Heftig færre, men like begeistret

Berle-våg!

Berle-våg!

Berle-våg!

Tusenvis av mennesker roper i takt:

Berle-våg!

Berle-våg!

Berle-våg!

Berle-våg!

På scenen foran dem opptrer blant andre Travis og Red Hot Chili Peppers denne uka. Og Berlevåg Mannsangforening.

Det er deres tur snart, de skal ut på scenen. De skal ut for å gjøre det de gjør best: å synge.

Berle-våg!

Berle-våg!

Berle-våg!

Bak scenen lusker kormedlem Kalle Ananiassen seg frem. Han ser ut en smal sprekk. Deretter snur han seg, og går tilbake til gjengen i dress og sangerluer.

– Fy Faen, hva folk! Det er som en kornåker. Det er folk så langt jeg kan se!

Hjemme i fiskeværet Berlevåg bor det bare litt over 1000 folk. Her, på hovedscenen på Roskilde-festivalen i Danmark, venter kanskje så mye som 60 000 folk på at mannskoret fra toppen av Norge, skal komme ut og synge for dem.

– Berle-våg!

– Berle-våg!

– Berle-våg!

Heftig og begeistret

Det er gått 15 år siden Berlvåg Mannsangforening, en gjeng omtrentlig mellom 30 og 96 år, la ut på turné. Og en turné til. Og enda en. I hele 2001 og deler av 2002 reiste koret rundt i Norge, Danmark, Japan og USA. For å synge.

De ble møtt som rockestjerner, hyllet som rockestjerner og noen vil hevde at de var rockestjerner.

Årsaken til den enorme populariteten, var dokumentarfilmen «Heftig og begeistret» som hadde premiere 17. januar 2001. Bildene av mannskoret som sto ute i snøfokken på toppen av Norge, ga ikke bare to Amanda-priser, de fikk nordmenn til å løse ut over en halv million billetter på kino. Ingen norske dokumentarfilmer har den dag i dag solgt like mange.

Neste år fyller koret 100 år, og noen av medlemmene som har vært med lengst, har vært med i over halve denne tiden.

En gjeng med kompiser

Fortsatt er 10 av dem som var med i Heftig og Begeistret med i koret. Siden filmen har også 10 av medlemmene fra 2001 forlatt denne verden. Andre har blitt for gamle eller flyttet, mens noen har blitt rekruttert inn.

På 15 år har over 30 mann nå blitt til 25. Når det er fullt oppmøte.

Det er mandag i Berlevåg, det er 2016 på øvingslokalet, det gamle misjonshuset koret har overtatt og eier sammen med bygdas blandakor. Praten og latteren sitter løst når noen fra den «gamle kjerna», de som var med i Heftig og Begeistret, møter NRK.

I dag øver de én gang i uka, hver mandag, mens de for det meste opptrer i Berlevåg. I kirka, og ved andre spesielle anledninger, som i fjor, da det ble åpnet en ny skole i bygda.

– Vi er en gjeng som elsker å ha et kor, synge i et kor og være glad, sier Kåre Wentsel (79).

I Berlevåg er også folk glad i mannskoret, og folk møter opp når de skal synge. Det er som regel fulle hus.

Selv har Kåre stått i koret i en mannsalder, i 57 år. Ingen har stått lenger enn ham.

– Hva var den beste opplevelsen da koret ble kjendiser, i og etter 2001?

– Da vi sang for Kongen, svarer Kåre raskt.

– Næææææh, det var jo bare i 10 minutter. Det var da mange opplevelser som var bedre enn den derre Kongen, kontrer nevøen Hilmar Wentsel.

De er ikke enige om alt her i livet, det har de heller aldri vært. Kanskje ikke så rart for et kor som bare i 2001 hadde 188 reisedøgn, i Norge og verden. De har nesten opplevd for mye.

Kåre er samtidig klar på at suksessen ikke gikk til hodene deres.

