Illustrasjon til artikkel/feature "Kokepunktet"

VERDENS MEKTIGSTE SER HIT: Svalbard har gått fra å være et ingensteds til å ha blitt et strategisk sentrum som både Washington og Moskva retter pekefingeren mot. Både Tyskland og Kina gjør det samme. Franske politikere har kalt hele Arktis et nytt Midtøsten. Det har gjort Longyearbyen og 2400 mennesker til et storpolitisk sentrum av verden.

Foto: Synne Gjul/NRK

Kokepunktet

Om du er norsk og vil bli på Svalbard, har du nettopp blitt svært viktig for Norge. Men noe er i ferd med å sende folk ut av Longyearbyen.

Ingen skal egentlig bli født på Svalbard. Det lille sykehuset er kun ment som beredskap. Helselovene som gjelder på fastlandet, gjelder ikke her. Og velger du likevel å leve her, vil frosten i bakken forhindre deg fra å bli her når du dør.

Samfunnet er ikke laget for et liv fra vugge til grav, men nordmenn har likevel blitt.

I hundre år har de søkt mot nord, og minnet alle på at skattekisten av naturressurser er norsk. Eventyrerne har vært viktige for å vise alle at det er Norge som er den suverene og troverdige «eieren». At her er nordmenn hjemme.

Men nå skraper igjen noen av verdens mektigste ledere på døra, og de har blitt flere. De vil bruke både landskapet og luftrommet, og hente krabbe opp av havet. Plante beina nærmere det storpolitiske smørøyet.

Er du norsk, og vil kalle Longyearbyen ditt hjem, er du derfor en verdifull person for norske myndigheter.

Men noe er i ferd med å sende folk ut av byen, og Veronica (21) merket det kjapt etter at hun gikk i land.

Veronica Skotnes

Det er frihetsfølelsen Veronica Skotnes elsker at hun får når hun er ute. Når hun seiler, slik hun gjorde hele sommeren i fjor, eller når hun i løpet av noen måneder i Alta har sovet mer enn 70 netter i hengekøye, telt og snøhule.

Foto: Rasmus Svensson

Det nye kullet

Det er bare et halvt år siden Veronica Skotnes bokstavelig talt kom seilende inn til Longyearbyen. Hun orket ikke fly til et sted som er så preget av klimakrisen, men haiket med et lasteskip isteden.

Veronica pakker turmat som har gått ut på dato, og blir glad når en kafé selger gårsdagens boller billig. Hun vil vise at det ikke trenger å koste så mye å komme seg langt. At det går an å finne løsninger på veien, fremfor å kjefte.

Planen har vært enkel nok. Hun har reist stadig lenger nord, fra hjemplassen på Sunnmøre. Fyller profilen sin på Instagram med turbilder som kjæresten Rasmus har tatt, etter at de traff hverandre på friluftslivsstudiet i Alta forrige året.

Et hvitt Svalbard på ski i påskesol er den ultimate villmarksdrømmen. Hun har tenkt at hun er et vandrende åpent mål for svalbardbasillen. Den som biter seg fast og sørger for at folk som kommer vil bli, eller alltid vil vende tilbake.

Nå har hun hele Svalbard foran seg og alle muligheter til å finne ut om det stemmer. Hun vil bli kjent med alle og kanskje lære litt av dem også. Hun vil gjøre naturen her til litt sin, mens hun ennå kan.

Når hun planter føttene på land, kjenner hun likevel at hun er litt redd for å trø feil. Litt redd for isbjørn. Både Hiorthfjellet bak henne og byen foran henne virker truende.

Og allerede når hun titter skrått opp mot venstre fra havna blir hun overrasket.

Longyearbyen i blåtimgen i februar.

Longyearbyen, i blåtimen i februar 2020, består av om lag 2400 innbyggere. Det er bare dager til et større antall turister vil innta byen for å oppleve det lille samfunnet og den ettertraktede naturen som rammer dem inn.

