbingen fortsetter som før, ingen har tatt ordentlig tak i den. Foreldrene til Gunhild vet ikke hva mer de kan gjøre, barn er barn, og litt må man jo tåle, har de fått høre.

Denne gangen er de mange. Ti tolv av guttene står rundt Gunhild. De dytter, slår. Hun havner på bakken. Grus og kongler presser inn mot huden hennes. Guttene er for mange, hun vet ikke hva hun skal gjøre. Hun har egentlig resignert for lenge siden. Men så sier en av guttene som holder en pinne i hånda: «Vi stikker ut øyet hennes!»

Da får den spedbygde jenta uante krefter, hun får tak i pinnen og dryler av gårde en stein hun har grepet tak i, imens hun har ligget på bakken. Hun løper av gårde, så fort hun bare kan. Hjemover. Stopper ikke opp før hun er inne i gangen og kan lukke døra bak seg. Men hun vet at nå, NÅ blir det ille. Hun slo så hardt ifra seg at hun vet at guttene, de vil komme til å ta hevn.

Hun skjønner at episoden var et «point of no return», og ringer hulkende moren sin på jobb.

Den kvelden tok moren til Gunhild mange telefoner. Hun ringte skolen, hun ringte kommunen. Hun sa at dattera måtte bli overført til en ny barneskole. Nå gikk det ikke lenger.

Kommunen og foreldrene ble enige om at Gunhild skulle fullføre skoleuka; det var bare en dag igjen, og så skulle hun begynne på en ny skole fra mandagen av.

De ble også enige om å holde det hemmelig at hun skulle bytte skole, slik at byttingen ikke fremprovoserte mobbing eller vold den siste skoledagen.

Siste skoledag

Men – lærerne, som hadde lovet å holde denne siste skoledagen hemmelig, holdt trolig ikke løftet sitt.

For, da skoleklokka ringte ut, kom mobberne bort til henne. Hun fikk så harde slag mot ansiktet at hun svimte av.

Da hun kom til seg selv var det første hun tenkte: «Å, nei! Jeg kan ikke begynne på den nye skolen og se sånn ut!»

Det er tøft for Gunhild å fortelle om disse opplevelsene, selv om det har gått 30 år. Hun tørker tårene med håndbaken.

Det er ingenting som minner om et mobbeoffer når man ser på Gunhild i dag. Hjemme på ferie hos foreldrene i Alta. Med døtrene, og sykkelen. Selvfølgelig.

Det lange blonde håret er samlet i en flette, og smilet, som kommer ofte når hun forteller om triatlonen, er hvitt og hjertelig. Solbrun hud vitner om det som har vært hjemstedet hennes de siste årene; Sicilia. Mannen hennes jobber i Nato, og nå skal de snart flytte til Brussel fordi han har sitt neste jobboppdrag der.

Samtidig ligger hun i hardtrening før VM i triatlon i Sør-Afrika i September.

– Vil du spille fotball, Gunnhild?

Smilet kommer også frem når Gunhild forteller om skolebyttet.

For, for Gunhild ble veien ut av marerittet det å bytte skole.

– Jeg husker at sola skinte, og det var helt nydelig. Og da sa jeg til mamma at «Dette kommer til å gå så bra, så lenge jeg ikke blir slått. Det gjør ingenting om jeg ikke får noen venner».

Men det fikk hun. Da Gunhild gikk inn i skolegården denne første skoledagen kom alle ungene springene mot henne, og ropte: «Gunhild, Gunhild du må bli med å spille fotball!»

Av og til kunne fortiden likevel innhente henne.

En dag, da hun stod på busstoppet utenfor bakeriet like ved den nye skolen, med to klassevenninner, kom en av mobberne fra den gamle skolen syklende forbi. Han sa at hun ikke måtte tro at hun kunne slippe unna så lett. Han kastet fra seg sykkelen og tok et judokast slik at hun ble slengt rett ned i asfalten.

Men, da hun kom til seg selv, så hun en lærer fra de nye skolen som stod og holdt gutten opp mot vinduet på bakeriet.

Gunhild hadde aldri sett en lærer så sint før.

Gunhild møtte også en lærer som tok seg tid til å snakke med henne. Kanskje var dette møtet med en lærer som så, og lyttet, sammen med opplevelsene fra barneskolen, det som gjorde at Gunhild selv ble lærer.

Nulltoleranse

Som lærer har det vært viktig for Gunhild å ta tak i mobbing med en gang den oppstår. Det er viktig, ikke bare for den som blir utsatt for det, men også for mobberne.

Guttegjengen som terroriserte henne som barn hadde en hard indre justis. En av dem som plaget Gunhild mest, fikk selv gjennomgå. Hun husker en episode der noen av guttene helte bensin på halsen hans og tente på.

For noen år siden møtte Gunhild en annen av mobberne tilfeldig på en kafé. Mannen, som nylig hadde sluppet ut av fengsel, sa at han angret litt på det som hadde skjedd den gangen.

Men hun sa til ham at hun ikke følte noe nag, eller hat.

Gunhild har valgt å tenke at de som mobbet henne, selv ikke hadde det bra.

– Kult å være god til å slåss

Norge har brukt mer enn 200 millioner kroner for å prøve å stoppe mobbing de siste 10 årene. Men fortsatt mobbes over 30.000 barn i skolen.

