Norge holdt tett da hundrevis døde

Severomorsk, 13. mai 1984. Dagen er som en hvilken som helst annen dag i byen som er base for Sovjets mektige nordflåte.

Konstantin Tsjernenko er generalsekretær i Kommunistpartiet, og den kalde krigen er iskald.

Marinebyen knappe tre mil fra Murmansk er lukket for omverdenen.

Amerikansk etterretning mener at Severomorsk på denne tiden er base for et hangarskip, en rekke kryssere og destroyere, samt 190 av den sovjetiske marines 371 ubåter. Og det mangler ikke på atomvåpen.

Denne dagen ligger også to av ubåtene til kai ved et ammunisjonslager like utenfor byen.

Plutselig begynner det å brenne.

Hva som egentlig skjedde, vet få. Men brannen lar seg ikke slukke. Fire dager senere eksploderer ammunisjonslageret.

Fartøyene til Nordflåten legger ut fra kai.

Ragnarok i lukket by

Dramatikken i den lukkede byen når ikke omverdenen før i juni samme år. Da publiserer det britiske militærtidsskriftet Jane's Defence en artikkel som forteller om en voldsom eksplosjon.

Den var så kraftig at store deler av Nordflåten ble satt ut av spill.

Noen trodde faktisk det var en kjernefysisk eksplosjon.

Tidsskriftet henviser til amerikanske etterretningskilder og forteller at anslagsvis 200–300 mennesker skal ha blitt drept. Da når meldingene også offentligheten i Norge.

Men det skal gå 20 år før de dramatiske skildringene fra innbyggerne i byen kommer fram i lyset:

«Kvinner sprang gjennom gatene med barna i armene. Noen forsøkte å ta seg opp de bratte skråningene, falt og ble dratt opp. Noen pakket i bilene og tok med seg kvinner og barn som sto desperate i veikanten», går det fram av en russisk marineblogg.

Visste, men fortalte ikke

Men var det virkelig slik at ingen visste hva som skjedde i de dramatiske dagene i mai 1984?

Ifølge Aftenposten 27. juni dette året ville daværende statssekretær Oddmund Hammerstad (H) verken bekrefte eller avkrefte at norske etterretningskilder hadde fanget opp informasjon om eksplosjonen.

Det til tross for at det skal ha gått rapporter fra den norske ambassaden i Moskva og til Oslo kort tid etter eksplosjonen.

En sekretær ved ambassaden i Moskva bekreftet dette overfor Hans-Wilhelm Steinfeld. Han var da NRKs korrespondent i Moskva.

– Da meldingene om denne eksplosjonen ble publisert i norske medier, fikk jeg bekreftet at det hadde de jo visst om hele tiden, forteller han.

– Skulle ikke fortelle

I dag sier Oddmund Hammerstad at det var en utstrakt policy – ikke bare i Norge, men i hele Nato-alliansen – at man skulle la det sovjetiske regimet selv håndtere informasjon rundt hendelser.

– Selv kan jeg ikke huske detaljer om hvordan vi fikk vite om dette. Men mest sannsynlig var det gjennom den ukentlige orienteringen fra Forsvarets overkommando / E-staben, sier Hammerstad.

– Dessuten ble det vel vurdert slik at det ikke hadde noen hast for oss å informere, sier han.

Den tidligere statssekretæren forteller at situasjonen den gang var utfordrende.

– Informasjon som ble samlet inn av norske sensorer, enten det var installasjoner på land eller etterretningsskipet «Marjata», ble ofte sendt direkte til USA. Og det var fordi det ikke var tilstrekkelig kapasitet eller kompetanse til å analysere informasjonen i Norge.

– Dette påpekte jeg også da Lund-kommisjonen dypdykket i de hemmelige tjenestene på siste halvdel av 90-tallet, sier Hammerstad.

– Ingenting skjedde i idealsamfunnet

Den norske ambassadøren i Moskva i 1984 var Dagfinn Stenseth. Han forteller om en hverdag som slett ikke var enkel å orientere seg i.

– Saken var jo den at det offisielt ikke skjedde ulykker i Sovjetunionen. Det skulle jo være et idealsamfunn. Og skjedde det noe, så ble det dekket til slik at ingen skulle se, forteller han.

