En mental snuoperasjon

Hodet til Hanna er fullstendig låst. Hun ligger bakerst, med drøye hundre kilometer igjen. Alt hun greier å tenke på er at hun ikke vil komme sist i mål.

Over halvparten av konkurrentene har gitt seg og brutt løpet. Hanna får ikke til å glede seg over at hun fortsatt er med blant dem som tåler de tøffe påkjenningene.

Dette skjedde for snart to år siden, i mars 2018. Hanna hadde fylt atten år, og for første gang var hun gammel nok til å delta i det lengste hundeløpet i Europa. Finnmarksløpet, 1200 kilometer, fra Alta til Kirkenes og tilbake. Men hun visste ikke hva hun gikk til da hun stilte til start.

I løypa jobbet hun seg svett, for så å begynne å fryse. Men det merket hun ikke, for kroppen var full av adrenalin. Å spise var vanskelig. Hendene ble kalde uten votter.

Hun møtte veggen, gang på gang.

Hun ble irritert og sur. Så sur at hundene merket det, de ble også preget. Det så hun på dem.

– Det var som å se seg selv i speilet, sier Hanna.

Godt selskap i hundene

Hjemme på Gargia rett utenfor Alta forbereder Hanna seg til å kjøre Finnmarksløpet på ny. Igjen skal hun utsette hundene og seg selv for kulde, snø, vind og lite søvn.

– Det er en grunn til at jeg kjører hund ute på vidda. Er jeg alene på Karl Johan, så kan jeg være livredd. Men alene ute i dårlig vær med hundene føler jeg meg aldri ensom.

Ute i hundegården hogger hun det frosne spekket i småbiter.

Hun går runden og snakker med hver enkelt.

– Tatko! Tatko! Vil du ha litt mat?

Stemmeleiet ligger høyere enn når hun snakker med de tobeinte.

– Vil du ha sånn?

Hanna tolker hundene hele tiden. Står eller ligger ørene? Hva betyr det når hunden legger mer vekt på det ene benet enn det andre? Alt får hun med seg, bare slik kan hun forstå.

– De snakker jo ikke, sier Hanna og smiler.

I mors fotspor

Det spesielle forholdet til hunder har hun hatt hele livet.

Før Hanna ble født, dro moren hennes til Alaska for å drive med hundekjøring.

Der traff moren faren til Hanna. Hundene var de eneste Hanna hadde å leke med.

Da hun var fire år gammel, dro hun på sin første sledetur alene.

Det var med hunden Bjørnson. Han hadde lang, hvit pels og så ut som en isbjørn. En veldig spesiell hund, ifølge Hanna.

– Han brukte å stoppe hvis jeg falt av sleden, og det er jo ingen hunder som gjør sånn! Men mamma turte å sende meg av gårde med ham, han var så trygg.

I dag er det ingen hun bruker mer tid sammen med enn hundene.

– Skal jeg være helt ærlig, så er jeg ikke den mest sosiale personen, og jeg trives veldig godt med å være med hundene.

– De er liksom mine beste venner og nærmeste familie. Egentlig er det de som betyr mest for meg.

Nye tanker

Tilbake i tid, 17. mars 2018. Hanna står nedbrutt på sjekkpunkt Karasjok, og det er 133 kilometer igjen til målgang i Alta.

Hundene synker sammen. De ser opp på sjefen sin med blanke øyne og halen mellom beina. De vil ikke løpe en meter til.

– De reagerte egentlig ganske likt som meg. Med en gang jeg sa til meg selv at dette ikke var spesielt artig, så syntes ikke de det heller.

På rent trass får hun seg selv og hundene videre. Utslitt og sur fullfører Hanna Finnmarksløpet. Fra Karasjok til Alta har hun greid å kare seg opp fra attende- til syttendeplass.

Nå begynner en tankeprosess som skal ta nesten et år. Hun forsøker å tenke på mindre ting, de små detaljene. Glede seg over at enkeltting fungerer – i stedet for å la seg oppsluke av helheten.

– Jeg tenkte egentlig mest for meg selv, men så fikk jeg jo høre fra flere at humøret mitt ikke hadde vært så bra underveis.

Sakte, men sikkert får Hanna et nytt syn på det hun driver med.

– Jeg skjønte at alle som kommer i mål er vinnere, for det er bare så sinnssykt tungt å kjøre gjennom et sånt løp.

Evnen til å finne glede i små ting har hun tatt med seg også til livet utenfor konkurranse. Utviklingen fra uke til uke. Små forbedringer i formen til hundene.

– Kanskje har en av hundene en finere bæsj enn dagen før. Små hverdagsgleder, forteller Hanna.

Har satt seg hårete mål

Det er ikke alle som greier å forstå at Hanna Lyrek gidder. Blant dem som ikke forstår er søsteren, Emma Lyrek. De bor hjemme begge to, er gode venner, men har helt forskjellige interesser.

