Bjørn og Anders
De ble kalt Brødrene Løvehjerte.
Bjørn og Anders etter VIF-Lyn i cupen
Fire år etter at Bjørn tok sitt eget liv, tror Anders fortsatt at han er den eneste som kunne reddet lillebror.
Silhuett av Anders
Hvordan lever du videre med en slik sorg?
Anders har funnet noe som funker for han.

Livet etter Bjørn

Livet etter Bjørn

– Jeg lurer på om de kan se det på meg?

Anders Lidin Hansen står utenfor biblioteket på Blindern. Det er mørkt, høst og stjerneklart.

Han bare står der og venter på politiet. Det virker som at folkene som passerer går i saktefilm. Telefonsamtalen han nettopp hadde surrer fortsatt i hodet.

Det er ikke lenge siden han satt inne på biblioteket og leste manus til en kortfilm. Et skjult nummer hadde ringt, men Anders hadde ikke svart. Telefonselger, hadde han tenkt.

Det samme nummeret hadde ringt igjen. Anders lot den ringe.

Men han tok telefonen da mamma Ewa ringte.

– Har du hørt noe fra Bjørn? spurte hun.

Mamma var på Gardermoen. Det var ikke lenge til flyet til Tromsø skulle gå, men lillebror Bjørn hadde ikke kommet ennå.

– Nei, svarte Anders.

– Ok. Han dukker sikkert opp, svarte mamma.

Anders sjekket telefonen sin. Lillebror, som alltid var på mobilen, hadde ikke engang åpnet snappen Anders sendte tidligere på dagen.

Anders pakket sammen sakene sine og begynt å gå ut. I magen vokste det en uro. Han planla å stikke innom hybelen til Bjørn på vei hjem, for å se om broren var der.

Mens Anders gikk bortover korridoren på Blindern kom han til å tenke på det ukjente nummeret. Han låste seg inn på et av toalettene og fant frem mobilen.

Ei dame svarte.

– Hei, dere har ringt meg, sa Anders.

– Ja, hei, det er fra politiet. Er det Anders Lidin Hansen?

– Ja.

– Har du prøvd å få tak i broren din?

– Ja, har det skjedd noe?

– Er du aleine?

Ingen plan B

Anders og Bjørn gjorde det meste sammen da de vokste opp.

Anders og Bjørn på sidelinja 2

Det kunne selvfølgelig bli litt mye for storebror

Irriterende bror 16:9

Men Anders viste også mye kjærlighet for lillebror

Ewa om Anders videobilde 16:9

Mamma Ewa Lidin mistet mannen sin i 1992. Storesøster Kristine var ni år da. Hun ble en slags ekstra forelder for småbrødrene, fem år gamle Anders og to år gamle Bjørn. Selv om brødrene gjorde det meste sammen, var de ikke helt like.

Anders var god i fotball som ung, men han hadde mange andre interesser også, som film og teater.

For Bjørn var fotballen alt. Han hadde ingen plan B. Han skulle bli fotballspiller.

Han var tidenes yngste spiller som debuterte i 3. divisjon i Troms, bare 14 år gammel. Han fikk syv landskamper for G15- og G16-landslaget, og ble tatt ut til Ole Gunnar Solskjærs talentsamling.

De yngre fotballguttene i Tromsø så på Bjørn med stjerner i øynene.

Anders og Bjørn på sidelinja

Anders og Bjørn startet begge sine fotballkarrierer i bydelsklubben Stakkevollan i Tromsø.

Bjørn Lidin Hansen for Fløya

Ferden gikk videre til Fløya. Det ble fort tydelig at Bjørn hadde talent. Han ble tidenes yngste spiller i tredjedivisjon, da han debuterte som 14-åring.

Ole Gunnar Solskjær og Bjørn Lidin Hansen

Men også utenfor byen fikk fotballfolk øynene opp for Bjørn. I 2003 ble han tatt ut på Ole Gunnar Solskjærs talentsamling.

Bjørn på G15-landslaget

Han fikk også prøve seg på aldersbestemte landslag. Her på G15-laget, mellom nåværende Viking-spiller Tommy Høiland og assistenttrener Gunnar Halle.

Bjørn signerer autografer etter kamp med G15-landslaget

Å spille på landslaget ga Bjørn oppmerksomhet. Her skriver han autografer etter en kamp for Norges G15-landslag.

Bjørn Lidin Hansen for TIL mot Bodø/Glimt

Bjørn signerte med TIL, Tromsøs beste lag, som 17-åring. Her fra en kamp mot erkerivalen Bodø/Glimt.

