Karasjok – en kommune i krise

I barnehagen ble sønnen mobbet. Slått, sparket, bitt.

Trebarnsmor Anne Merete Kitti ble fortvilet første gang hun oppdaget blåmerkene på ryggen. Men da hun varslet, følte hun selv at det ikke ble tatt på alvor. Da startet hun en desperat kamp for å få det til å stoppe.

Det skjedde ikke. Kitti gikk ut i mediene, politianmeldte kommunen og klaget til kommunen.

Gutten kom fortsatt hjem med blåmerker.

Det startet i 2015. Politiet henla anmeldelsen. Karasjok kommune avviste at de gjorde noe feil.

Mamma Kitti ble enda mer fortvilt over at ingenting skjedde.

Først i år kom konklusjonen i et tilsyn fra Fylkesmannen i Finnmark: Barnehagen hadde selv klart å endre rutinene sine, men kommunen hadde sviktet i sin oppfølgning. De tok ikke ansvar for å sikre kvaliteten på barnehagetilbudet.

Karasjok kommune brøt loven.

Det var ikke første gang.

Et krigsherjet område

Før Kitti startet sin kamp mot kommunen, har det blitt slått alarm flere ganger i Karasjok.

I 2009 ble det meldt om flere alvorlige tilfeller av mobbing på Karasjok skole. Det involverte drapstrusler og vold.

I 2011 slo Fylkesmannen i Finnmark alarm om at kommunen ikke hadde fikset opp i mange års feil og lovbrudd.

Tre år senere, i 2014, kom helseminister Bent Høie på banen. Han vurderte lovendringer for å få Karasjok til å følge loven.

Lokalt spøkes det med at Karasjok er den eneste kommunen som har skremt asylsøkere tilbake til krigen. I 2017 varslet en syrisk familie at de savnet flyktningleiren i Libanon etter å ha blitt plassert i Karasjok.

En lokalpolitiker fra bygda sammenlignet tidligere i år Karasjok med et krigsherjet område med behov for en fredsprosess.

Men det ser ikke krigsherjet ut. En sjarmerende elv går sikksakk mellom to små fjell, til det som kalles Kárášjohka – den buktende elven. Kulturelt rikt med mektige, varige inntrykk, omringet av vakker villmark med et rikt dyreliv. Norges nest største kommune.

Det er ikke fullstendig negativt å bo i Karasjok.

Nesten samtlige du møter, beskriver det å bo her som flott. Gleden av å være tett på den samiske kulturen, de sterke familiebåndene og en rekke fritidsaktiviteter, blant annet lagt til rette av kommunen.

Men det har vært én hake. Kommunen har stadige millionunderskudd og klarer heller ikke å gjennomføre oppgavene sine.

Mange karasjokinger har stanget hodet i den kommunale veggen. Når de muntlig eller skriftlig har bedt om hjelp, har kommunen ofte ikke gjort vedtak eller svart i det hele tatt.

Hvis kommunen har gjort et vedtak, er det ikke alltid sikkert at det er gjort skriftlig.

Når innbyggerne ikke har fått skriftlig svar på det de har krav på, kan de heller ikke klage. Hvordan kan man klage på et vedtak som ikke eksisterer? Fylkesmannen – som gjerne vil motta en eventuell klage – opplever de samme problemene.

Ofte får de heller ikke svar fra kommunen.

Innbyggerne har havnet i limbo. De er fanget av haken ved å bo i Karasjok.

Å kjempe til man blir syk

Et eksempel er et ektepar som i årevis har kjempet mot kommunen. De har et pleietrengende barn som har ekstra behov. I 2013 forsøkte de å søke om omsorgslønn fra kommunen.

Men kommunen behandlet ikke søknaden.

Da begynte ekteparet å troppe opp på døra på rådhuset, etter hvert flere dager i løpet av uka, for å få svar hos saksbehandlerne.

Etter nesten to år fikk de endelig svar på søknaden.

Avslag.

– Man kjemper til man blir syk. Hadde jeg stått midt oppe i saken akkurat nå, så hadde jeg ikke stått her og snakket med deg, sier moren i dag.

De klaget på det første avslaget, og nok en gang måtte de ta ukentlige turer til rådhuset for å spørre om når behandlingen av klagen ble gjennomført.

Nesten ti måneder senere fikk de nok et avslag.

Denne gangen klaget de til Fylkesmannen i Finnmark. Noen måneder senere tikket pengene inn på konto, nesten tre år etter den første gangen de søkte.

– Jeg tror det er mange som ikke har fått dekket sine behov, fordi de ikke har ressursene til å kjempe mot kommunen, sier moren.

Deres møte med kommunen er ikke unikt. Flere har ventet i årevis på svar på søknader om små og store ting. Ifølge kommunen selv var over 150 saker bare innenfor helse og omsorg ubehandlet ved årsskiftet.