– Jeg synes ikke det er så spennende å stå på en slede i ti timer når det er tjue minus. Man merker jo at Hanna legger ned mye arbeid i hundekjøringen, men jeg skjønner ikke helt hvorfor, sier Emma og ser smilende bort på søsteren.

Begge søstrene lærte seg hundekjøring i ung alder. Med foreldre som konkurrerte i hundekjøring, var det ikke noe rart med det.

– Emma har kjørt hund siden hun var to år, hun også. I starten var det tvang, sier Hanna med latter i stemmen.

– Det var mine glansdager, sier den to år yngre søstera.

Hanna forklarer at det ikke går å tvinge seg selv til å kjøre med hund. Uten den indre lysten blir det dårlig med resultater. Og Hanna har ambisjoner.

– Jeg vil etablere meg i norgestoppen. Det er et ganske hårete mål.

Hun har satt studier på vent. Og hun ser ikke mye til folk på sin egen alder. Venninnene har flyttet fra Alta. Satsingen har en kostnad for Hanna.

– Det er vel kanskje sånt man ikke tenker så ofte over, hva man har måtte ofre for å nå de målene man har nådd eller skal nå, sier Hanna.

Da hun gikk på videregående, var det regelen at hun takket nei til invitasjoner om å være med venninnegjengen i helgene.

– Jeg vil ikke si at det har gått noen vennskap tapt, men... man har ikke forsterket vennskapene, for å si det sånn.

Vendepunktet

9. mars 2019. Det har gått et år siden løpet som forandret alt for Hanna, løpet hvor hun møtte veggen. Gang på gang.

Det er bare to uker siden Hanna har meldt seg på, denne gangen på Finnmarksløpets halvdistanse på 500 kilometer. Hun er ikke forberedt på å kjøre den lengste distansen på 1200 kilometer.

– Etter løpet året før måtte jeg skjerpe meg.

Allerede rett etter start kjente hun at noe var annerledes.

– Jeg hadde en rar følelse under hele løpet av at dette kom til å gå bra. Det er sykt vanskelig å beskrive, men jeg følte at jeg hadde en topplassering på gang. Man skal jo ikke si sånn!

Følelsen ble sterkere og sterkere gjennom løpet. Og løpet til den unge hundekjøreren ble lagt merke til. Femti kilometer før mål tok hun igjen den langt mer erfarne, og tre ganger eldre, Harald Tunheim. Han har vunnet Finnmarksløpet en rekke ganger, og er blant de meste drevne hundekjørerne i Norge.

Hun greide å holde humøret oppe, å opptre som den sjefen hundene trenger, full av energi.

– Det må jo gå bra til slutt. Eller så går det over, sier Hanna.

Frihet og mestring

Hundene er kjempegira, de hopper i været når de skjønner at det skal kjøres tur. Pitt og Neos klarer ikke styre seg, de bjeffer og skyver i Hanna, som er opptatt med å rigge sleden.

– Hei, dokker, slutt! Slapp av! Heeei! Hva var det? Hva det var?

Med faste tak i nakken på hver enkelt hund får hun slutt på kaoset, og hundene står oppstilt i spann, de er helt på høgget.

– Klare? Okei! Good boys!

Da sleden kommer i fart og meiene skjærer seg gjennom den isete snøen, høres det ut som klakkingen i en jernbanevogn. Hundene kommer raskt opp i tempo, Hanna flytter vekten over på siden av sleden i svingene, snøen skvetter forbi. Og hundene puster tungt, de høres ut som et prustende maskineri.

Hanna smiler. Hun mener Finnmarksløpet er et av de fineste løpene man kan delta i.

– Å være ute med hundene gir en enorm frihets- og mestringsfølelse, og en egen sånn følelse som i hvert fall ikke jeg får noe annet sted enn bak på sleden i lag med dem.

Prioriterer seg selv

Når Hanna stiller til start på Finnmarksløpet 6. mars, er det første gang hun får testet det nye hodet sitt i et langløp.

Hun har forsøkt å se alle muligheter for seg. For hun mener det er hundre muligheter for at noe kan gå galt. Alle mulighetene har hun visualisert, og hun har tenkt gjennom hvordan hun skal reagere.

– Det er mange scenarioer man kan møte hvor man blir deppa. Jeg vet ikke hvordan jeg vil takle det om det viser seg at jeg ikke klarer å holde hodet oppe gjennom hele løpet.

For to år siden gikk Hanna i kjelleren fordi hun lå på sisteplass. At over halvparten av konkurrentene hadde brutt, mens hun fortsatt holdt ut, fant hun ingen glede i.

Når hun nå står klar til å gjøre et nytt forsøk på 1200-kilometeren, er det med en annen type ambisjon.

– Vi kjører for å komme i mål.

Selv om hun ofrer mye for å oppleve dette, ser hun ikke noen annen måte hun kunne prioritert på.

– Alle toppidrettsutøvere er jo egoister, egentlig. Man tenker på seg selv og man vil jo nå de målene man selv har satt. Man må være litt egoistisk for å nå de målene, sier Hanna.