Ragnhild Berg Nilsen

HENDENE PÅ RATTET: Ragnhild Berg Nilsen kjente tungt på det ansvaret det var å være med på store avgjørelser som ville påvirke folks liv, uten å godt nok kjenne konsekvensene.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Da politikken forsvant

Fem forventningsfulle unge politikere entret kommunestyresalen høsten 2019, fulle av visjoner for hvordan de ville gjøre Tromsø og verden litt bedre. Så kom pandemien, alt ble snudd på hodet og gleden ble borte.

Mars 2020 var måneden da det ble stille. Helt stille. Bare for noen dager siden var byen fylt med tusenvis av turister. Nå er det nesten ikke et menneske å se i gatene, idet 24 år gamle Ragnhild Berg Nilsen kjører gjennom Tromsø.

Høyrepolitikeren parkerer ved rådhuset. Hun har i flere dager fått vite at man ikke skal omgås folk. Plutselig er hun i et rom der det sitter mange mennesker. Mennesker med tunge blikk.

Det er formannskapet. Det skal tas beslutninger. Beslutninger Ragnhild aldri hadde sett for seg hun noen gang skulle være med å ta. Beslutninger som griper direkte inn i folks liv.

Et ark kommer seilende over bordet. En forskrift. Det som senere skal bli kjent som «søringkarantene».

– Da skjønte jeg at vi sitter her og har en ordentlig situasjon, forteller hun.

Nytt kommunestyret konstituert i Tromsø, oktober 2019.

På dagen Tromsøs unge kommunestyre ble konstituert i 2019. Ragnhild Berg Nilsen (nummer to fra høyre på rad to) og Aleksandra Seljeseth (nummer to fra venstre fremst) med Fremskrittspartiets Ida Gårseth Hov like bak.

Foto: Håkon Steinmo

Følte ærefrykt

Høsten 2019 møtte NRK fem unge politikere fra Tromsøs den gang nye kommunestyre. Før noen hadde hørt om korona. Vi snakket med dem om forventningene de hadde. Så møtte vi dem igjen nå, et stykke ut i pandemien, for å høre hvordan det har gått.

Stadig flere yngre styrer Norge. Ved forrige stortingsvalg ble det valgt inn rekordmange representanter under 30 år. Samtidig blir det stadig flere under 30 år i landets kommunestyrer.

Noen måneder før det dramatiske møtet i formannskapet. Vi møter Ragnhild på en kaffebar i Tromsø. Det har vært kommunevalg, og i dag skal det nye kommunestyret konstitueres.

Denne gangen har det et spesielt ungt preg. 13 representanter er under 30 år, og kun åtte er over 60.

Ragnhild har gått fra å være vararepresentant i posisjon, til å bli fast representant i opposisjon.

Hun er litt nervøs. Nå er det like før hun går inn i kommunestyret. Ragnhild kjenner på ærefrykt.

– Vi skal jo styre kommunen. Jeg er ikke verdens eldste person med mest erfaring, og det gjør jo at det kan være litt skummelt. Men jeg har blitt kastet på havet før, og svømt hver gang, sier hun.

Ragnhild meldte seg inn i Unge Høyre som 16-åring, fordi hun mente skolen hun gikk på ikke «så» henne. At skolen ikke så individet. I tillegg til skole brenner hun for klima og miljø. Og at dette er noe som ikke kun venstresiden skal ha eierskap på.

Det er saker som dette hun nå håper å de neste fire årene få satt fokus på. Men det var før arket som kom seilende over bordet.

Aleksandra Seljeseth, Ap

Aleksandra Seljeseth ble med i AUF som 12-åring, aktiv politiker som 14-åring og «ordentlig» politiker som 19-åring.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

En ordentlig politiker

«Du er inne».

Aleksandra Seljeseth (19) husker godt ordene i telefonen. Egentlig var hun på 12. plass på lista. Da Arbeiderpartiet fikk inn åtte representanter trodde hun ikke at det hadde gått veien. Men så kom den telefonen.

– Det betyr veldig mye at det er folk i Tromsø som har stemt meg opp. Da er det folket som har bestemt det. Det føles som en veldig stor tillitserklæring, sier Aleksandra.

Hun låser seg inn i partilokalene, drøyt 100 meter fra rådhuset. Hun er veldig spent nå. Hun kjenner det på kroppen.

