Gal etter gull

– Tror du det er gull i hele området her, Frank?

Børge Eieland står på en skogssti, omgitt av myr, kratt, trær og mygg. Pilotbrillene er på, og i hånda har han en liten spade.

Han er på veg til Goššjohka, ei elv i Karasjok – et par mil sør for bygda og rett vest for finskegrensa.

Turfølget er Frank Bakke – en mann Børge ikke nøler med å kalle en gullgraverlegende.

Frank bærer et par panner i hardplast. Det er han som leder an vegen gjennom terrenget, til det stedet ved elva som kalles for Gullberget.

Han har et enkelt svar på Børges spørsmål:

– Jah. Her er det gull overalt.

Da feberen brant

Det er noe fascinerende med gullet.

Vakkert å se på. Tungt og solid i hånda. Det edleste av metallene – ensbetydende med seier og rikdom.

I tusenvis av år har gull vært noe av det mest verdifulle et menneske kan eie. Man har pynta seg med det, utsmykka hus med det, brukt det som luksuriøs hudpleie, og ikke minst har konger og dronninger båret det på hodet.

Gjennom tidene har folk forlatt sine hjem i en forgylt drøm – syke av gullfeber. På slutten av 1800-tallet brant feberen som verst.

Folk gikk i kø og var villig til å tråkke over lik for å sikre seg rikdommen i de store gullfelta i spesielt Alaska og Canada.

Det største og mest berykta gullrushet skjedde ved Klondike i Nordvest-Canada. Hit valfarta mennesker fra hele verden, med steinhakker og vaskepanner i bagasjen.

«Klondike» har sia festa seg som et begrep for noe som kanskje mest av alt minner om massehysteri. Men det er ikke bare i Nord-Amerika folk har vært gærne etter gullet.

Også på Finnmarksvidda opplevde man et Klondike.

Dramatiske episoder med gulltørste folk i hovedrollene har utspilt seg her – blant anna ved Goššjohka, hvor Børge og Frank er på veg.

Den gode innersvingen

Jo nærmere elva gullsøkerne kommer, jo mer stiger spenninga. Spesielt Børge har et sultent driv. Han er tross alt nokså fersk i gullgravinga.

Den utflytta kristiansanderen har alltid hatt sansen for det som er litt retro. Det være seg bowlerskjorter, en sleiken sveis eller 50- og 60-tallets surferock.

Og ved å flytte til Finnmark, fant han en fritidssyssel som virkelig har et historisk sus over seg.

Han oppdaga at det var et lite gullgravermiljø her, så for tre år sia tok han et kurs. Frank var læremesteren.

– Jeg har alltid likt å være i elva, bygge demninger og spa i sanden. Da var gullgravinga perfekt for å kunne fortsette med det, humrer Børge.

For det er nettopp dette som er kjernen i gullgraving. Man spar opp sand og stein, så lar man elva vaske bort alt som ikke er gull.

Materialet kan hentes i elva eller fra et område nær den – men elva er uansett essensiell. I alle fall i Karasjok, hvor gullet stort sett har blitt ført med elvestrømmen og ikke sitter i berget.

Det beste er å finne innersvingen på ei elv, for her dør strømmen litt hen, og tunge materialer – som gull – blir liggende.

Det er det som har skjedd i Goššjohka.

Hemmelige gullfelt

Børge har fått fart i beina på veg ned mot elva. Det er som om han har fått ferten av gull.

Frank er hakket mer tilbakelent i stega. Han har vært her før.

Da de kommer fram til Gullberget ved Goššjohka, dukker det opp bevis på at også flere har søkt gull her tidligere.

Karene finner ei etterlatt renne som noen har brukt til å vaske gull med.

De passerer også flere fordypninger i bakken, hvor noen har henta opp steinmasser for å sjekke om det er gull der.

Det er nokså opplagt hvorfor dette stedet kalles Gullberget, kommenterer Frank. Han er ganske trygg på at de kommer til å finne gull i dag.

Og han burde vite hva han snakker om.

Frank var fisker i sitt tidligere liv. Han bodde i ei lita bygd på kysten, med Finnmarks høgeste fjell på den ene sia og Lopphavet på den andre.

