En hektisk leting etter overlevende

Ei gruppe sveitsiske skiturister nyter den spektakulære utsikten fra fjellet Sorbmegaisa i Nord-Troms. De siste dagene har været i området blitt gradvis bedre, og nå bader det kjente skifjellet i sol. Det er vindstille og bare noen få minusgrader på toppen. Olivier Deriaz og vennene spiser matpakken og tar bilder av de vakre omgivelsene. Stemningen i gruppa er god, for fortsatt gjenstår det morsomste.

Men Olivier nøler når han står på kanten, for fjellsiden bratt, mer enn 40 grader på det meste. Den ene guiden slipper seg imidlertid utfor, og kjører vel 50 meter ned fjellsiden. Så stopper han opp og undersøker snødekket ved hjelp av skistavene.

– Det ser bra ut. Dette blir morsomt, er beskjeden som kommer over walkietalkien.

Olivier retter på sekken og skibrillene, og legger så i vei som femtemann i følget. Etter noen svinger må han imidlertid stanse for å justere skiskoene.

Så ser han i sidesynet at snøen begynner å bevege seg.

Rutinerte tinderanglere

Olivier og resten av turfølget ankom Tromsø en fredag i midten av mars 2012, etter å ha planlagt reisen i nærmere to år. I ei uke skulle de seile fra fjord til fjord, gjøre strandhugg ved foten av fjell, for så å slite seg til toppen med ski på beina. Deretter ventet belønningen, i form av turen ned igjen, aller helst i uberørt puddersnø.

Sveitserne var alle medlemmer i en liten alpinklubb i Genève. Om vinteren kjørte de ski sammen, mens de om sommeren gikk fotturer og klatret. Vennegjengen var rutinerte tinderanglere, som hadde besteget Kilimanjaro i Afrika, og kjørt ski i Mont Blanc.

Vinterstid fulgte de daglig med på skredvarslene, og de hadde gått egne kurs for å kunne vurdere faren for snøskred best mulig. De tynne tauene som de hadde hengende etter seg før i tiden, var byttet ut med langt mer avansert sikkerhetsutstyr.

Selv var Olivier bare seks år gammel da han hadde ski på beina første gang. Foreldrene tok ofte pjokken med til skibakkene rundt Genève, for det å kjøre ski er noe sveitserne har i blodet, det er en del av den sveitsiske kulturen. I tenåra ble fjellene høyere, naturen villere. Olivier og kameratene var gjerne borte i dagevis, og sov i spartanske fjellhytter mens de jaktet på bratte fjellsider med den beste snøen.

Å finne det perfekte sporet ned en fjellside, var som å være i en vakker dans, syntes Olivier. Først til høyre, så til venstre. Carpe diem. Morsomt og bekymringsløst.

Sea to summit

Fredag kveld lastet en munter gjeng sekker, ski og støvler om bord i ei gammel skute ved kai i Tromsø, hjemmet deres for den neste uka. Deretter ble kursen satt mot Nord-Troms, hvor det første strandhugget skulle gjøres allerede lørdag morgen. Med var også de to guidene, som turfølget hadde leid inn fra Frankrike. Begge med lang erfaring fra hjemlandet, og med den internasjonale sertifiseringen i orden. Den ene hadde også guidet turer i Norge tidligere.

Været var overskyet og det snødde, men det la ingen demper på stemningen om bord, for snart skulle en langvarig drøm gå i oppfyllelse for sveitserne. Hjemme i alpene var det nemlig folksomt og ofte langt mellom de uberørte fjellsidene. Det er derfor så mange skiturister fra Mellom-Europa finner vegen til Nord-Norge. Lyngen, Kåfjord og Lofoten har bygd seg opp til å bli verdensberømte skidestinasjoner, kjent for vill, uberørt natur og for gode forhold for skikjøring. Anslagsvis 30 000 utenlandske skiturister besøker Nord-Troms hvert år, viser tall fra Visit Lyngen. Bare denne vinteren har 23 båter tillatelse til å drive såkalt «sea to summit»-turisme. Å kunne starte turen i fjæra gjør Norge til et ekstraordinært reisemål for mange skiturister.