Foto: Marcus Krogtoft/NRK

I fjellsiden ser hun en perlerad av moderne, nye rekkehus. Ganske raskt lærer hun at de kalles Beverly Hills og Manhattan. Det skal kanskje si noe om at de som bor her er heldige, for det er langt fra enkelt å få tak over hodet i Longyearbyen. Det er like dyrt som i Oslo, selv om kulda fort gjør husene litt skjeve.

Når hun kommer inn til sentrum, blir det stadig tydeligere. Longyearbyen er med litt under 2 400 beboere egentlig et lite tettsted. På størrelse med mange andre steder folk sjelden hører om. Men nå minner det Veronica om en moderne, internasjonal by.

På tur opp hovedgata løfter hun begge øyenbrynene. Sportsbutikk, spisested, bar, hotell. Det selges og serveres med forskjellig engelsk uttale. Hun legger bak seg en statue av en gruvearbeider. Suvenirbutikk, turistinformasjon, hotell, spisested.

Og selv om alle som bor der er tvunget til å handle sammen på byens eneste matbutikk, virker det ikke som om mange kjenner hverandre.

Veronica Skotnes i Longyearbyen i februar 2020.

«Vi bygde Longyearbyen», står det på plaketten under statuen «Gruvearbeideren». Den ble reist midt i byen utenfor bygget der gruvearbeiderne skiftet til arbeidsklærne i gamle dager. I dag er bygget et kjøpesenter.

Foto: Inghild Eriksen/NRK

– Jeg liker det internasjonale miljøet, og at det er et enkelt liv. Men alle jeg kjenner er her kun for en kort periode. Ingen jeg kjenner har tenkt å bli.

Hun hadde sett for seg at det skulle bli annerledes.

Og folk som har bodd her lenger enn Veronica husker at det var annerledes, før.

Før Stortinget brått bestemte at gruvene i Svea og Lunckefjell skulle legges ned. Før det, da brukte visstnok alle å kjenne alle. En sammensveiset gruppe mennesker med store porsjoner av samme mål og mening. Nyankomne skal ha blitt lagt merke til og tatt imot med åpne armer. Alle lot ytterdøra stå åpen i tilfelle noen skulle treffe på bjørn.

Men nå har de begynt å låse.

Og etter å ha handlet mat på samme butikk i et halvt år, er ansiktene Veronica møter fortsatt nye.

Vil hun bli her?

Veronica Skotnes, Svalbard

Norske fotavtrykk på Svalbard har, gjennom alle de hundre årene øygruppen har tilhørt Norge, vært viktig for å vise verden at Svalbard er norsk. Men nå går antallet nordmenn på Svalbard ned.

Foto: Rasmus Svensson

Svalbard, baby!

Folk ser like ut i dunjakker, boblebukser, refleksvester og med lua godt trukket ned over ørene. Men de som bor her kommer til sammen fra 53 forskjellige land. Australia, Bulgaria, Chile, Danmark, Etiopia, Filippinene, for å nevne noen.

Svalbardtraktaten er avtalen som gjør det mulig. Den sier at øygruppen er norsk, men at alle landene som har signert papirene kan bruke den eneste åpne døren til det nordlige Arktis.

Avtalen har overlevd både kald krig og politiske skifter. Folk har hatt et varmt ønske om å bo her.

Men nå er de fleste av gruvebusene borte. Arbeidsfolket i gruva har tatt familiene sine med seg og dratt. Det henger bilder i sort og hvitt av dem på en pub. Sotete i ansiktet, men med karakter.

Som erstatning byr stadig flere turister på nye jobber. 150 000 turister kom hit, bare i fjor. Men det er folk fra andre steder enn Norge som griper sjansene. Med eller uten plass å bo. Som serverer besøkende på mange andre språk, mens turistene tar bilder av bildene på veggen.

Svalbardminister Monica Mæland (H) da hun var næringsminister og besøkte dagskiftet i Gruve 7 i 2017.