Aleksandra er en politisk nerd som på videregående etter skolen på onsdager pleide å dra til rådhuset og følge kommunestyremøter. Det var spennende. Hun hadde lyst å lære og vite mest mulig. Disse møtene var et sted hun lærte seg å debattere, lærte om saksbehandling og kutyme.

Siden Aleksandra var 14 år har hun vært aktiv i politikken, og er leder av Troms AUF. Men det er først nå, denne oktoberdagen i 2019, hun føler hun er blitt en «ordentlig» politiker. En politiker som tar beslutninger og får betalt.

Hun tror de unge i kommunestyret kan få til en godt samarbeid. De er både enige og uenige om ting.

– Vi er i forskjellige partier for en grunn. Men det jeg synes er det viktigste å huske er at vi alle er der for å gjøre verden til et bedre sted. Man må ikke være redd for å samarbeide, sier hun.

Noen måneder senere, i januar 2020, to måneder før regjeringen stenger ned samfunnet, tar en representant i kommunestyret ordet. Det er Jan Blomseth fra Nei til bompenger. Han ber om en redegjørelse for om hvorvidt koronaviruset kan true oss.

Aleksandra sitter i salen, og tenker i sitt stille sinn: «Sukk ... Skal vi bruke tid på å snakke om dette?»

Sebastian Henriksen (H)

Sebastian Henriksen er en bypatriot som elsker de lokale sakene.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Et høytidelig sted

16. oktober 2019, et par timer før det nye kommunestyret konstitueres, sitter 21 år gamle Sebastian Henriksen i den tomme salen.

– Det blir spennende. Det er stas når byen får en ny ordfører, selv om det ikke var fra oss, sier han.

Debatten i Tromsøs kommunestyre har i årenes løp vært både absurd og brutal. Det har blitt kalt «polsk riksdag» og «Muppet Show».

Men for Sebastian er det noe spesielt og høytidelig med kommunestyresalen. Et fantastisk symbol på demokratiet.

Et symbol på engasjement fra folk fra de ulike bydelene, slik som ham selv. Og fra leger, sykepleiere, snekkere, forretningsfolk. Det kan være spennende og høy puls, men også kjedelig.

Høyrepolitikeren startet forrige periode som vara. Nå er han for først gang valgt av folket til fast plass. For ham er det mange fordeler med å være ung representant.

– Vi har ikke så mye historie og horn i siden til folk. Vi stiller med blankere ark, sier han.

Sebastian mener mange unge er mer opptatte av saker enn av formaliteter.

– Det som tapper både meg og andre for energi er de som skal «ta» hverandre på saksbehandling og møteledelse. De som har behov for å brife at «dette er noe de kan», og samtidig sette andre i forlegenhet, sier han.

Sebastian brenner for de lokale sakene. For å utvikle bydelene. Å ha gode tilbud. Men for ham førte senere pandemien til at noe av gleden med å være politiker ble borte.

Bendik Woie

Bendik Woie så for seg å kjempe for at folk skal komme seg inn på boligmarkedet.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Ble lei seg

Nattens minusgrader har blitt til en liten plussgrad idet solstrålene så vidt bryter gjennom skylaget ned mot havna i Tromsø. Måkene skriker mens de sirkler over båtene, og over hodet til Bendik Woie som rusler langs kaia i sjølukta. Om få timer går han altså inn i sin andre periode i kommunestyret.

– Det blir spennende. Jeg har ikke vært i opposisjon før, sier han.

Bendik er et politisk stjerneskudd. Allerede som 17-åring, i 2015, ble han valgt inn i kommunestyret for Rødt. Nå, i 2019, har han ved siden av fulltidsstudier tatt seg tid til å være Rødts førstekandidat under valgkampen. Det gikk ikke etter planen. Rødt har mistet nesten to av tre velgere.

Bendik innrømmer at det har vært vanskelig å ikke ta partiets fall i Tromsø personlig.

– Det er vanskelig å ikke tenke at det ikke har noe å si med hva han selv sa og gjorde, sier Bendik.

Men han har slått seg til ro med det.

– Det var ikke slik at jeg forsøkte å danke ut og ta posisjonen. Sette meg selv på tronen. Jeg fikk jo tillit fra partiet. Jeg visste jo at det var utfordrende, fordi man er ny og fordi man er ung.