NRK har snakket med flere av dem det gjelder, men få av dem har noe ønske om å ta et oppgjør gjennom mediene.

Flere ganger de siste årene har Fylkesmannen i Finnmark konkludert med at Karasjok kommune har brutt loven. Fylkesmannen frykter også for rettssikkerheten til innbyggerne. Samtidig har millionene på budsjettet blitt brukt opp, uten at noen egentlig helt har oversikten. Flere forsøk på brannslukking har ikke løst problemene.

Ordtaket går slik at det blir verre før det blir bedre.

I juni kom innrømmelsen.

Samtlige politikere i Karasjok innrømmet for første gang at de ikke har kontroll på situasjonen.

De sendte ut et SOS-signal til både Fylkesmannen i Finnmark og regjeringen.

Det hadde gått for langt.

30 år i kommunen

– Vi burde kunne løse dette selv, men nå ser vi det nødvendig å gå til andre, sier Kurt Maurstad.

Han lener seg tilbake i kontorstolen på rådmannskontoret i Karasjok. Dette har blitt en vanlig seanse for rådmannen, hvor mediene kommer på døren med spørsmål om hva som egentlig foregår i Karasjok.

Nesten alle NRK har snakket med, beskriver Maurstad i positive ordelag. Han er nylig blitt ansatt som rådmann. De lever farlig i denne kommunen. De to siste har opplevd stor politisk mistillit, og den siste ble sparket.

– Karasjok skal bli en kvalitetskommune. Det er vår visjon at vi skal komme dit en dag, sier Maurstad.

Angående sakene NRK har omtalt i denne saken, svarer Maurstad at kommunen følger opp det Fylkesmannen har påpekt. Nå forsøker kommunen å ta ansvar for barnehagene etter at Fylkesmannen varslet lovbrudd. Det er blant annet innført tilsynsplan, kompetanseplan og trivselsplan, ifølge oppvekstavdelingen i kommunen.

Selv om Maurstad er ny i stolen, er han ikke ukjent i bygda. Han har bodd her hele livet og vært ansatt i kommunen i 30 år. De siste årene som økonomisjef i etasjen under.

– Hadde du ikke oversikt?

– Jeg trodde jeg hadde det. Men det viste seg at jeg måtte én etasje opp for å se hva som virkelig skjedde.

Overforbruk på flere millioner. Manglende dokumentasjon. Utøya-millioner på avveie. Krisesenter i krise. Skolebygg og helsesenter som drar på årene og snart må erstattes. Investeringsbehov innen vann og avløp på snart 250 millioner kroner.

Kommunebudsjettet til Karasjok er årlig på rundt 300 millioner.

– Når du ser på pengene som går ut, og pengene som kommer inn. Går regnestykket opp?

– Nei.

Neste stopp er sannsynligvis ROBEK – ordningen som setter en kommune under statlig kontroll.

– Nå begynner konsekvensene av dette å bli så alvorlig, og kostnadene å bli så store, at vi ikke klarer å holde kontroll, sier Maurstad.

«Det er ordnet»

Det er sjelden at en evig byråkratisk papirmølle er årsaken til problemene.

Det er heller mangelen på byråkrati.

«Det er ordnet» skal være en vanlig frase hos flere av saksbehandlerne.

Ingen andre har fått vite hvordan det er ordnet. Med store utskiftninger, sykdom og et stort press på få ansatte, har informasjon ikke blitt videreformidlet.

Å skrive ned alt man har ordnet har heller ikke vært en særlig utbredt arbeidsmetode i kommunen. Å måtte skriftlig vedtaksføre endringer har av mange blitt sett på som et ork.

Den kommunale kulturen har i for liten grad vært skriftlig og i for stor grad vært muntlig.

– Vi har fått lov til å holde på denne måten i mange år. Da er det ikke bare å snu på flisa og si at nå gjør vi ting annerledes, sier Maurstad.

Rådhuset i Karasjok har ingen egen sal for kommunestyret. Derfor møtes politikerne til møte, alltid på en torsdag, i et nedslitt samfunnshus på andre siden av brua.

I dag er det politikernes dansegulv.

Og bandet som spiller opp til dans heter Fylkesmannen i Finnmark.

– Jeg har prøvd å formulere et veldig enkelt formål: Formålet med prosjektet er å forbedre kommunens evne til å håndtere sitt samfunnsoppdrag, sier Jakob Nielsen Øien, fagansvarlig for samordning hos Fylkesmannen, til politikerne.

Lettere sagt enn gjort.

SOS-signalet fra kommunepolitikerne i Karasjok til regjeringen i Oslo ble i løpet av sommeren hørt.

Kommunen fikk møte kommunalministeren. I samråd med Fylkesmannen i Finnmark ble det planlagt et prosjekt for å finne og løse problemene i Karasjok.

– Når kan Karasjok bli en normalisert kommune igjen?