Foto: Faksimile Nordlys
Bjørn Lidin Hansen for TUIL

Men han tok etter hvert turen videre til bydelsklubben TUIL, hvor han spilte fra 2010 til 2012.

Foto: Faksimile fra Nordlys
Bjørn Lidin Hansen mot VIF

Han ble etter hvert en liten helt i Lyn også. Bjørn skulle være med å ta Oslo-klubben til nye høyder. Her i duell med Kristofer Hæstad i en cupkamp mellom Lyn og Vålerenga i 2014.

Foto: Berit Roald / NTB

Men plutselig, i 2009, fikk Bjørn nok. På den tiden var han 19 år, spilte på Tromsø IL i eliteserien, og ville altså slutte. I alle fall ta en pause.

Bjørn snakket om å gjøre som storebror Anders, som nettopp hadde kommet hjem til Tromsø etter et halvt år i Australia. Eller kanskje han skulle ta ett år på folkehøgskole, slik Anders også hadde gjort?

Storebror var bekymret, mest for hva alternativet var dersom Bjørn sluttet med fotball. Han hadde brukt hele livet på å bli god i fotball og hadde ikke fullført videregående en gang.

– Jeg er fortsatt usikker på om han tok den pausen fordi han sleit, eller om han begynte å slite da han tok den pausen, sier Anders i dag.

Fighteren

Bjørn sluttet å spille fotball. Sånn halvveis. Han valgte å ta seg et år på fotballinja på folkehøgskolen i Moss.

Men i løpet av det første halvåret på folkehøgskolen hadde Bjørn knapt vært i timene eller på treningene. Bjørn sa han følte seg tom og sliten. Den tidligere eliteseriespilleren lå for det meste på rommet sitt.

– Rett etter at han dro ned dit, døde bestekompisen som Bjørn hadde tenkt å flytte sammen med i en bilulykke. Dette gikk inn på Bjørn. Vi kunne snakke masse i telefonen, i flere timer, om livet og døden, forteller mamma Ewa.

Da var det fint å ha en storebror i nærheten. Anders studerte nemlig idrett på Høgskolen i Bø. Han hadde idrettscoaching og psykologi som en del av studiet sitt. Nå brukte storebror det han hadde lært for å få lillebror tilbake på fotballbanen igjen.

Han klarte etter hvert å få lillebror på trening med førstedivisjonsklubben Sarpsborg 08. Anders kjøpte fotballsko til Bjørn, og han ringte og spurte hvordan det hadde gått på treningene.

Anders inviterte Bjørn på filmkvelder. En av filmene de så var «Warrior». Filmen handler om to brødre. Den ene av dem er svært nedbrutt, men han kjemper seg likevel til finalen i en stor MMA-turnering.

– Vi snakket om at Bjørn liksom var han fighteren, han skulle bli like rå som han i filmen og gjøre comeback, sier Anders.

Da året på folkehøgskole nærmet seg slutten så Anders en endring hos Bjørn. Lillebror dro tilbake til Tromsø, hvor han hoppet han rett inn på laget til førstedivisjonsklubben TUIL.

– Han fikk tilbake en slags gnist. Ble mer seg selv. Han var tilbake til den artige Bjørn, med kommentarene sine. Han var rett og slett lykkelig igjen, sier Anders.

Det var starten på en god tid.

To glade gutter

FORNØYD: Anders og Bjørn på landskamp i Oslo. Årene i hovedstaden var noen av de beste årene i brødrenes liv.

Foto: Privat

Nummer 8

– Jeg har aldri hatt det så bra som nå, sa Bjørn.

De to brødrene satt på Wayne's coffee ved Bislet i Oslo, slik de pleide.

Det var 2014. Bjørn hadde flyttet etter storebror til Oslo, hvor han herjet på midtbanen til Lyn med nummer 8 på ryggen. Osloklubben satset steinhardt på å bli den fotballstorheten de en gang hadde vært. Selv om de var i andredivisjon, var det over 2 300 supportere på tribunen under sesongens første kamp mot Fyllingsdalen.

Anders hadde fått en fast rolle i TV-serien «Hotel Cæsar».

Men da fotballsesongen var over, endret situasjonen seg.

Familien på Lyn-kamp

Søsknene Anders, Bjørn og Kristine sammen med mamma Ewa Lidin på Ullevaal. Bjørn har akkurat spilt cupkamp mot Vålerenga.

Bjørn og Anders etter VIF-Lyn i cupen

STØTTE: Anders sier han var lillebror Bjørns største fan. Her etter cupkampen mot Vålerenga i 2014.

Den høsten hadde Anders lånt seg en hund. Ei stor og sterk bikkje han skulle lufte sammen med lillebror. Brødrene var kledd i tjukke jakker og luer da de gikk rundt på Majorstua en kveld.

Bjørn klarte ikke å holde båndet til hunden. Det var noe i høyrearmen som gjorde vondt, rett over albuen.

Klumpen i armen

Anders og Bjørn sitter ved et bord på en pub i Oslo. Foran seg har de fat med burgere og én pils hver. Øynene er plantet i mobilene.

Smerten Bjørn hadde kjent i armen var en kul. De første undersøkelsene sa at det ikke var noe å bekymre seg for. Men nå, halvannet år senere, hadde Bjørn og mamma Ewa vært på et møte på Radiumhospitalet.

Og nå sitter Anders og Bjørn og googler den sjeldne kreftsykdommen Ewings sarkom, mens to damer prøver å få oppmerksomheten deres.

– Vet dere når dansegulvet åpner? spør damene.

– Nei, svarer Anders.

Damene går.

– Hva faen, skjønte du ikke at de prøvde å sjekke oss opp? sier Bjørn.

Men Anders er for fokusert på hvordan han kan hjelpe lillebror gjennom operasjonen, de 13 cellegiftkurene og strålebehandlingen som venter.

Pizza og Playstation

Anders som gråt da Bjørn fikk kjeft da de var små, Anders som fikk Bjørn til å kle seg ut som Pippi Langstrømpe, Anders som coachet Bjørn tilbake på fotballbanene da lillebror var nedfor i tenårene.

Nå var han Anders som barberte hodet på lillebror for å se hvordan Bjørn kom til å se ut uten hår.

Han var Anders som lagde taco og hjemmelaget pizza på sykehuset, mens Bjørns kropp ble brutt ned av cellegift én gang i måneden.

Mamma hadde pakket sammen tingene sine i Tromsø, og flyttet inn i ei leilighet i Oslo. Hun tok vare på Bjørn mellom behandlingene. Storesøster Kristine forlot familielivet sitt på Svalbard én gang i måneden for å besøke resten av familien i Oslo.

Og når Bjørn skulle til behandling var Anders på plass. Spilte Playstation, lagde popkorn og kjøpte sukkertøy som tok vekk smaken medisinen ga i munnen.

Anders gråt aldri når Bjørn kunne se han

Tiden på sykehuset 16:9

I midten av januar 2016 ble Bjørn utskrevet fra Radiumhospitalet og erklært kreftfri.

Mamma Ewa forteller at de påfølgende månedene var som en rosa sky. Bjørn sa han aldri hadde vært så lykkelig. Han skulle prøve å trene seg opp. Kanskje kunne han spille fotball for Lyn igjen.

Det var jo snakk om Bjørn. Han som gikk all inn. Som skulle vise seg å overraske mange.

Bjørn og mamma flytter ut

GLADE: Bjørn og mamma Ewa på trappa utenfor leiligheta de brukte da Bjørn var til behandling på Radiumhospitalet. De hadde høye forhåpninger for tiden som skulle komme.

Foto: Privat

Comeback

Etter at Bjørn ble erklært kreftfri, dro brødrene til Gran Canaria sammen. De kalte det treningsleir. Tanken hadde vært god, men de hadde kranglet mye. Om småting som at Bjørn måtte på do om natta, og det hadde vekket Anders.

Men så ble de venner igjen, spiste middag sammen, før de kunne begynne å krangle igjen.

På våren dro de til bestefars gamle hus i Sverige. Ny treningsleir, med Bjørn, Anders og en kompis som skulle lage dokumentar om Bjørn og hans vei tilbake til fotballbanen.

Men mellom opptakene kranglet Anders og Bjørn. Før de ble venner igjen. Så kunne de begynne å krangle på nytt. Bjørn følte at kroppen ikke fungerte som den skulle. Anders mente det var helt naturlig. Lillebror var jo akkurat ferdig med 13 måneder med cellegift og stråling.

Og en sykdom som Ewings sarkom preger gjerne pasientene lenge etter at de er kreftfri. Det finnes hjelp slik at man kan lære hvordan man kan mestre livet etter en slik behandling. Men det kan være vanskelig å vite hva som passer best for den enkelte pasient.

Mange sliter med utmattelse, de klarer ikke prestere slik de en gang gjorde. Folk som var svært aktive før de ble syke, kan bruke lang tid på å restituere seg. For noen kan skolegang og jobb være krevende. For mange kan det være vanskelig å akseptere.

Men Bjørn hadde bestemt seg. Bare noen måneder etter at han ble utskrevet fra sykehuset klarte han det han hadde jobbet så hardt for.

Han var tilbake på fotballbanen

Comeback video 4 16:9

Men ikke alt var som det skulle. Anders skjønte alvoret først den høsten, da han gikk en lang tur med Bjørn rundt om i Oslo.

– Igjen sa han at han følte seg tom og tung. Han sa at han ikke hadde noe å gi, forteller Anders.

Anders forsto plutselig hvorfor Bjørn hadde sendt han meldinger seint på kvelden. Hvorfor Bjørn hadde spurt om Anders ville være med å trene før jobb, hvorfor Bjørn alltid ble litt skuffet når Anders sa at han ikke kunne være lenger ute på kveldene.

– Jeg innså at han kanskje var ensom, og redd for å være alene.

Anders begynte å planlegge flere ting sammen med Bjørn. Men lillebror var sliten. Han ville ikke ta en øl etter å ha vært på kino. Hvis han var på besøk hos kompiser hendte det at han måtte hvile litt. Han avslo å se fotball sammen med storebror.

– Sånn sett i ettertid burde jeg kanskje vært litt mer bekymret enn jeg var.

Høsten 2016 flyttet Bjørn tilbake til Tromsø. Neste gang han kom til Oslo skulle bli den siste.

– Jeg må chille

– Hva er det, Bjørn? Er du deprimert?

Oktober nærmet seg slutten. Anders, Bjørn og mamma Ewa var på restaurant i Oslo, og storebror var litt oppgitt.

Bjørn hadde flyttet hjem noen uker i forvegen. Beskjedene Anders hadde fått hjemmefra var delte. Bjørn sa det gikk bedre, mamma Ewa sa det var tungt. Hun var bekymret. Bjørn hadde ligget mye inne. Malt og tegnet. Han var litt sammen med venner, men ikke ofte.

Han hadde vært hos en psykolog, som ba Bjørn om å senke lista. Psykologen fortalte om en pasient hun hadde som var fornøyd med å kunne løfte kaffekoppen.

– Bjørn syntes det var feil å legge lista der, sier Ewa.

Han hadde jo vært fotballgutten Bjørn. Men nå hadde han vondt i hodet hele tiden. Smerten var som murstein, forklarte han.

Bjørn hadde prøvd å spille fotball og å ta opp fag som privatist, men det ble for mye for ham. Konsentrasjonen sviktet, hodet dunket.

– Mamma, hodet mitt fungerer ikke, kroppen min fungerer ikke, hadde Bjørn sagt.

Han hadde mange spørsmål. Ville det bli bedre? Eller kanskje verre? Ville han noen gang greie å få en utdannelse, få seg en jobb? Og hva med fotballen?

Bjørn fikk plass på et rehabiliteringssenter for ferdigbehandlede kreftpasienter, men smertene i hodet og angsten slapp ikke taket.

– Psykologen spurte Bjørn en gang om han hadde selvmordstanker, og han sa nei. I mitt hode var det aldri et tema, sier Ewa.

Da mamma skulle en tur til Sverige for å tømme huset etter hennes far, og innom Oslo for å besøke Anders, ville Bjørn være med. Komme seg litt bort.

Mens de satt og spiste hamburger prøvde Anders å forstå hvorfor lillebroren sleit. De hadde jo kommet seg gjennom sykdommen. Kunne ikke alle være glade?

– Jeg er bare sliten, svarte Bjørn.

Som tidligere prøvde Anders å finne løsninger. Bjørn kunne flytte til Oslo, få seg jobb sammen med Anders. De kunne reise til Gran Canaria igjen?

Bjørn svarte ikke på det. Han sa bare at han ville gå til hybelen han fortsatt hadde i nærheten, og forlot mamma og Anders på restauranten.

Da Anders var på vei hjem den kvelden, sendte han en ny SMS til lillebror.

– Skal vi ta en øl? skreiv han.

– Nei, jeg må chille, svarte Bjørn.

Brevet

25. oktober 2016 var en tirsdag. Bjørn hadde overnattet sammen med mamma Ewa på hotellet i Oslo den natta. Han forlot hotellrommet alene om morgenen, mens Ewa pakket og gjorde seg klar til at de to skulle dra tilbake til Tromsø senere på kvelden.

– Jeg tenkte at han sikkert hadde noe å gjøre i byen, forteller hun.

Ewa selv hadde i alle fall ting å gjøre, før hun skulle møte Anders og Bjørn på kafé og sette seg på toget til Gardermoen.

Formiddagen gikk, Ewa var innom en bokhandel hvor hun kjøpte ei bok om ungdom og psykisk helse. Været var klart og kjølig.

Anders var på jobb. På hybelen til Bjørn lå det et sammenbrettet brev på det lille stuebordet.

Blålys mot Gardermoen

Anders fikk vite at Bjørn hadde tatt livet sitt da han var på Blindern den kvelden i oktober for fire år siden. Det ukjente nummeret som hadde prøvd å ringe han flere ganger var politiet. De ba han om å vente utenfor biblioteket. En politibil skulle plukke han opp.

Anders husker blålys i den svarte høstkvelden. Politibilen han satt i som kjørte om kapp med avgangstiden til Norwegian-flyet til Tromsø.

Om bord i flyet satt Anders i setet Bjørn skulle hatt. Han sa ingenting. Mamma strøyk han på hånda. Fram og tilbake, helt til Anders måtte be henne slutte. Det gjorde vondt.

Videre husker Anders at de ble kjørt hjem av mammas venninne da de landet. Det luktet pizza da de kom inn døra i huset.

Det var da det gikk opp for storebror at lillebror var borte.

Gravsteinen

De første ukene etter at Bjørn døde var fysisk vonde. En smerte i brystet som gjorde det vanskelig for Anders å puste.

Han begynte å gå gjennom alle samtalene han hadde hatt med Bjørn. SMS-ene og snappene de hadde sendt til hverandre.

– Jeg var helt sikker på at om jeg hadde visst og skjønt hva som plaget han, så kunne jeg forhindret dette. Han var min nærmeste, og jeg er sikker på at jeg var hans nærmeste. Jeg er den eneste som var der da det begynte å gå nedover. Allerede da de første tegnene kom, skulle det ha skjedd noe. Da var det meg han åpnet seg for.

Men Anders tenkte også på brevet Bjørn etterlot seg. Lillebror skreiv at han var takknemlig for det livet han hadde levd. Han kalte det et nydelig liv, med mange gode opplevelser og øyeblikk, med en nær familie og mange gode venner.

Bjørn ville at de som sto igjen skulle prøve å leve livet fullt og helt videre. Disse ordene har fulgt storebror Anders i årene etter.

I den perioden der Anders hadde det som verst, begynte han også å skrive på manuset til en kortfilm. Det var noe han hadde drømt om å gjøre lenge, men ikke turt å satse på tidligere.

– Å lage noe var min måte å få ut det jeg ikke klarte å snakke med noen om eller si, forteller han.

– Jeg var så langt nede. Jeg håpet at det skulle føles bedre en dag og at jeg kunne tenke tilbake på alt det fine, i stedet for bare det som var vondt.

Resultatet ble kortfilmen «Løvetann».

Den handler om en mann og ei dame. De ler, de krangler, de ordner opp igjen. Det ser ut til at det er de to for alltid. Nesten som to brødre, som ler, som krangler, som sender SMS og ber om unnskyldning.

Så en dag er mannen i filmen plutselig borte. Og dama står igjen alene.

Anders på fotballbanen på Stakkevollan

ALENE: Anders og Bjørn tilbrakte mange timer på fotballbanen på Stakkevollan. Nå må Anders finne noen andre å spille med.

Foto: Fabian Ubeda / NRK

Det er nå drøye fire år siden Anders mistet lillebror. Smerten har lettet litt. Anders har flyttet hjem til Tromsø. Han er i full jobb.

På fritiden trener han nesten hver dag, og skrivingen har resultert i to kortfilmer som han selv har laget. Den siste, «Slipp meg inn», handler om hvor krevende det er å snakke med sine nærmeste om vanskelige ting, og har vunnet flere kortfilmpriser.

Anders gir Bjørn en del av æren for at han har klart å lage disse filmene. Bjørn var en drømmer. De snakket om at livet er kort. I dag føler Anders at nesten ingenting er skummelt lenger, fordi han har opplevd noe så vondt som å miste sin bror.

– Det er nesten slik at du føler deg skuddsikker når du har overlevd det verste du kan tenke deg, sier han.

Men smerten ligger fortsatt i magen.

Anders har ennå ikke besøkt grava til lillebror

Avslutning video 5 16:9