Vegringen mot å fortelle gjorde at utenlandske diplomater i Moskva fikk en vanskelig jobb.

– Det førte blant annet til at vi måtte lage våre egne telefonkataloger oss diplomater imellom. Og informasjon om ulike lokale hendelser fikk vi like gjerne via de gamle damene som satt i oppgangen til leilighetene for å passe på, forteller Stenseth.

Det var i 1984. Fem år senere falt Berlinmuren, og samfunnet åpnet seg for omverdenen. Men hvor lenge varte åpenheten?

Det er i dag 30 år siden jernteppet lå tungt over Europa. Ble det virkelig helt borte? Får vi nå vite det som kan ha betydning for oss?

Våpentesting går galt

Nenyoksa 8. august i år. Et militært område for testing av våpen ni mil vest for Arkhangelsk. Her går det galt under testing av en jetmotor beregnet på missiler.

Sju mennesker omkommer. Fem av dem er forskere fra det russiske atombyrået Rosatom.

Det russiske forsvarsdepartementet sender etter hvert ut en nedtonet melding om at alle involverte er ivaretatt.

Det skal ikke være noen strålefare.

Norske myndigheter melder etter noen dager at eksplosjonen ikke har medført radioaktiv stråling på norsk side.

Men det var ikke hele historien.

Etter tre uker kommer rapporter om at legene som behandlet de skadde faktisk ble advart mot strålingsfare. De ble til og med ble sendt til Moskva for undersøkelser.

Da kom det også melding via det russiske nyhetsbyrået Tass at legene måtte skrive under på at de ikke måtte røpe informasjon knyttet til hendelsen.

Russernes vegring for selv i dag å fortelle føyer seg inn i en lang rekke av hendelser verden ikke har fått vite om før lenge etter.

Tsjernobyl 1986. Atomkraftverket eksploderer. Fire dager etter melder statlig sovjetisk TV følgende:

«En ulykke har funnet sted på atomkraftverket Tsjernobyl. En av verkets atomreaktorer er skadet. Konsekvensene av ulykken er i ferd med å bli utbedret. Alle berørte har fått assistanse.»

Hva som egentlig skjedde ble ikke kjent før lenge etter.

– Komplisert varsling

Seksjonssjef Inger Marie Eikelmann i Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet forteller at det i dag eksisterer avtaler om varsling mellom Norge og Russland, som bygger på internasjonale konvensjoner.

Likevel bygde DSA sin første pressemelding om eksplosjonen i august i år på informasjon fra russiske medier.

I Russland er det selskapet Rosatom som har ansvar for å følge opp disse avtalene. Et statlig atomenergibyrå med ansvar både for sivil og militær kjernekraftindustri.

– Men når det skjer hendelser ved militære atomanlegg, blir varslingen komplisert. For noen år siden ble vi enige om egne prosedyrer for varsling og utveksling av informasjon. Da ble det presisert at også små hendelser er viktig å bli varslet om for den norske befolkningen. Også der det ikke er fare for radioaktivt nedfall i Norge, forteller hun.

Hemmelige rutiner

Få andre har så god oversikt over russiske forhold som den norske Etterretningstjenesten. Kommunikasjonssjef Ann-Kristin Bjergene sier en av deres viktigste oppgaver nettopp er å varsle om ytre trusler mot Norge.

– Vi varsler fortløpende i henhold til våre retningslinjer, skriver hun i en e-post til NRK. Hva retningslinjene sier er imidlertid sikkerhetsgradert.

Fra Forsvarsdepartementet slås det dessuten fast at når det gjelder hendelser med strålefare overfor befolkningen i Norge, så er det et sivilt ansvar.

Sist uke møttes norske og russiske myndigheter for igjen å diskutere varslingsrutiner naboer imellom. De ble enige om å ha årlige møter fremover med gjensidig orientering. Det opplyser Ingar Amundsen, seksjonssjef for internasjonal atomsikkerhet i Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet.

– Vi la i møtet også vekt på at vi ved fremtidige hendelser, både sivile og militære, ønsker å bli informert om aspekter av betydning for risiko for utslipp, om det har vært utslipp og øvrige aspekter av norsk interesse, sier Amundsen.

• TV-serien «Kald krig» sendes på NRK1 på søndager, og de to første episodene er tilgjengelig i NRK TV.