– Prosjektet tar kanskje fem år til sammen. Men prosjektet løser ingenting, det legger kun til rette for at vi skal løse det, sier han.

– Så da snakker vi kanskje ti år før vi er ferdig med det hele.

Ti år.

Men først må politikerne bli enige om å starte prosjektet.

Da må de danse litt frem og tilbake om hvem som har skylda. Arbeiderpartiet har hatt makten i kommunen siden 80-tallet, kun avbrutt fra 2011 til 2015 da Anne Toril Balto fra Senterpartiet var ordfører.

Hun mener dagens maktposisjon med Arbeiderpartiet i spissen har skylda.

Ordfører Svein Atle Somby legger skylda på alle, inkludert seg selv.

– Det er ingen som er uten ansvar. Jeg tar min del av skylden og andre må også ta sin del. Dette har pågått over år, svarer Somby.

– Men nå tar vi grep og gjør noe med det, i samarbeid med Fylkesmannen. Denne gangen skal jobben gjøres grundig.

Den enstemmige erkjennelsen av at Karasjok har store utfordringer man ikke klarer å løse selv, er muligens unik i norgeshistorien. Det er sjelden politikere innrømmer at de ikke har kontroll.

Somby tror kommunen vil finne takten denne gangen, og løse problemene de har skapt.

– Hvis vi skal få det til, må vi eie problemet. Når vi alle eier et felles mål sammen, kan vi løse det.

Politikerne blir til slutt enige om at prosjektets skjebne blir avgjort på et ekstraordinært kommunestyremøte i nærmeste fremtid.

En stund senere blir det ekstraordinære møtet avlyst, og saken utsettes til det neste ordinære.

På bedringens vei

Mange av de 150 sakene som var ubehandlet innen helse og omsorg, er nå endelig behandlet. Det har likevel betydd at mange har fått avslag.

Men da kan de klage.

– Det betyr også at vi har fått dokumentasjon på hvorfor kostnadene er så store, sier rådmann Maurstad.

Dokumentasjon. Ingen har helt oversikt over hvor mye dokumentasjon som mangler.

– Vi jobber hver dag med å prøve å løse og gjøre ting bedre. Det er ikke livsfarlig å bo i Karasjok. Det er en god kommune å bo i, mener rådmannen.

Utfordringene står i kø. Det vil bli ti år med endring og kutt.

– Vi skal klare å løse det. Vi er optimister, sier rådmann Maurstad klokkeklart.

– Vi går dypere inn i problemene gjennom prosjektet med Fylkesmannen. Kanskje er det ikke så galt som det kan virke på papiret. Det vet vi ikke.

Maurstad tenker seg litt om.

– Det kan også være verre, sier Maurstad.

Ingen har helt oversikten. Men for ekteparet med det pleietrengende barnet, som i flere år trappet opp på rådhuset, er det en sannhet at det har blitt bedre.

– Mye er på bedringens vei, sier moren.

Fortsatt har de flere saker til behandling hos kommunen.

– Vi føler at kommunen tar mer ansvar og får mer fortgang i sakene. Vi føler vi blir hørt nå, fortsetter hun, og nevner spesielt den nye rådmannen som en årsak.

Det er likevel langt ifra perfekt. Og hun har et råd til mange av dem som ikke føler de får det de har krav på.

– Klag til Fylkesmannen, sier moren.

Nok en kamp

Ikke alle har opplevd at det har blitt bedre.

– Stakkars barn, sier Anne Merete Kitti.

Hun har nettopp fått høre at det kan ta opptil ti år før Karasjok klarer å løse problemene sine. Hun sitter i sofaen i hjemmet sitt. Ved siden av ligger datteren og sover.

Datteren går fortsatt i barnehage, men trives og har det bra.

– Jeg håper hun får det godt, sier mamma.

Kitti er ennå ikke helt ferdig med Karasjok kommune. Da yngstesønnen sluttet i barnehagen, ble ting bedre. På skolen begynte et nytt kapittel som foreløpig går bra.

Men da den ene sønnen kom seg videre, begynte problemene for den andre sønnen.

Denne gangen på skolen. Sønnen har utfordringer og har behov for spesialundervisning, ifølge flere utredninger. Det fikk han også de første årene på skolen. Men så forsvant det.

Han henger etter og får kanskje ikke det han har krav på.

– Vi har merket etter sommerferien at han er blitt en annen gutt. Han vil på skolen og han vil lære noe. Han drar dit og kommer hjem. Vi spør han hva han har lært. «Nei, jeg vet ikke», sier hun.

Verken rektoren ved Karasjok skole eller skolesjefen i kommunen vil kommentere denne saken, selv om Kitti har fritatt kommunen for taushetsplikt. Rektoren viser til at alle saker behandles likt.

Kitti føler møtene med skolen har slitt henne ut.

– Det sliter utrolig på at sønnen min skal ha det så vanskelig, sier hun.

– Men vi gir oss ikke før alt er på plass.