– Vi var de samme. Det var ikke sånn at vi gikk der og sa at vi var best, sier han.

Samtidig var det både tøft å utfordrende å plutselig bli kjendiser, forteller Oddvar Hansen, som i dag er korets formann.

– Suksessen vi opplevde, kom som julekvelden på kjerringa. Vi klarte ikke å fordøye det underveis, vi måtte bare svelge. Det gikk så fort, så veldig fort, sier han.

Fra USA til Berlevåg, noen dager hjemme og rett ut på turne igjen. Gutta i koret var kjøpt fri fra jobber, og fikk lønn fra koret. Hobbyen hadde blitt til jobb – over natta.

TV-opptredener, turnéer, boksignering. Ville fans og signering av autografer. Skandinavia og Japan – og ny filminnspilling i USA. 14 delstater reiste de gjennom. Limousin og rød løper i New York. Kjendisfest i Hollywood.

I tillegg kom verden til Berlevåg. Tysk, fransk og japansk TV reiste til bygda, for å møte koret. Så det er kanskje ikke så lett å være enig om hva som er de beste høydepunktene.

Men andre litt viktigere ting, som politikk og samfunn, kan de også være bitende uenige om, og når over 30 mann, over 30 ulike mann med over 30 ulike behov, skal leve så tett på hverandre som det Berlevåg-koret har gjort, så har det vært en utfordring – og en ilddåp for koret.

Men ulikhetene har aldri satt en brems for det gode samholdet i gjengen, forteller de. Berlevåg Mannsangforening var, og er den dag i dag, som en stor gjeng med kompiser. Kompiser som kjenner hverandre, tåler en spøk fra hverandre og som har det gøy sammen. Samholdet og kameratskapet betyr alt, selv om de er forskjellige som personer.

Om de ikke er enige i alt, er de uansett enige om mye, som for eksempel at de har det fint sammen. Unge som gamle:

– Det gode miljøet vårt smitter. Når det kommer nye folk inn, så holder vi det samme, gode miljøet, sier førstebass Stein Roar Eriksen (51), en av dem som har begynt i koret etter filmsuksessen.

Rømte fra fansen

– Det er nesten ufattelig å tenke på at det er gått 15 år. Det føles som om det var i fjor, sier Oddvar.

Selv om tiden har gått fort, er ikke historiene glemt. For er det noe man raskt merker i møte med Berlevåg Mannsangforening, er at det er dedikerte historiefortellere.

– Berle-våg!

– Berle-våg!

– Berle-våg!

– Berle-våg!

Oddvar husker godt akkurat idet mannsangforeningen skulle ut på hovedscenen på Roskilde: For å synge om fisken, havet og stormåsa,

– Roskilde er en ungdommelig rockefestival. Hvordan vil de ta imot oss? Vi får vel råtne egg kastet i trynet, sier Oddvar.

Etter mer enn 20 minutter med sjømannsang til ungdommen, tar korets eldstemann, 97 år gamle Einar Strand, stokken sin og simulerer at han spiller fiolin. Publikum jubler.

Noen fra koret kaster hatten sin idet de forlater scenen etter mer enn 20 minutter med sang. Publikum jubler mer.

På backstagen venter britiske Travis, som er neste på scenen, og som etter sigende, ifølge korets kompetente historiefortellere fortumlet undrer hvordan de skulle leve opp til dette.

Einar, 97-åringen, verdens eldste rockesanger som han kalles, møter etterpå spinnville fans.

– Fort dere å få meg bort herfra – før jeg blir voldtatt, skal han ha ropt til korkamerater.

Svensken Anders

Tilbake til Berlevåg i 2016, i øvingslokalet. Fansen er borte, roen har senket seg.

– De siste årene har interessen rundt oss dabbet av, populariteten er ikke den samme. Og det er jo helt naturlig nå som tiden går, sier Oddvar.