Monica Mæland (H) var næringsminister da hun møtte dagskiftet i Gruve 7 i 2017. De snakket om nedleggelsen av gruvene i Svea og Lunckefjell. Siden har Mæland overtatt ansvaret for Svalbard som Justis- og innvandringsminister.

Foto: Tore Meek/NTB scanpix

Det nye arbeidsfolket har reist inn på det som har vært en sti for spesielt interesserte, til Svalbard fra Norge, men som nå har blitt en stadig bredere internasjonal motorvei for hele verden.

Det er en utvikling norske myndigheter sier de følger nøye, men ennå ikke har klart å løse.

– De har tvert imot skapt den selv, sier Elisabeth Gjelsteen Eines (35).

Temaet får henne til å skru opp volumet. Hun har det lange blonde håret samlet i en strikk på toppen av hodet. En klassisk permisjonsveis. Det er ikke så lenge siden Elisabeth, mannen Valeriy Norkin (36) fra Ukraina og deres fire måneder gamle baby Eik sto opp fra senga. Men nå slenger hun ordene ut i leiligheten på bergensdialekt.

Hun blir stående ved siden av sofaen der Valeriy sitter godt nedsunket, i grå pysjbukser, morgentrøtte øyne og med sønnen sin småpludrende på armen. Elisabeth snur hodet mot vinduet og det mørkeblå februarlyset. Ser i retning Hiorthfjellet.

I 2011, da hun åpnet et vindu og så rett mot fjellet for første gang, traff utsikten henne i magen. Det var klar oktoberluft og sol, og hun skulle bare bo på venninnens studenthybel i en uke. Bare være på besøk.

Elisabeth Gjeelsten Eines og Eik Eines Norkin, Longyearbyen, februar 2020.

Elisabeth sier folk som bor i Longyearbyen har forsøkt å fortelle norske fastlandspolitikere at å stenge gruvedriften var en feil som de som bor i Longyearbyen nå må betale for.

Foto: Marcus Krogtoft/NRK

Bergtatt og forelsket, er ordene hun bruker om hvorfor hun kom tilbake. Og tilbake. Og sist gang, for å bli. Nå ser hun den samme utsikten hver dag, selv om det er fra en litt annen vinkel. Fra deres nybygde leilighet og hjem. Barnefamilier får stå fremst i den lange boligkøen.

Her har hun all mulig grunn til å bli, slik norske myndigheter også håper på. Og etter at Eik kom, er det vanskeligere å gjøre noe annet også.

– Tror du russerne kommer, spør Valeriy og humrer i sofaen slik at Eik gynger litt på armen. Han titter skrått opp på Elisabeth.

De har begge fått med seg at den russiske utenriksministeren igjen er sur på Norge. At russerne ikke liker at Norge begrenser hvem som kan gjøre hva og hvor. At de ønsker å snakke om hvordan Svalbardtraktaten bør leses og bruker 100-årsmarkeringen av avtalen som påskudd.

At russiske myndigheter etter alt å dømme stadig vil bestemme mer over hva de gjør på og rundt Svalbard selv.

Valeriy kom til Svalbard fra Ukraina og fikk seg først jobb i den russiske nabobyen på øya, i Barentsburg. Det parallelle samfunnet, bare seks mil unna, skiller seg fortsatt mye fra Longyearbyen. Selv om de også deler mye.

Han sier det finnes mange gylne forestillinger der om at det er enklere å leve her. Om at det skal være enkelt å finne seg jobb i Longyearbyen for eksempel. Selv har han erfart at det overhodet ikke stemmer.

Elisabeth Eines, Valeriy Norkin og Eik Eines Norkin

Kanskje de vil flytte når Eik er eldre, eller når Valeriy har lært seg norsk, sier Elisabeth. Men om de skal flytte til Norge må de søke om familiegjenforening etter som Valeriys hjemland er Ukraina. Det kan bli en lang prosess.

