Fire bokstaver i veien

– De kunne undersøkt meg bedre. Funnet ut av ting, ikke bare om meg, men om forholdene rundt meg. Hadde de gjort det da jeg var yngre, hadde jeg kanskje sluppet unna problemene jeg har i dag.

Bjørn-Vidar Andreassen har siden han var åtte år gammel levd med diagnosen ADHD. En diagnose som både har definert han og stått i veien for mange av hans drømmer.

Nå som den lille gutten er blitt en voksen mann, er virkeligheten han har forholdt seg til i 30 år plutselig blitt en helt annen.

– Jeg har levd nesten hele livet i den troen på at jeg var syk og nå er jeg plutselig ikke det.

Selv om det viser seg at Bjørn-Vidar ikke har ADHD, fortsetter bokstavene å lage hinder i veien.

Helomvending

I hagen en varm maidag i Tromsø, jobber Bjørn-Vidar med å gjøre plattingen klar for sommeren. De siste månedene har yrkessjåføren nemlig hatt mye tid til å stelle med hus og hjem.

– Jeg sitter ofte her og ser vogntogene som suser forbi, og tenker mitt.

Siden Bjørn-Vidar var 20 år har han hatt drømmejobben som lastebilsjåfør. Men da han i desember skulle fornye førerkortet sitt, fikk han beskjed om at han ikke fikk nytt fordi han ikke tilfredsstiller helsekravene.

Årsaken: De fire bokstavene som har fulgt Bjørn-Vidar siden han var åtte – ADHD.

Han, som har kjørt plettfritt i over 15 år. Han, som elsker jobben og livet på veien. Han, som hadde samme diagnose da han kjørte opp.

Bjørn-Vidar sier beskjeden føltes vond, uforståelig og utrolig urettferdig.

Kampen

I desember starter Bjørn-Vidar derfor kampen for å komme seg tilbake inn i førerhuset og ut på veien igjen. Det er også en kamp mot byråkratiet.

Bjørn-Vidar, som aldri har vært særlig teoretisk sterk må innhente papirer fra arbeidsgiverne sine og søke dispensasjon hos fylkeslegen for å få kjøre vogntog igjen.

Samtidig bestemmer han seg for å finne ut om hans ADHD-diagnose virkelig står i veien for at han kan kjøre bilberger-bilen han elsker, uten å være en fare på veien.

Sammen med en nevropsykolog ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i Tromsø, går Bjørn-Vidar gjennom både nevropsykologiske tester, kartlegging og det blir gjort intervjuer. Det blir også sett på tidligere utredninger fra barndommen og hans journal.

Bjørn-Vidars håp er at svaret fra undersøkelsene skal si at han er i stand til å jobbe, selv om han har ADHD.

Sjokket

Da han i april åpner konvolutten fra sykehuset, skummer han raskt gjennom brevet til enden av papiret – der sjokkbeskjeden står svart på hvitt.

Bjørn-Vidar har ikke ADHD.

Han sliter med å ta innover seg hva som står og hva det betyr, men han får summet seg og leser videre:

«Hans kognitive svakheter er ikke av en art og/eller omgang som hindrer han i å inneha førerkort og å kjøre bil og/eller tunge kjøretøy».

– Det gikk mange tanker gjennom hodet. Jeg var sjokkert, sint og forvirret, men mest av alt ble jeg glad. Nå kan jeg endelig jobbe igjen.

Barndommen

For å forsøke å forstå hvordan ferden til Bjørn-Vidar endte her, må vi 28 år tilbake i tid. I Tromsø på 1980-tallet levde Bjørn-Vidar på Kvaløya sammen med mamma og pappa.

Han var et energisk barn som likte å spille fotball og være ute sammen med venner. Samtidig var han urolig og sint, spesielt vanskelig var det på skolen.

– Jeg hadde et voldsomt sinne. Jeg «drylte» pulter etter lærerne, skjelte dem ut og sprang etter dem. Alt fløy veggimellom hvis jeg først slo løs. Det var vel min måte å vise frustrasjon og sinne på.

– Hva var det du var frustrert og sint for?

– På hvordan ting egentlig var, inni meg.

Etter flere episoder både på skolen og hjemme, tar moren Bjørn-Vidar med til legen. Hun og faren har sett et TV-program om barn som oppfører seg som sønnen på åtte år.

Etter hvert blir han sendt videre til både sykehus, Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) og Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT).

– De fant da ut at jeg var overaktiv og at det som feilte meg hadde et navn. Da het det MBD, som står for Minimal Brain Dysfunction. I dag heter det ADHD.

Sammen med diagnosen, som da sa at han hadde en hjerneskade, får han Ritalin. Han starter også på spesialskole et stykke unna hjemplassen. Slik som Bjørn-Vidar husker det, fikk han ganske raskt tilbakemeldinger fra omgivelsene sine om at han nå var blitt en så fin og rolig unge.