Egentlig skulle det vært øving i dag, men dirigenten er bortreist og for anledningen byttet ut med kaffe og kake.

Det er ikke dirigenten fra Heftig og Begeistret, Odd Frantzen, han som ledet koret fra rullestolen sin, som er bortreist. Han har uansett sluttet i koret. Noen år etter filmen måtte han amputere begge bena. Men han beskrives som tapper, en som ledet koret så lenge han maktet – han pinte seg. Til slutt gikk det rett og slett ikke. Helsa holdt ikke. Og koret var uten dirigent.

Men så flyttet det en svensk prest til Berlevåg, og mannen hennes var kantor og utdannet dirigent. Dermed fikk mannskoret heldigvis en ny dirigent: Anders fra Sverige. Det er han som er bortreist i dag.

– Vi er heldig som har Anders. Vi er helt avhengige av å ha dirigent. Det er alfa-omega. Dersom Anders hypotetisk sett skulle flytte fra Berlevåg har vi et voldsomt problem. Nye dirigenter vokster ikke på trær, sier Oddvar.

Det er to ting som står som mulige utfordringer for at koret skal fortsette å kunne leve videre, og økonomi er ikke blant dem. For selv om koret ikke er like etterspurte som før, kommer fortsatt tilbudene. Senest i fjor ble de invitert til både Oslo og Danmark.

De trenger, som de selv sier, ikke å ha kakelotteri for å holde det gående.

Å ha en dirigent kan imidlertid være én utfordring for fremtiden. Den andre utfordringer er å rekruttere nye kormedlemmer.

– Ungdom i dag trives ikke med kor. De vil ha noe med mer fart i, sier Kåre Wentsel.

Tidene er i forandring og det er ikke bare i Berlevåg, men i hele landet, at det er vanskelig å rekruttere de unge til å synge i kor. I Berlevåg har i tillegg folketallet med årenes løp sunket fra drøyt 1800 til rundt 1000. De unge forlater bygda, ofte for å ta skole og utdanning, og mange kommer ikke tilbake.

Sakte men sikkert forgubbes Berlevåg, sakte men sikkert forgubbes Berlevåg Mannsangforening.

– Jeg tror jeg kan snakke for alle her når jeg sier at dersom koret blir lagt ned, så blir det tragisk for hver enkelt av oss, sier Oddvar.

Godt å være normal

Uansett om koret i fremtiden lykkes med rekrutteringen og får leve videre eller ikke, er gutta enige om at minnene fra den hektiske tiden, spesielt i 2001, er noe som vil leve hos dem – for alltid.

Samtidig var det den gang tøft å nesten alltid være bortreist, og som kjendiser opplevde de også at tilbudet om å gå til en bar og ta en fest, aldri var langt unna.

Derfor var det godt, når alt var over, å komme tilbake til lille Berlevåg. Til et normalt liv, til normale korøvinger. Til hverdagen.

– Det var steintøft da det sto på, men i ettertid så ville jeg ikke gått glipp av ett minutt av det, sier Oddvar, og får støtte fra de andre gutta.

Han snakker mer, om tiden etter 2001:

– I koret, før alt dette skjedde, hadde vi mye fliring, vitsing og historiefortelling. Men da vi kom hjem etter all reisingen og begynte med sangøvelser igjen, var det ikke én av oss som sa et ord. Alle satt bare og så i gulvet. Det var så mye som hadde skjedd, vi måtte ta det inn over oss.

Det tok lang tid før praten og den gode stemningen begynte å komme tilbake. Men alt ble etterhvert som før, og med en erfaring rikere.

– Vi har fått smake på den biten om hvordan det er å være kjendiser og hvordan det er å være populær. Da passer det jævlig godt å være det i kun en kort periode. Å få lov å komme tilbake til et normalt liv, sier Oddvar, og legger til:

– Tenk på dem som er kjendis hele livet. Fy faen ...