En yrkesskade gjorde at han måtte finne seg noe anna å gjøre. Eventyrlysta og vissheta om at Karasjok er et av de beste stedene for å finne gull i Norge, brakte ham hit.

Han har aldri sett seg tilbake. I 14 år har han drevet aktivt med gullgraving – først som en rein hobby, men de siste årene har han også tilbudt folk hjelp med kurs og utstyr.

Han har gravd i hele Karasjok, og helst så langt inne på vidda som man kommer. Han har vært de fleste stedene hvor elvene svinger og gullet legges igjen ved bredda.

I Goššjohka finner man mest av alt mange små gullkorn, forteller Frank. Men hvor mye de kommer til å finne i dag, kan han ikke garantere.

– Det finnes sjølsagt andre plasser som er bedre.

– Hvor er de beste gullfelta, da?

– Der borte. På vidda en plass, sier Frank og peker litt viftende med et lurt smil om munnen.

Det er en kjensgjerning at man aldri forteller noen hvor man plukker multer, for de beste multemyrene vil man ha for seg sjøl.

Det samme gjelder åpenbart for gullet også.

Det verdifulle «bunnslammet»

– Det er mye svart sand her. Det er et godt tegn.

Børge har satt i gang med å grave ut et lass med stein og sand fra skråninga over elva.

Han forklarer at om strømmen har klart å føre svart sand hit, så har den antakeligvis klart å føre gull også.

– Gull er det lateste materialet. Svart sand er også lat, så det tar sterke krefter å flytte på det. Og de holder i hop, legger Frank til.

– Hvis det ikke er svart sand i et område, tenker jeg at det ikke er gull her heller.

Etter at de har fylt opp noen bøtter, bærer de dem ned til elva, der de skal bruke pannene de har med, til å vaske vekk alt som ikke er gull.

Frank begynner med å sile vekk de største steinene. Han ser godt gjennom dem før de kastes i elva.

– Man må jo sjekke om det er noen nuggets.

Det er de virkelig store gullklumpene. Den største som noensinne er funnet i Norge var på 34,9 gram.

Frank og Børge tror nok ikke at de kommer til å finne en sånn klump her, men det er lov til å håpe.

Etter å ha kvitta seg med de største steinene, bløtes materialet i panna godt, og de jobber seg fram til mindre og mindre steiner, til det så å si bare er sand igjen.

Panna ristes og dreies så vannet spruter. På den måten sørger de for at det tyngste – altså gullet – synker til bunns. De lette massene helles forsiktig vekk med vannet, til bare «bunnslammet» er igjen.

Om det er gull der, kommer de til å se det snart.

Børge retter et granskende blikk ned i panna.

– Her er det ingenting. Nei, vent litt...

Han som trodde på rykta

Det er flere hundre år sia de første rykta begynte å versere om at det fantes gull i Finnmark. Sørpå hørte de om samer som solgte norsk gull i Nord-Sverige.

I 1735 blei det derfor på kongelig befaling sendt en ekspedisjon nordover for å finne dette gullet det var snakk om. Men det eneste denne ekspedisjonen fant var glinsende svovelkis. Ei blanding av jern og svovel – svært vanlig og uten verdi.

Likevel fortsatte rykta om gull å gå, og over hundre år seinere mente bergmester Tellef Dahll fra Kragerø at det da vitterlig måtte være noe i dem.

Så da han besøkte Finnmark i 1866, tok han med seg gullgravingsutstyr.

I Karasjok slo Dahll opp leir i nærheta av bekken Niittošjohka, like utafor sentrum av bygda.

I denne lille bekken fant bergmesteren noe som glitra i vaskepanna – et par gylne korn. Det første offisielle gullfunnet i Finnmark var endelig et faktum.

Dahlls reise avdekka flere gullfelt i Finnmark, og det tok ikke lang tid før strømmen av gullsøkere meldte seg. De søkte lykka vidt og bredt, men størst aktivitet var det i Karasjok-området, som virka spesielt lovende.

Finnmarksviddas Klondike.

Susende kuler

Noen av dem som leita etter gull var lokale, andre kom fra Oslo, andre igjen fra Sunnmøre.

Noen hadde til og med vært i Nord-Amerika og hadde derfor «Alaska-manerer», med revolver på hofta. Skal man tro historiene kunne det lett suse med kuler om øra på folk.