Gjennom helga ble været i Nord-Troms gradvis bedre, og mandag morgen 19. mars 2012 var det for det meste blå himmel og sol. Den nye varslingstjenesten Varsom kunne fortelle om moderat skredfare i området – faregrad 2. Et annet engelskspråklig varsel, utarbeidet av lokale guider, fortalte om betydelig skredfare – faregrad 3 i høyden. Disse varslene var imidlertid ukjente for turfølget, kom det frem i senere politiavhør. De diskuterte heller ikke skredfaren med kjentfolk i området.

Nesten alene

Skuta kastet anker ved Djupvik i Kåfjord, og etter frokost ble Olivier og vennene fraktet til land i gummibåt. Skredsøkerne ble rutinemessig sjekket av guidene, og få minutter senere var de på vei mot dagens turmål, det 1 288 meter høye Sorbmegaisa. I tillegg til mat og drikke, hadde samtlige spader og søkestenger i sekkene. Fjellet hadde guidene valgt ut kvelden før, i samarbeid med båtkapteinen.

Ruta opp gikk gjennom relativt slakt terreng. Kun enkelte steder nådde helningen de kritiske 30 grader, og da sørget de for å holde god avstand til hverandre. Undervegs ble snødekket jevnlig undersøkt av guidene. Bortsett fra ei gruppe tyske skiturister, var de alene i fjellet.

Etter fire timers gange, var de endelig oppe på den flate toppen, og kunne nyte utsikten til fulle. Over fjorden i vest kunne de se Lyngsalpan, med kjente fjell som Jiehkkevárri, Jægervasstind og Storgalten. Vendte de blikket nordover, så de øyriket Skjervøy, og bak der igjen, Loppa i Finnmark. Det var så godt som vindstille, og bare en håndfull minusgrader, akkurat som bestilt.

Olivier og de andre spiste lunsj, drakk litt vann og tok noen bilder. Så, etter å ha hvilt i 30 minutter, var det på med sekker og ski igjen. Nå skulle de få lønn for strevet.

De hadde valgt ei rute som gikk ned i Engnesdalen, på sørsiden av Sorbmegaisa. Her skulle de kjøre ned i to grupper, den første for å finne ut om terrenget var for krevende for gruppe nummer to, som hadde litt dårligere skiferdigheter.

Som i en vaskemaskin

Olivier er i gruppe nummer én. Han går frem mot kanten, men blir usikker når han ser hvor bratt det er. Enkelte steder er det mer enn 40 graders helning. Men Olivier stoler på beskjeden fra guidene om at snøen i fjellsiden virker trygg. Han slipper seg forsiktig utfor kanten som nummer fem, tett fulgt av sjettemann. Etter noen meter må han imidlertid stanse opp litt for å justere på skoene.

Da skjer det.

Uten en lyd løsner snøen i fjellsiden, og raser av gårde i en hastighet på rundt 100 kilometer i timen. Det er som en stri elv. Olivier gjør et desperat forsøk på å kjøre ut av skredet, han søker ut mot kanten, men sekunder senere forsvinner han i de enorme snømassene. Olivier syns lyden minner om en vaskemaskin. Så slås han bevisstløs.

Katastrofealarmen går

Snøskredet er gigantisk. Fra den to meter høye bruddkanten like under toppen og ned til det lille vannet hvor skredet stanser, er avstanden på nesten to kilometer. Bredden er 700 meter på det meste. Den senere ulykkesrapporten anslår at det var 25 000 tonn snø som dundret ned fjellsiden. Det er som vekten av rundt 20 000 personbiler.

Den gjenværende gruppa skal til å starte nedfarten, da de ser skredet løsne og sluke de seks andre turkameratene. De blir bare borte.