Nå går han inn som Rødts gruppeleder. En av hans aller viktigste saker før de neste fire årene er en rettferdig boligpolitikk. At folk skal kunne komme seg inn på boligmarkedet uten hjelp fra foreldrene.

I stedet skal perioden hans bli preget av pandemien. Han skal komme til å frykte hva som skjer med oss når vi ikke lenger møtes fysisk.

Ida Gårseth Håv (Frp)

Ida Gårseth Hov forteller om personlige erfaringer fra det offentlige som gjorde Frp til hennes parti.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Mistet faren – ble engasjert

Det er ikke mange minuttene til det nye kommunestyret skal konstitueres. Utenfor salen er et mylder av representanter som venter på å gå inn. Blant dem læreren Ida Gårseth Hov (29) fra Fremskrittspartiet.

I likhet med Arbeiderpartiets Aleksandra Seljeseth fikk hun plass på grunn av personstemmer og slengere. I dag føler hun på æren og på en skrekkblandet fryd for første gang gå inn i salen som representant.

– Jeg ble kjempeglad da jeg kom inn. Det viser at det lønner seg å stå på, være engasjert og løfte opp store og små saker for folk, sier Ida.

For Ida er engasjementet personlig. Hun mistet faren sin i kreft, og mener han kunne overlevd eller levd lenger om systemet hadde fanget det opp før. Selv ble hun skadet i idretten, og fikk ikke benytte seg av det private.

– Det private er ikke alltid så fælt. Man spiller på lag med det beste. Det verste er når folk står utenfor systemet, sier Ida, rett før hun entrer kommunestyret.

De første månedene som representant skal Ida bruke tid på å få satt skole- og helsesaker på dagsorden. Så kommer koronaen. Og den kommer fort. I mars 2020 er Ida i Liverpool og ser fotballkamp. Hun kommer hjem, drar på jobb og møter i fylkestinget.

Plutselig blir hun satt i karantene.

Ragnhild Berg Nilsen

Ragnhild Berg Nilsen ser seg rundt i foreldrenes hage i sitt barndomshjem hjemme i Tromsø.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Store avgjørelser – tynt grunnlag

– Ingen hadde sett for seg at vi var valgt inn for å diskutere pandemi, sier Ragnhild Berg Nilsen fra Høyre.

Det har gått nesten to år siden vi møttes sist. I mellomtiden har verden og Norge blitt snudd på hodet.

Tromsø hadde fått Norges første smittetilfelle. I ukene som fulgte rullet ballen. Ekstraordinært formannskapsmøte. Hastevedtak om nedstengning. Cruisetrafikken til Tromsø ble stengt. Hele Norge ble stengt. Det ble stille i gatene.

Søringkarantenen husker hun spesielt godt. At alle som kom reisende fra sør for Dovre måtte to uker i karantene i Tromsø. Byen Ragnhild trodde skulle være åpen. Et sted alle kan komme.

– Dette skal jo være en smeltedigel i Nord-Norge, der alle samles til en festlig greie som heter Tromsø. Men så skulle vi plutselig bestemme oss for at det nå er pandemi og vi skal stenge ned alt, minnes Ragnhild.

Midt i at hun selv var bekymret og redd mens hun satt i formannskapet, handlet det om å prøve å få kontroll. Spørsmålene var mange.

– Lukker vi oss hermetisk? Hvordan sikrer vi at folk får det de trenger, og at folk ikke får panikk? Jeg skjønte at jeg nå var med å ta en ordentlig avgjørelse som får betydning for veldig mange, og konsekvenser for næringsliv.

Hun synes det var ubehagelig å skulle ta store avgjørelser på nesten ingen beslutningsgrunnlag. Det gjaldt både søringkarantenen og andre ark som kom seilende over bordet. Konsekvensene var ikke utredet.

– Jeg tenkte at ingen her vet bedre enn meg. Ingen kunne fortelle meg hva som var rett og galt. Ingen hadde en ordentlig fasit på noe. Den er sjelden en fasit i politikk, men her var det i hvert fall ingen fasit, sier Ragnhild.

Politikerne kunne ikke vite om det de gjorde var bra eller dårlig.

– Vi visste bare at her er et virus. Det kan utsette mange av innbyggerne vi er så glad i, for stor fare. Hva gjør vi med det? Her har vi et tiltak. Skulle vi gjøre det eller ikke gjøre det? Alternativet var å ikke gjøre noe.