Enkeltpersoner gravde for egen vinning, men det blei også etablert større selskap. Noen med over hundre mann på lønningslista.

Bevæpna vakter skulle sørge for at arbeiderne ikke tok med seg noe av gullet, og det vanka straff for dem som forsøkte.

En som blei frista en kveld skal ha blitt bundet fast til en stein i elva, der han måtte stå til han nesten drukna. Samtidig så en annen sitt snitt til å stjele gullet, og den karen flykta til Finland for å leve livets glade dager.

Men for de aller færreste var gulleventyret særlig blidt.

Reindrifta opplevde problemer, fordi enkelte reineiere blei mer opptatt av å leite etter gull enn å passe på flokken sin.

I tillegg forstyrra all gravinga beiteområda, og at det blei brukt kvikksølv for å skille ut gullet, gjorde ikke ting bedre. Folk og dyr blei syke uten at man skjønte hvorfor, og i dag er det fortsatt steder i Karasjok hvor man ikke drikker vannet.

For de aller fleste var spetakkelet heller ikke verdt det. Stort sett var inntektene mindre enn utgiftene.

Andre verdenskrig satte en stopper for det meste av aktiviteten, og de få forsøka på å hente ut Karasjok-gullet i ettertid, var lite fruktbare.

Blant anna var den korte finnmarkssommeren et problem. Den etterlot for korte og magre gullsesonger.

Til sist opphørte alt fullstendig, og nå er det bare sånne som Børge og Frank igjen.

De veit at det fortsatt ligger en god del gull der som bare venter på å bli funnet, og mest av alt leiter de for spenningas del.

De gjør det i alle fall ikke for å bli rike. Det skjønner man fort når man ser dagens første funn.

Trofeet på fingeren

Tre bittesmå gullkorn. Det er ikke sikkert de kommer til å gi utslag på vekta engang.

Hadde Frank vært aleine hadde han sikkert bare kasta dem i elva – det bør helst være 15–25 korn før han er interessert.

Men sånn går det ikke an å holde på, mener Børge.

– Å kaste gull er forkastelig!

Så gullkorna legges i vann i et lite glass. Heldigvis har vannet den gunstige egenskapen at det får dem til å se hakket større ut.

– Opplevelsen er mer verdt enn sjølve verdien på gullet, sier Børge.

Det kan sammenlignes med sportsfiske. Det er billigere og enklere å kjøpe fisken i butikken, men ingenting slår følelsen av å få napp. Drømmen om å fange storlaksen er det som driver fiskerne.

På samme måte drives gullgraverne av drømmen om å finne store gullklumper. Ikke minst i dag ved Goššjohka. Kanskje den neste spaden kan by på en nugget?

Børge venter fortsatt på å finne sin første.

Den største gullklumpen han noensinne har funnet var på 0,05 gram. Den var kanskje verdt en femtilapp, men samtidig var lyden av et «klunk» i panna – som korna er for små til å lage – ubetalelig.

– Det var den følelsen!

Frank er litt mer tilbakeholden med å avsløre hva som er hans største funn.

– Eeeeeeh… Mindre enn fem kilo.

Sjøl om han liker å holde korta tett til brystet, bærer Frank samtidig et trofé på ringfingeren.

50 gram gull leverte han til gullsmeden for å få laga nye gifteringer til seg og kona. Det måtte lages ei ramme i hvitt gull rundt klumpene for å holde dem stabilt.

Gullet i Karasjok er nemlig 22 karat – det vil si at det er svært mykt og så å si helt reint.

Reinheta gjør jakta ekstra stas for gullgraverne. Om de finner mye eller lite, så er det i alle fall kvalitet.

Sykdom med abstinenser

– Én, to, tre, fire.

Igjen er det bittesmå gullkorn i panna. Fire stykker.

Denne gangen skal de ikke legges på glass, men Børge heller i stedet gullet sammen med sandrestene i ei bøtte som han skal ta med seg hjem. Der skal det finvaskes seinere.

Han liker å ha noen bøtter stående, spesielt gjennom vinteren.

– Man får jo litt abstinenser.

Ett år satte han seg til og med ned med vaskepanna i stua på julekvelden. Men det blei det ikke så god stemning av.