– Det skjønner jeg godt, for jeg var jo «neddopet» på Ritalin.

Det skal vise seg at selv om medisinen klarte å roe ned Bjørn-Vidar på utsiden, var han urolig inni seg på grunn av ting som skjedde hjemme. Men mer om dette senere.

En drøm går i knas

Etter rundt to år på spesialskolen er Bjørn-Vidar igjen elev ved den vanlige skolen på Kvaløya i Tromsø, men nå bor ikke foreldrene hans sammen lenger. De gikk fra hverandre rundt samme tid som Bjørn-Vidar fikk diagnosen, og nå besøker han kun faren sin i helgene.

Han går fortsatt på Ritalin og det blir stadig færre episoder der han havner i bråk.

Årene går og da Bjørn-Vidar er 15 år får han en lillebror. Han er glad for det, men mest av alt ser han fram til å bli gammel nok til å dra på sesjon. Hans største drøm er en karriere i militæret.

På sesjonen får han høyeste resultat på alle testene, utenom én – på psyken får han laveste poengsum. Bjørn-Vidar får beskjed om at han ikke kommer inn i militæret fordi han har ADHD.

Det er to grunner hovedgrunner til at diagnoser som ADHD har kommet på lista over uønskede sykdommer i Forsvaret. For det første, kan ikke Forsvaret garantere at soldatene får forsyninger av medisiner de trenger i kritiske situasjoner. Forsvaret frykter også at soldatene skal endre atferd under stress.

– Derfor var det over og ut for meg. De ville ikke ha soldater med ADHD. Jeg var svært frustrert og en klar framtidsplan var plutselig uklar.

Finner en ny drøm

Bjørn-Vidar får fornyet resepten på Ritalin automatisk til han er 16 år. Da er legen hans betenkt fordi Bjørn-Vidar har startet med å spørre om medisinen før resepten kommer. Legen er bekymret for avhengighet og anbefaler han å forsøke slutte med pillene.

– Da jeg var liten gikk det greit, men da jeg ble eldre fant jeg jo ut hva Ritalin var, at det ga en rus. Kroppen ble vant til å få den rusen, og hvis du ikke får det du er vant til, sliter du.

20 år gammel klarer Bjørn-Vidar å slutte med Ritalin. Han er glad for at han klarte å ta kontroll og slutte før det gikk for langt.

Samtidig som han slutter på Ritalin, finner han sin nye drøm – å kjøre lastebil. Han tar førerkort for tunge kjøretøy og får seg jobb som lastebilsjåfør.

– Å dreie tankene over på arbeidsoppgavene gjorde livet lettere. Det er noe spesielt med livet på veien.

Men etter 15 år ble han altså «parkert» av diagnosen han har levd med siden han var liten gutt, som det nå viser seg at han ikke har.

Hvordan kunne det skje?

Ute på kaffebordet i hagen til Bjørn-Vidar ligger det flere konvolutter som forteller om et langt liv i «systemet».

I de samme papirene som slår fast at Bjørn-Vidar ikke har ADHD, står det også at det i tidligere utredninger fra barndommen finnes kommentarer som sår tvil om diagnosen ADHD.

«Vansker med uro og sinne kunne også knyttes til vanskelige forhold i familien under oppveksten, og spesielt en vanskelig relasjon til far».

Bjørn-Vidar synes det er vanskelig å snakke om barndommen. Han sier han har fortrengt mye og at han ikke husker stort.

Han leter fram et av brevene på kaffebordet. Bjørn-Vidar forteller at dette er et brev han ikke har vist til så mange. Det er et brev skrevet av fastlegen hans da Bjørn-Vidar var åtte år.

Bjørn-Vidar puster tungt mens han leser om seg selv. Om at han har MBD, som betyr at han er hjerneskadet. Selv om han har solbriller på er det tydelig at han synes det er vanskelig å lese brevet.

– Her står det masse om meg og hva som skjedde da jeg var liten. Jeg vil ikke si så mye om dette, jeg vil ikke huske.

Han forteller at han fikk juling av faren hvis han ikke oppførte seg. Og mens moren og faren bodde sammen var det mye krangling.

Faren til Bjørn Vidar sier til NRK at han ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene om at han skal ha banket sønnen sin, men forteller at de har hatt et vanskelig forhold siden han var liten og at de fortsatt har det i dag.

– Jeg synes imidlertid det er fint at Bjørn-Vidar forteller om konsekvensene av at han feilaktig fikk ADHD-diagnosen som liten.

Mener sjansen for feil diagnose er stor

Selv tror Bjørn-Vidar nå at hans måte å bearbeide det han syntes var vanskelig som liten gutt, ble forvekslet med ADHD.

En av dem som har jobbet mest med ADHD i Norge, er psykolog og professor Willy-Tore Mørch.