Umiddelbart kontaktes skipperen på båten, som igjen ringer politiet. I neste sekund slås katastrofealarmen, og bare minutter senere er et ambulansehelikopter med lavinehunder og skredeksperter på vei mot Sorbmegaisa. Mannskaper fra Forsvaret, Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Norske Redningshunder kalles inn, et Sea King redningshelikopter flys fra Banak mens en Bell-maskin tar av fra Bardufoss. Når ambulansehelikoptret flyr inn den trange dalen i Sorbmegaisa, er andre skikjørere som har kommet til, allerede i gang med letearbeidet.

Det første funnet gjøres tre kvarter etter at skredet gikk. Ved hjelp av skredsøker blir en av de savnede skikjørerne lokalisert, mange meter nede i snømassene. Men etter så lang tid under snøen, er sjansen for å overleve minimal. Minutter senere gjør letemannskapene tre nye funn, også denne gang dypt nede i snøen.

Så hører de fortvilte rop fra lenger opp i fjellsiden.

Olivier våkner med ett til liv igjen, fortumlet etter turen ned fjellsiden. Han kan nesten ikke røre seg, for den betongharde snøen har pakket seg tett rundt kroppen. Fortvilet forsøker han å komme seg løs, men til ingen nytte. Heldigvis har han hodet over snømassene, slik at han får puste. Olivier bestemmer seg for å rope. Han skal rope hvert eneste minutt til han ble funnet. Men innpakket i snø går nedkjølingen raskt, han faller tidvis i søvn og ropene blir færre.

Så ser han plutselig et helikopter i lufta over seg, og Olivier roper på hjelp nok en gang.

Drømmeferien som ble tragedie

En lege og en redningsmann får helikopterløft til den øvre delen av skredet, til området hvor ropene kom fra. Med blikket festet på skredsøkeren i hånda, finkjemmer de området så raskt som mulig. Snart finner de den femte av de savnede skikjørerne, død under halvannen meter snø.

Så finner de Olivier. Han ligger vannrett i skredet, med kun hodet stikkende opp av snøen. Skredsøkeren han har på seg virker ikke, men det viktigste er at han lever.

Olivier husker at det plutselig kryr av redningspersonell, som raskt men forsiktig graver ham ut av snøen. Olivier stusser over at de har det så travelt, siden han ikke har noen smerter. Hypotermien er pussig slik. Minutter senere blir han heist om bord i helikoptret, som flyr han direkte til akuttavdelingen ved sykehuset i Tromsø. Kinnbeinet er knust, det samme er høyrebeinet. Situasjonen er kritisk, for kroppstemperaturen er på bare 32,7 grader. Legene trekker imidlertid et lettelsens sukk når Olivier begynner å skjelve. Skjelving er nemlig et godt tegn, for da forsøker kroppen å produsere varme.

Han fikk den brutale beskjeden noen timer senere, i ei seng på sykehuset i Tromsø. Av de seks som var i fjellsiden da skredet gikk, var det bare han som fortsatt var i live. Bestevennen Ulrich Vischer var død, det samme var Jerome Moracchioli, Alain Plattet, Patrick Studer og Pierre Aellen.

Alle de omkomne ble funnet dypt nede i snøen, og hadde ifølge ulykkesrapporten liten sjanse for å overleve. Han som ble funnet sist, lå under seks meter betonghard snø. Skiene hadde han fortsatt på, mens den avanserte skredsekken var klemt flat.

Ulykken i Sorbmegaisa nådde i løpet av kvelden også nettavisene og TV-kanalene i Sveits. Foran TV-en satt også Oliviers lamslåtte samboer, som i 30 minutter var overbevist om at også han var død. Ved 20-tiden mandag kveld fikk han imidlertid ringt hjem til den sønderknuste familien sin.