– Det er jo litt søl. Så å sitte inne i jula, det måtte jeg slutte med.

Børge ler, men forteller samtidig i all alvorlighet at når man først finner gull, så blir man bitt av noe. Gullfeber er en ekte tilstand.

– Det er den beste sykdommen, skyter Frank inn.

Men ikke en sykdom uten en viss grad av feberdelirium.

Knivdrapet ved elva

– Har du hørt om «Pannekulen»?

Frank har satt seg godt til rette på elvebredda med primus, steikepanne og kaffekjele.

Han slenger litt kjøtt fra en elg han har skutt sjøl på panna og forteller om et slagsmål som skjedde rett oppi elva her, for ganske nøyaktig hundre år sia.

Under ei strevsom graveøkt hadde en arbeider slått til en annen med et spett. Han som blei truffet av spettet fikk et skikkelig blodøre og svarte med å denge tilbake med ei slegge.

Slegga traff midt i panna på den stakkars fyren, og der vokste det fram en kul som aldri gikk ned igjen.

– Så han endte opp med å leve resten av livet som «Pannekulen».

Det var harde tider, konstaterer Frank, og arbeidskarene var ikke til å kødde med.

Frank er for så vidt heller ikke til å kødde med der han sitter med elgkjøttet i steikepanna.

– Nei, kom hit og få deg litt ekte mat! formaner han til Børge når han prøver å snike seg unna med nistepakka, mens han stresser med å få vaska så mye gull som mulig.

Gullet har ligget der i hundrevis av år – da kan det ligge noen minutter til, mener Frank. Det er viktig med litt kos også.

Etter å ha servert en god porsjon til Børge, forteller Frank videre om et pokerlag som gikk forferdelig galt. Det skal ha skjedd på starten av 1900-tallet, og også rett oppi elva her.

En eldre arbeider utfordra en yngre arbeider til å satse hele årets gullfunn. Da den unge karen tapte blei han så fortvila at han trakk kniven.

– Han stakk gamlingen i magen. De prøvde å redde ham, men han blødde i hjel.

Den unge arbeideren flykta til Finland, der lensmannen i Karasjok ikke kunne ta ham. Men finsk politi arresterte ham et par måneder seinere, og om Frank ikke husker helt feil, så fikk han 25 år i fengsel.

Hvor brutalt det en gang har vært, står i stor kontrast til denne dagen ved elva.

Sola steiker, og det er bare mygg og maur som er til besvær. Og eventuelt en litt stiv rygg.

For når karene står over vaskepannene, så er det med krum rygg.

Men hva er det nå man sier? No pain, no gain.

Gullgraverne har funnet flere små gullkorn, som forventa, men samtidig er det ikke til å komme unna at det hadde vært kulere om de faktisk fant en ordentlig klump.

Og så, når dagen er på hell – da skjer det.

Feberen stiger

– OI!

Frank er overraska over det han ser i panna. Der ligger en betydelig større gullklump.

– Denne er den største jeg har funnet ved Goššjohka! Sånne er ikke vanlig å finne her!

Børge skritter over mot Frank, løfter pilotbrillene og skuler bort på funnet – tydelig imponert.

– Du blir ikke litt sjalu?

– Ehm. Det kan vi prate om når Frank ikke er her, sier han med et flir.

Frank plukker opp gullklumpen. Den er ikke gedigen, men stor nok til at han kan løfte den med fingrene – uten hjelp av redskap. En såkalt picker.

Han holder den over panna mellom tommel og pekefinger. Så slipper han taket.

«Klunk!»

– Dette gjorde hele helga mi!

Frank ler godt, og sjøl om han fram til nå har virka nokså avslappa, merker man et skifte i ham.

Han har snakka en del om hvor artig han synes det er å se både barn og voksne finne sine første gullkorn når han holder kurs. Han husker godt det enorme gliset til Børge da han gjorde sitt første funn.

Nå er det samme gliset ikke langt unna læremesterens egen munn.

Gullgraverne har funnet det de ikke trodde de skulle finne her, og trangen til å grave mer i området blir overveldende.

De må jo se om det var tilfeldig eller om det finnes mer av det samme!

Gullfeberen stiger.