Foto: Inghild Eriksen/NRK

Valeriy forsøkte lenge da han først kom. Folk sa de skulle ringe tilbake, men han hørte aldri noe. Språket kan ha vært én hindring.

Han sier han kom hit på grunn av folk her, men det er til slutt Elisabeth som har fått ham til å bli. Tre år etter at de møttes er hybelen de tidligere delte bare et minne. De har skaffet seg faste jobber, og de har fått Eik.

Elisabeth sier de er heldige. Hun legger planer for fremtiden som Valeriy fnyser litt av. Mest for å erte.

– Jeg tror mange av dem som bor her kjenner til det som kommer nå. Norske myndigheter sier det er så viktig å ha en stabil norsk befolkning på Svalbard. De snakker og snakker om det, men så gjør de det motsatte. Sånn som å legge ned gruva, sier Elisabeth.

Hun sier de må vente og se hvordan det går. Kanskje når Eik skal begynne på skolen. Kanskje de vil flytte da. Eller kanskje om ti år.

– Ukraina kan uansett ikke være førstevalget, sier Valeriy.

– Men å flytte til Norge vil uansett være en lang søkeprosess, sier Elisabeth.

Hun har vært i Longyearbyen så lenge at hun vet hva som bor i folk som har bodd her lengst.

Hvordan alle møter opp så snart en av dem får en idé. At det er like full sal om det er skolekonsert eller om det er jazzbandet hennes som spiller. De klapper og heier på hverandre. Ministerne har blitt byttet ut, mens de som bor her har brettet opp ermene. Hun tror folket hun er glad i er innstilt på bevare samfunnet, uansett.

– Men av en eller flere grunner er det mange jeg ikke kjenner her lenger. Men jeg lurer på om det bare er meg.

Det finnes én person i byen som vet at mange har sett det samme.

Trehusbebyggelse i Longyearbyen.

For å få bolig bør du helst ha jobb. For å få jobbe i Longyearbyen bør du helst ha bolig. Det er ikke enkelt å få tak i, med priser som er på nivå med de største byene i Norge.

Foto: Fabian Ubeda / NRK

Smeltebyen

Zdenka Sokolickova går fort oppover hovedgaten i Longyearbyen. Det er 25 minusgrader på veg fra jobben i Forskningsparken og til barnehagen, men hele ruten tar bare 15 minutter. Hun har ingen bil, for trebarnsmoren trenger det ikke.

Hun sier hun er heldig. Zdenka har bare vært her i et år, men har både jobb, familie og et greit sted å bo. Selv om de må ut med nesten 17.000 kroner i måneden.

Hun snakker norsk og kjenner naboene. Hilser på flere av dem på vegen. Hun kjenner flere av dem som bor her enn de fleste. Slik sett er det et mye enklere liv enn i storbyen Praha i Tsjekkia.

Det er andre ting som gjør livet vanskeligere. Som forsker forsøker Zdenka å forstå det som skjer i samfunnet hun, mannen Jakub og de tre sønnene selv er en del av.

Heldigvis de noe å reise tilbake til, om de må. Zdenka vet at flere av dem som bor her nå, ikke kan si det samme.

Zdenka Sokolickova

Zdenka og mannen Jakub er bare to av mange forskere i Longyearbyen. Det et prioritert område for norske politikere. Familien må trolig flytte når to år har gått. – Ingen av oss har en norsk arbeidsgiver som kan tilby oss en bolig når prosjektet er ferdig, sier Zdenka.

Foto: Inghild Eriksen/NRK

Hun vet hva de drømmer om, men stadig mer om hva de mener at de mangler. Hva de mener de har mistet.

At mange kan føle seg isolert på grunn av språk, og særlig i den norske befolkningen. De trodde livet skulle være enklere her. De trodde det skulle bli mulig å sende flere penger hjem.

Zdenka måtte skynde seg å lære norsk.

– Man vil helst snakke om vanskelige ting på morsmålet sitt. Men til tider blir samtalene også litt tragiske.