– Det første som slår meg er at han kunne hatt et helt annet liv dersom han ikke hadde fått den diagnosen som barn.

Mørch har ledet forebyggings- og behandlingsmetoden «De utrolige årene». Metoden består av ulike kurs rettet mot blant andre foreldrene, der de lærer å takle sine «vanskelige» barn.

En studie med 100 barn viste at rundt tre fjerdedeler ikke lenger hadde alvorlige vansker etter å ha vært gjennom programmet. Noen foreldre valgte også å la være å medisinere barn med ADHD-diagnose etter å ha vært gjennom kursene.

Selv om Mørch ikke kjenner saken til Bjørn-Vidar godt nok til å uttale seg om hans historie, blir han ikke overrasket. Han mener nemlig sjansen for feildiagnostisering av ADHD er stor generelt.

– Dette viser bare hvor viktig det er å undersøke hva som ligger bak atferdsproblemer før en diagnose settes.

– Ser ikke på hvorfor barn er urolige

Norge er i verdenstoppen når det gjelder å gi barn ADHD-diagnoser. I 2015 fikk mer enn 38.000 nordmenn medisiner mot ADHD. Det er mer enn tre ganger så mye som i 2004, viser tall fra Reseptregisteret.

Hvor mange av disse som har volds- og overgrepstraumer som burde vært behandlet på andre måter, har man ikke tall på.

– Siden vi har hatt en voldsom økning de siste 15–20 årene, vil det forundre meg svært mye om ikke en god del av den økningen dreier seg om nettopp feildiagnostisering og at det finnes flere historier som Bjørn-Vidar sin.

Willy-Tore Mørch mener man i for stor grad stiller diagnosen på bakgrunn av symptomene alene, og ikke ser på hvorfor barn som Bjørn-Vidar er urolige, hyperaktiv og har konsentrasjonsproblemer.

I Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av ADHD står det at fagfolk skal se nøye på miljøfaktorer og individuelle karakteristika før barnet får diagnosen.

Mørch mener likevel at tallene kan fortelle at det fokuseres for mye på symptomer i diagnostiseringen.

Bjørn-Vidar vet at foreldrene hans var skeptisk til diagnosen, men tror de følte en lettelse over å ha et svar på oppførselen hans. Det er ikke unikt, mener Willy-Tore Mørch.

– Diagnosen og medisinering fritar på en måte foreldrene fra ansvar, for det er barnet det er noe galt med, ikke dem.

Vurderer erstatningssak

Mai måned nærmer seg slutten. Selv om Bjørn-Vidar nå har papirer der det står svart på hvitt at han ikke har ADHD og at legen mener han er i stand til å utføre jobben sin, har han ikke fått førerkortet sitt tilbake.

Da han leverte papirene på dette til fylkeslegen, fikk han en episode fra 2007 i retur.

– Jeg var nyoperert i skuldra og falt om hjemme i stua fordi jeg reagerte på et virkestoff i en medisin, og sluttet med den med engang.

Han måtte derfor gjennom nye undersøkelser – denne gangen av hodet for å sjekke om han kan ha epilepsi.

– Undersøkelsene viste at alt var ok – at tankene går dit de skal.

Selv om Bjørn-Vidar kan spøke på den måten er han sliten, frustrert og lei av å vente. Han er i møter med NAV for å holde dem oppdatert om situasjonen og han er på telefonen med saksbehandleren sin.

Fortsatt bruker han mye tid i hagen. Hver dag ser han vogntog suse forbi.

Etter hvert vil han se på mulighetene til å gå til sak og kreve erstatning, men først vil han bruke all energi på å få førerkortet tilbake. Han har et jobbtilbud som bilberger i Tromsø stående. De venter bare på at han skal få lov til å jobbe, men det begynner å haste. Får han ikke førerkortet snart, må de ansette noen andre.

Gir aldri opp

Mai har blitt til juni, og endelig får Bjørn-Vidar beskjeden han har ventet på siden desember 2015: I et brev fra saksbehandleren hos fylkeslegen står det at han får førerkortet sitt tilbake. Eller rettere sagt; han får dispensasjon til å kjøre i ett år og seks måneder.

– Etter det må jeg levere helseattest for å vise at jeg ikke har hatt anfall og lignende.

36-åringen bryr seg ikke om det, han er bare lykkelig over at han endelig kan kjøre vogntog igjen og jobbe som bilberger. Han gleder seg til å ringe arbeidsgiveren som har ventet i flere måneder, men lykken blir kortvarig.

Treghet i byråkratiet stoppet Bjørn-Vidar i å komme seg på veien igjen. For mens han ventet på førerkortet og byråkratiet gikk sin gang, forsvant jobbtilbudet han hadde. Firmaet kunne ikke vente lengre.

– Men jeg gir ikke opp og håper på å få meg jobb som bilberger med engang kurset er i boks. Nå ser endelig framtiden lys ut igjen.