Tre dager senere ble bårene med de omkomne flydd til hjemlandet. På omtrent samme tid, ble Olivier sendt med ambulansefly til Genève, hvor nye sykehusopphold ventet. Titanplater ble operert inn i det knuste kinnet, det samme ble gjort i høyrebeinet. Det tok Olivier mange måneder å bli rehabilitert. Til slutt valgte han å pensjonere seg.

– En kilde til dårlige beslutninger

April 2018: Sommeren har kommet til den lille byen Sion, en to timers togtur øst for Genève i Sveits. Det er 27 varmegrader og sol, epletrærne blomstrer og i fjellsidene rundt byen har vinbøndene allerede beskåret druerankene.

Et utrangert snowboard henslengt mot en vegg bryter den sommerlige idyllen. Løfter man blikket, ser man at byen er omgitt av høye, majestetiske fjell, som fortsatt er snødekte.

Enkelte steder kan store snøskred sees med det blotte øye. «Typiske vårskred», kommenterer Olivier Deriaz, før han peker ut de beste skifjellene som kneiser over hjembyen. Nærmeste skianlegg er bare en 20 minutters kjøretur unna.

Han viser frem video og bilder fra ferien i Norge. Det aller siste klippet er en 360 graders sveip fra toppen av Sorbmegaisa, bare minutter før drømmeferien i Norge ble tragedie.

– Man er bestandig smartere etter ei ulykke, sier Olivier, og viser til kritikken som turfølget fikk i etterkant. Men han sier at kunnskap om snøskred ikke er en eksakt vitenskap, og viser til at kystklimaet i Nord-Norge er annerledes enn høyfjellsklimaet i Alpene. Det kan gjøre det vanskeligere for utenlandske skiturister å lese skredfaren. Et annet element er gruppepsykologien. Når den mest erfarne i gruppa våger å ta en risiko, så kan det være vanskelig for andre å nekte.

– Euforien over de vakre fjellene er nok en kilde til dårlige beslutninger, tror Olivier.

«Det er vanskelig å forstå»

Snøforholdene i Nord-Norge har vært komplekse også denne vinteren, med en lang kuldeperiode etterfulgt av stort snøfall. Nede i snøen har det dannet seg svake lag, som igjen har ført til lange perioder med betydelig skredfare. Skredekspertene mener årets vinter minner mye om ulykkesvinteren 2012.

Til tross for de oransje varsellampene, har tre personer mistet livet. Nestenulykkene har stått i kø, og i løpet av en periode på to uker, registrerte Hovedredningssentralen 25 skredhendelser bare i Nord-Norge. «Det er vanskelig å forstå hva de har tenkt», uttalte akuttlege Mads Gilbert, etter at tolv franske skiturister ble tatt av snøskred i Kvænangen i begynnelsen av april.

Ifølge politiet er utenlandske skiturister – mange med guide – overrepresentert i de mange nestenulykkene.

Olivier laster ikke sine guider for ulykken i Sorbmegaisa. Alle kan gjøre feil. Samtidig tror han at mange guider er under press, fordi turistene forlanger valuta for pengene i form av god skikjøring.

– Det øker nok risikoviljen, forteller Olivier.

Han viser frem den solide skiparken i garasjen, inkludert noen eldgamle treski som har gått i arv i familien. Skredsøker, søkestang, klatretau og annet sikkerhetsutstyr ligger ferdig pakket i en sekk, klar for neste tur i fjellet. Olivier kjører nemlig fortsatt ski, for det er noe som sveitserne har i blodet.

Vi skal til å ta farvel. Da ber Olivier om at vi nordmenn ikke stigmatiserer utenlandske skikjørere, men isteden styrker informasjonen overfor dem som kommer på besøk. Kanskje kan man dele ut informasjonsmateriell på flyplassene, og opplyse om skredfaren i nyhetssendingene på TV, foreslår han.

– Ingen kan forutse et snøskred. Man kan kun redusere risikoen for å bli tatt.