Siden februar i fjor har hun vært tilknyttet Universitetet i Oslo for å forske her. Hun sier bildet av Longyearbyen som verdens mest avsidesliggende sivilisasjon selger godt. Men at når det kommer til de globale endringene som forandrer verden, ligger Longyearbyen i sentrum.

I løpet av et år har hun intervjuet 187 fastboende og turister for å finne ut hva det gjør med samfunnet i byen. Hun lytter, loggfører, teller. Har som mål å intervjue mer enn 150 mennesker til. Rundt halvparten av dem norske, slik samfunnet her tradisjonelt har vært.

Om hun klarer å fullføre skal det bli en bok, men hun slapper ikke av så lett.

Hun er bekymret. Hun tror at noen vil bli glad for at stemmen deres endelig blir hørt. Men hun tror også at andre ikke vil like det hun er i ferd med å finne ut.

At det ikke bare permafrosten, men også samfunnet i Longyearbyen, som smelter.

At også samfunnet kan renne ut i havet.

Zdenka Sokolickova

Zdenka Sokolickova tegner et annet bilde av livet i Longyearbyen enn mange har sett for seg. Når hun blir ferdig er målet å gi ut en bok som har fått arbeidstittelen «Melttown».

Foto: Vojtěch Vančura

Regnestykket

Zdenka ser sin veileder stå foran en stor skjerm mellom reolene på biblioteket i byen. Foran han har lokalbefolkningen for lengst fylt opp de brune stolene som er vendt mot ham.

Thomas Hylland Eriksen løfter armene foran seg og begynner å gni hendene mot hverandre som om han fryser.

Biblioteksjefen har nettopp introdusert han gjennom å si at han knappest trenger en introduksjon. Verdenskjent for sin samfunnsforskning som han er, også gjennom sin siste bok som heter «Overheating».

Hun sier den handler om at globaliseringen har skapt tre kriser. I verdensøkonomien, klimaet og kulturelt. Om eksplosive endringer og galopperende turisme. Så peker hun mot et bord og sier at hun har stilt ut en rekke av de andre bøkene hans om noen vil låne etterpå.

De fleste av tilhørerne i salen ser litt like ut, men med unntak av en muligens thailandsk dame ved enden av hylla med polarlitteratur.

Thomas Hylland Eriksen holder foredrag under tittelen En overopphetet verden, på Longyearbyen bibliotek, februar 2020.

Thomas Hylland Eriksen snakker om at alle endringer i verden går fortere. Han bruker overoppheting som en metafor for å beskrive raske endringer uten noen regulerende instans.

Foto: Inghild Eriksen/NRK

Thomas Hylland Eriksen gnir hendene raskere mot hverandre, snakker fort og sier at alle som fryser på fingrene stopper å gni når det er varmt nok. Han sier kroppens indre temperaturmåler alltid vil hindre oss fra å gjøre fingrene om til kull. Men at det ikke finnes noen termostat i verden som kan stoppe endringene som han beskriver.

– Overgangen bort fra å utvinne ting fra naturen har vært vanskelig mange steder. Turisme er alltid det første politikerne kommer på. Folk på andre steder har for lengst protestert mot turismen. Mange er sinte, sier han

Så flytter han litt på seg før han på nytt tar sats foran tilhørerne. Nå snakker han om dem.

Han sier de store turistmassene som kommer til små steder gjør at temperaturen stiger.

Han sier mange av endringene i verden møtes nettopp her og gjør at samfunnet de lever i raskere nærmer seg kokepunktet.

At det ikke er noe rart at det merkes.

Sosialantropolog, forfatter og samfunnsforsker Thomas Hylland Eriksen.

Thomas Hylland Eriksen (f. 1962) er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. I 2011 fikk han Advanced Grant fra Det europeiske forskningsråd for prosjektet «Overheating: The Three Crises of Globalisation». Bøkene hans er oversatt til over 30 språk.