Erling Roland, som er professor og mobbeforsker ved Universitetet i Stavanger (UiS), forteller at dette tallet har vært nokså stabilt helt siden 2010. Inntil da var trenden oppadgående.

Det har også vært en stor endring i måten barn blir mobbet på. Grov fysisk mobbing, slik Gunhild ble utsatt for, var mer vanlig før. Nå, som det er langt mer fokus på mobbing i skolen og samfunnet for øvrig, er denne formen ofte for risikabel; det blir sett.

Det har i stor grad vært gutter som har stått for den fysiske mobbingen. På åttitallet, da Gunhild gikk på barneskolen, var det mer statuspreget å være sterk og god til å slåss, enn det er nå, forteller forskeren.

Når enkelte personer er sammen i grupper, og de rette betingelsene er der, så kan de foreta seg langt mer grenseoverskridende adferd enn de normalt ville gjort alene. Kort fortalt; det er lettere å oppføre seg jævlig mot andre når man gjør det som en gruppe.

Stemmen du har som sier: «Nei, dette kan du ikke gjøre», blir svakere, fordi man er sammen om mobbingen. Mobberne tenker kanskje: «Jeg hadde ikke så mye ansvar, jeg var bare med på det».

I tillegg legitimerer mobberne handlingene sine ved å konstruere et motiv. Man finner noe hos mobbeofferet som ikke er bra nok, og angriper henne for det. Og når man kan skylde på å ha en grunn for å plage, så får man mindre skyldfølelse. Gruppens felles syn på mobbeofferet styrker samtidig relasjonene innad i gruppen.

Mobbing er en form for systematiske overgrep, og for hver gang det skjer, så blir den som utsatt for det redusert til en gjenstand.

Til slutt blir det veldig selvfølgelig for mobberne å gjøre det de gjør, mobbeofferet er ikke lenger en full person, men redusert til noe mindreverdig.

Aldri fri fra mobberne

Nå er den vanligste formen for mobbing indirekte; det vil si vonde ord, vonde blikk og sabotasje av relasjoner.

Roland mener det er verre å bli mobbet nå enn før, fordi du blir mobbet på flere arenaer.

– Ved «vanlig» mobbing kan du gå hjem og stenge døra, det kan du ikke med den digitale mobbingen. Du slår ikke av telefonen. Derfor ser vi ytterligere skade, stress og angst hos dem som blir mobbet nå. Du får aldri fred, til og med ikke om natta kan du være helt trygg.

Gunhild ser at det er mer fokus på mobbing i norsk skole nå enn da hun var elev. Samtidig mener hun at det legges for lite vekt på å ta tak i mobbingen umiddelbart etter at den blir oppdaget, eller at det blir meldt fra.

Hun mener lærere ikke kan gå hjem fra jobb klokka fire hvis de har fått en mobbesak i fanget; at de er nødt til å ta saken helt ferdig den dagen den oppstår.

– Det er såpass alvorlig. Og når man tar de første sakene alvorlig, så kommer det ikke så mange flere saker. Du setter standarden for hvordan du vil ha det.

• Les også: – Si ifra til en voksen hvis du ser mobbing

Fra kjøttsår til arr

Men det har ikke vært noen enkel prosess å komme dit hun er nå. Gunhild forteller at hun brukte mye tid på tenke «Er jeg normal? Jeg må bli normal, slik at jeg ikke irriterer andre mennesker».

– Når man som barn blir mobbet, så blir du skadet av det. Du blir aldri sånn som andre blir. Det setter preg.

Samtidig har de tøffe årene gjort henne tøff. Sterk. Mobbingen har gjort at hun klarer å prestere maks, og holde fokus. Hun vet hun har vært gjennom verre ting før.

Det er akkurat det som farer gjennom hodet hennes på vei mot målstreken under ironmankonkurransen i Italia.

Å løpe med de slitne beina er tungt, men det er også lett. Løpet er hennes, og det kjennes godt å løpe mot noe, og ikke ifra.

Gunhild vinner løpet, løper først over målstreken, og får beste tid for alle kvinnene, uavhengig av aldersgruppe i rittet.

På podiet, med seiers-sjampanjen i hendene, kan Gunhild juble, og kjenne på at livet ble godt, tross alt.

Skolelederen i Alta kommune i 1986 er nå pensjonist, og ønsker ikke å uttale seg om saken.

Daværende rektor på Bossekop skole er også pensjonist i dag, og sier han ikke kan uttale seg om enkeltsaker. Men på generelt grunnlag sier han at synet på mobbing har endret seg mye i norsk skole. Tidligere ble det lagt vekt på at også mobberne hadde en rett til å være på skolen. Nå har det kommet et fokusskifte; det tas i langt større grad hensyn til den som blir mobbet.

Dagens kommunalleder for oppvekst og kultur, Rikke Raknes, forteller at hun ikke har hørt om at det skal ha vært mer mobbing i Alta enn andre steder i landet. Samtidig presiserer hun at synet på mobbing har endret seg drastisk siden åttitallet, i hele Norge. Hun håper og tror kommunen tar tak i mobbing på en bedre måte nå enn for tretti år siden.