Aleksandra Seljeseth, Ap

Aleksandra Seljeseth mener koronakrisen har vist at politikk er viktig.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Pysjamas i kommunestyret

– Jeg angrer mine ord, ler Aps Aleksandra Seljeseth.

For det viste seg å være all grunn til å lytte til Jan Blomseth, han som fra talerstolen ba om en redegjørelse om korona.

– Han hadde sett noe ingen andre hadde sett, sier Aleksandra.

To måneder senere var salen i kommunestyret byttet ut med møteplattformen Teams. Aleksandra bodde på 24 kvadratmeter og hadde ingen kontorpult hjemme. Det føltes innestengt.

– Jeg savnet å kle på meg ordentlige klær, og gå ut døra. Ikke bare sitte på senga på Teams i utvalgsmøter og kommunestyret, med fin genser og pysjamasbukse, sier hun.

Tiden i kommunestyret har ikke blitt slik hun så for seg. Sakene har ikke føltes like viktig fra sengekanten. Som vanlig representant har ikke Aleksandra jobbet med krisehåndtering.

– Kommunestyret måtte bare fortsette. Å skulle behandle vanlige saker i ei uvanlig tid da alt annet hadde stoppet opp, var litt rart, sier hun.

Aleksandra Seljeseth, Ap

Aleksandra Seljeseth leker Høyre for å trene AUF-ere til debatt foran valgkampen.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

I dag bor Aleksandra på Grünerløkka i Oslo, og studerer markedsføring. Hun møter fortsatt i kommunestyret i Tromsø. Pandemien har gjort henne mer bevisst på hvilke forskjeller vi har i samfunnet, og hvor det svikter. Som med psykisk helse. Hun ser unge som sliter, voksne som sliter.

– Når man ser hvor skjevt krisa har rammet Norge og verden, får jeg en refleks av at vi må jobbe enda hardere. Jeg tror jeg har fått et helt nytt perspektiv for hvorfor politikk er viktig, og hvor avgjørende hvem som styrer Tromsø og Norge er for folk sine liv, sier Aleksandra.

Sebastian Henriksen (H)

Sebastian Henriksen på plass på sin nye jobb i den private bedriften Magy i Tromsø.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Gleden forsvant

Det tok ikke mange måneder fra Sebastian fra Høyre møtte som fast folkevalgt i kommunestyret til han for en periode ble Høyres gruppeleder. Rollen fikk han foran flere representanter som var både eldre og mer erfaren enn ham.

Sebastian var derfor usikker på om de eldre ville respektere ham, og ble glad og lettet da han oppdaget at de gjorde det.

Så kom 12. mars. Den første store nedstengningen. I likhet med partifelle Ragnhild møtte også Sebastian i formannskapet.

– Den tida var et sjokk. Hva var dette? Hvor lenge skulle det vare? De første to ukene satt jeg på Teams-møter fra morgen til kveld. Det var heftig, forteller han.

Minst heftig mener han det likevel ble for politikere med lønn og trygge rammer. De han derimot hadde lyst å hjelpe, som ikke alltid lot seg hjelpe, var de som sto midt i det. Slik som gründere i utelivsbransjen og reiselivet.

Sebastian Henriksen (H)

Betalte politikere er dem det er minst synd i under pandemien, mener Sebastian Henriksen.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Men noe mistet ham selv. Noe av gleden med å være politiker. Det å være ute.

– Mange av oss liker å være i felt. På fotballbanen. På eldrehjem. Ute og møte folk. Disse tingene forsvant.

Men Sebastian er optimist av natur. Våren 2020 trodde han krisa raskt skulle gå over.

– Det er jeg litt flau over. Jeg sa «tre måneder» i april. Jeg sa tre måneder i mai. Da juni kom skjønte jeg at det kanskje ikke var så lurt å si det mer, men jeg tenkte det fortsatt litt. I løpet av sommeren skjønte jeg at dette kommer til å bli langvarig. Nå har jeg bikket over til å tro at vi må leve med det.

Bendik Woie

Ved inngangen til rådhuset i Tromsø er en regnbue og skriften «alt blir bra». Bendik Woie er likevel redd for konsekvensene av ordskiftet under pandemien.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRk

Samtalene som forsvant

Rødt-politiker Bendik hadde ikke trodd det kom til å gå så langt. Ved den første store nedstengningen gikk alvoret opp for ham.

