– Det er mange som ikke synes at det endrer seg, men det skjer jo så sakte.

Professor Kari Anne Bråthen har tatt tiden til hjelp og sett det vi andre overser: Fjellet gror igjen – men kanskje ikke på den måten du tror.

– Når trærne kommer, tar de utsikten din. Da ser man at det har grodd igjen. Men denne kryper bare utover bakken.

Krekling er navnet på den krypende bølla. Forskerne hadde slett ikke sett for seg at nettopp denne arten skulle lykkes slik den har gjort de siste tiårene, ifølge Bråthen.

– Det var sånne optimistiske forventninger. Med klimaendringene skulle blomsterplanter og gress, disse gode beiteplantene, øke i mengde. Men det er jo ikke det vi ser i det hele tatt!

– Disse plantene blir ikke flere, de blir ikke mer frodige. Om noe går de faktisk litt tilbake, sier Bråthen.

I stedet er det altså kreklingen – kjent som krøkebær, krekebær eller kråkebær i store deler av landet – som har trukket vinnerloddet og økt massivt i mengde. Der fjellet har blitt grønnere, er nesten alt kreklinglyng.

Bærene er proppfulle av vitaminer. De har vært livsviktige for folk i nordområdene til alle tider. Selve planten er det verre med. Den har knapt næring, sammenlignet med det andre som vokser i fjellet.

Blåbærlyng har dobbelt så mye, og fjellsyre har seks ganger så mye næring i form av nitrogen, ifølge Bråthen.

For firbeinte planteetere er det krise når kreklingen vinner terreng.

Reineier Jan Ivvár Smuk bekrefter at lyngen står lavt i kurs hos dyrene.

– Reinen spiser litt tidlig på våren, men utover sommeren og høsten har den nesten ingen verdi.

Både Smuk og hans far, som også var reineier, har sett endringen i vegetasjonen på fjellet.

– Det er ikke bra for reinen, det er ikke bra for haren, det er ikke bra for smågnagerne. For ingen beitedyr, egentlig, sier Bråthen.

Hun understreker at de ikke har dokumentert noen virkning for viltet. (Mer forskning står som vanlig på ønskelista.) Men det er vanskelig å tenke seg noe annet:

– Når det blir så mye av en plante som har lite næringsstoff og som er giftig, så vil det ha konsekvenser for økosystemet. Det biologisk mangfoldet går ned.

Giftig, ja. Kreklingens våpen heter 3,3-dihydroxy-5-methoxybibenzyl. Stoffet brytes ned svært, svært langsomt.

På fjellet ved Krampenes i Vadsø finner vi et eksempel på det som nå har skjedd over store områder. Bråthen krafser i jorda under krekling-lyngen.

– Se her, da. Her ser vi typisk masse døde blader. De har fortsatt disse kjemikaliene på seg og kan ligge i jorda i hvert fall i ti år, om ikke mer, og påvirke.

På den tørre enga er det mange arter som glimrer med sitt fravær. Vi burde sett ryllik, gullris, engsyre og flere typer gress. Etter litt leting finner vi bare to blåklokker som bryter opp i den grønne lyngen. Men det spørs hvor lenge de holder ut.

– Hvis det kommer et blåklokkefrø og lander her, er det vanskelig å overleve i nærheten av kreklingbladene. For på alle disse bladene sitter de kjemiske stoffene. Med tiden vil det være flere og flere planter som ikke får til å etablere seg i dette kreklingdekket.

– Og når kreklingen først har kommet inn, så blir den jo 100–150 år gammel.

Bønder og reineiere på laget

Både reineiere og sauebønder har vært med på laget når Bråthen og en lang rekke av hennes forskerkolleger har gransket kreklingen. Resultatet er nylig publisert i prestisjetunge Nature.

En lang rekke beiteområder er finkjemmet for planter med 17 års mellomrom. Analysene viser at kreklingen har lagt under seg 60 prosent mer av fjellheimen i nord.

Bråthen og kollegene har også gått i fotsporene til en finsk forsker som kartla store områder i Nord-Norge for 50 år siden. Det bekrefter trenden.

– Han sa at noe var røsslynghei, noe var blåbærhei, noe var krøkebærhei, noe var gråmosehei og så videre. Og alt dette har vi nå sett at har blitt krøkebærhei istedenfor.

– Jeg er redd den tar en del av moltene også, faktisk, sier Bråthen.

Smuk tror hun er inne på noe.

– Det er blitt mindre molter. Jeg vet ikke om det skyldes kreklingen, men det er i alle fall blitt mindre molter, bekrefter han.

Klimaet er trolig årsak

Bråthen tør ikke si sikkert at klimaendringene er den direkte årsaken. Men kreklingens seiersmarsj skjer samtidig med at temperaturen stiger.

Dessuten:

– Det er noen som har gjort et eksperiment hvor de har satt ned bur som skal øke temperaturen. Der går krekling frem. Så vi har grunn til å tro at klimaendringene står bak denne endringen som vi ser, sier Bråthen.

Forskerne har også undersøkt sammenhengen med reintallet. Pussig nok er den null.

– Man skulle tro at kreklingen vil ha bedre vilkår hvis alle de andre plantene den konkurrerer med, beites bort. Men det er ikke det vi finner. Om reinen har økt i mengde på et område, så går krekling frem. Om det har blitt færre rein i et område, så ser vi også at krekling går frem, sier Bråthen.

Årsaken kan være at kreklingen er litt sprø. Den knekker lett hvis den blir tråkket på (eller kjørt på). Dermed går kanskje regnskapet i balanse: Reinen spiser opp konkurrentene til kreklingen, men skader den samtidig ved å tråkke.

– Men reinen og andre beitedyr greier ikke å tråkke nok til å holde den nede.

Slått tilbake med brenning

Jan Ivvár Smuk leker litt med tanken på å gjerde inn en reinflokk og la den trampe kreklingen sønder og sammen. Men det må flere eksperimenter til før de vet om de har en løsning.

Reineier Johan Martin Eira har også vært med på prosjektet og prøvd et mulig verktøy: Fyrstikker.

Han gikk løs på et område tett bevokst med krekling. Tre år etter brenningen er han fornøyd med det han ser.

– Det er kommet frem veldig mye tyttebær- og blåbærlyng. Innimellom er det en del gress som er i ferd med å spire, det er trolig timotei. Kreklingen er helt forsvunnet.

Eira anslår at prøvefeltet var rundt 30 ganger 50 meter – bare et musepiss i den store sammenhengen.

– Det vil jo bli en utfordring å brenne over store områder, men jeg ser at det kanskje er det som er løsningen.

I mange år har det vært en kamp for å redusere reintallet til et nivå som naturen tåler. Eira lurer på om de nå ser et paradoks:

– Etter at staten regulert reinflokken så dramatisk, er ikke de gamle tråkkene som før. Det er mindre synlig rein. Flere rein som tråkker kunne vært en løsning.

Jan Ivvár Smuk har troen på at brenning kan fungere hvis det bare er politisk vilje til et krafttak mot krekling. Uansett blir det en kjempejobb. Først vil han starte med de viktigste områdene, som kalvingsland og høstbeiter.

Å tukle med naturen vil alltid være omstridt. Reinbeitene er jo hjemmet til ville dyr også. Men Smuk tror det blir vinn-vinn om de klarer å slå den giftige bølla tilbake:

– Hvis vi sørger for å øke omfanget av andre plantearter, så ser jeg for meg at det vil komme til nytte for hare, rype, elg og det som måtte leve der ute.