Foto: Inghild Eriksen/NRK

– For Longyearbyen er spesiell. Det er et mer sårbart økosystem, men det er mer sårbart både sosialt og kulturelt også, uten at man har noe særlig alternativ. Absolutt alle endringer ses og skjer fortere her.

Det har også gjort det vanskeligere for Zdenka å få oversikt. Hun sier skattemyndighetene kun registrerer dem som planlegger å bli i seks måneder, men at det kan godt være folk som ikke har registrert seg. Eller som ikke har sagt fra om at de flytter. I befolkningsregisteret står det at det bor 140 mennesker fra Thailand, men noen har fortalt henne at det egentlig er rundt 200.

– Men de er usynlige. Går under radaren og vasker klærne til turistene. Mange sier det er viktig å beholde nordmenn her for at russerne ikke skal ta over. Men når det snart er flere folk fra andre nasjoner enn Norge, som ønsker å være her, kan ikke de bare ta over da, spør Hylland Eriksen.

Det er ikke godt å si om han spøker eller mener alvor.

Zdenka, som har lyttet nøye til dem som bor her, sier hun tror byen har blitt segregert. Oppdelt i små og større grupper, men med liten kontakt mellom dem. I bobler. Ved siden av hverandre. Hvor lenge du har vært her spiller en rolle.

Fortsatt er det i hovedsak nordmenn som har vært her lengst. Svalbards veteraner. 130 mennesker har bodd her i mer enn 20 år og dratt opp gjennomsnittet. 122 av dem er nordmenn. Hun har snakket med mange av dem også.

– Flere av dem sier de vil flytte. På grunn av helse eller familien, men det er mange andre grunner også. Hvis du konstant har folk som kommer og drar vil du til slutt kjenne at noe mangler. Samfunnet trenger å være trygt. Naturen her er farlig. Hvis du ikke har stabilitet, hva har du da?

Longyearbyen i mørketida

Svalbardveteranen Arne O. Holm har sagt at det er i hjertene til folk som bor her at Svalbardtraktaten finner sin overlevelseskraft. Men de fleste som har levd på Svalbard, bor ikke her lenger.

Foto: Fabian Ubeda / NRK

Lokalet tømmes sakte. Det tar tid å finne genser, jakke, votter, luer, vintersko i den store haugen like ved inngangsdøra. Sistemann slukker lyset.

Så velter de ut i boblejakkene sine. Forskerne skal ut og spise middag. Noen andre styrer i retning Manhattan. Den mulig thailandske damen som satt bakerst ser ut til å være borte.

I gjennomsnitt har alle kommet for å bli her i fire år, men tallet sier egentlig ikke så mye om virkeligheten.

Veronica kommer i alle fall til å bli over påske. Da skal hun etter planen gå Svalbard på tvers på ski sammen med noen nye venninner.

Kanskje hun da kan få oppleve det hun kom for. Til nå har hun sovet langt færre netter ute enn hun brukte på fastlandet. Også friluftslivet her har vist seg å være langt vanskeligere enn hun trodde det skulle bli.

Veronica tror fortsatt at hun er i målgruppen for å bli her. Men at turistene er det nye kullet er for henne for overveldende til å overse.

Veronica Skotnes, Svalbard

Norske myndigheter trenger at Veronica Skotnes blir på Svalbard så lenge som mulig. Men hun har allerede bestemt seg for at hun vil dra.

Foto: Rasmus Svensson

– Alt vi lever av her nå kommer enten fra kull, eller fra turisme. Det er overalt. For meg er det så langt fra bærekraftig at jeg på sikt ikke kan forsvare å bli her.

Ved å reise herfra sender hun ut et signal ut på en internasjonal motorvei som går over havet og langt forbi Norge.

Norske myndigheter trenger at hun blir så lenge som mulig. For det er egentlig ingen som skal bli født her.

Men hun har allerede bestemt seg for at hun vil dra.