I kommunestyret fikk de stadig vite hva smittevernlege, ordfører og formannskap hadde bestemt. På Teams. Borte ble de små diskusjonene på korridoren, hvor man kan få nye innspill og nyanser.

Dette bekymrer Bendik.

– Når samtalene forsvinner, når vi forsvinner, bak en skjerm, blir bare de formelle samtalene igjen. Det kan føre til mer polarisering. Jeg vet ikke om det er blitt sånn, men det ligger et potensial der, sier han.

Når Bendik ser tilbake på pandemien har han problemer med å se at det har kommet noe som helst godt ut av det.

– I en pandemi som har skapt så mye arbeidsledighet, alvorlig sykdom og som har kostet samfunnet så mye, er det bare masse elendighet, sier han.

Det har gjort inntrykk på Bendik å se hvor mange ute i verden som er døde.

– Å se alle grusomheter pandemien har skapt noen steder, sammenlignet med hvor heldige vi har vært i Norge, sier han.

Men Frp-politiker Ida ser derimot lyspunkter.

Ida Gårseth Håv (Frp)

Ida Gårseth Håv gikk ut i mammaperm under pandemien.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Et samlet land

Ida fra Frp ble ikke smittet under fotballturen i England, like før nedstengningen. Men tiden etter føltes som et vakuum i politikken. Det var stillstand. Før pandemien var det e-poster og telefoner fra engasjerte borgere i Tromsø. Så ble det veldig stille.

Alt handlet om krisehåndtering. Politikken forsvant, Tiden i kommunestyret ble ikke det hun hadde sett for seg.

– Jeg så for meg politiske kamper, politiske løsninger. Alt vi skulle få frem, sier Ida.

Som vanlig kommunestyrerepresentant var hun ikke med på de vanskelige avgjørelsene i krisen. Men hun har lært.

I motsetning til Bendik mener hun det kan ha kommet noe godt ut av pandemien. Det å kunne samles på tvers av de politiske skillelinjene.

– Man merket at posisjon og opposisjon jobbet sammen. Det var veldig fint å se. Vi har håndtert koronaen veldig godt sammenlignet med Frankrike der det har vært store demonstrasjoner. Vi er heldige som bor i et land der vi har sterk tiltro til myndighetene, sier Ida.

Hun håper dette er en tone som kan føres videre.

– Det trenger ikke å være så tydelige skillelinjer mellom partiene. Om man kan bli enige bør man jo bli det. Alle jobber for kommunen sitt beste.

Ragnhild Berg Nilsen, Høyre

Ragnhilds Berg Nilsen har fått nye perspektiver under koronakrisen.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

De små ting

Også for Ragnhild stakk koronaen et hull i ballongen på alle de politiske tingene hun hadde lyst å diskutere.

I dag har hun gått ut av kommunestyret, bor i Oslo og jobber som advokatfullmektig hos Elden. De er flinke til å ringe henne og passe på at hun har det fint på hjemmekontoret og ikke blir «gal».

Koronaen har lært Ragnhild noe. Om hvor viktig hverdagen er.

– Det å kunne dra på en gruppetime på SATS. Det å kunne ta en øl med vennene mine. Å kunne spise på restauranten i nabolaget. Gi venninna mi en klem. Å kunne gå på jobb, treffe kollegaene og prate over kaffemaskinen. Prate om ingen ting viktig, bare om tull.

– Før levde man for de spesielle opplevelsene, men det er alle disse små tingene som betyr mest.

Dette tenker de fem om sin politiske fremtid:

Hvis muligheten er der tar jeg sjansen på å bli fulltidspolitiker, men jeg er veldig glad jeg har fått yrkesbakgrunn først.

Ida Gårseth Hov (FrP)

Jeg blir å fortsette i politikken, men det er vanskelig å vite om jeg blir fulltidspolitiker. Man må jo bli valgt.

Aleksandra Seljeseth (Ap)

– Jeg skulle egentlig ikke bli fulltidspolitiker, men fikk prøvd det som gruppeleder. Er åpen for å bli det nå.

Sebastian Henriksen (H)

Jeg er ikke sikker på at jeg blir å holde like mye på med politikk om 10 år. Det er mye annet som er spennende i livet.

Bendik Woie (R)

– Jeg har politikkabstinenser, og har sneket meg med på styremøtene til Gamle Oslo Høyre.

Ragnhild Berg Nilsen (H)

LES OGSÅ: