Drapet har hjemsøkt ei hel bygd i flere tiår

Drapsmannen fikk et forsprang på to dager. 21 år seinere mener politiet de har mannen som drepte Marie-Louise Bendiktsen.

– Jeg får en klump i magen når jeg tenker på den dagen, sier Ann-May Johnsen.

Hun har satt frem påsmurte rundstykker og kaffe på kanna. Ektemannen Øyvind trasker forbi for å sette seg i sofaen lenger inn i stua. Han ønsker ikke snakke om julidagen i 1998.

Men begge to husker dagen veldig godt, selv mer enn 20 år etter. En uvanlig dag på mange måter.

For det første var det uvanlig varmt i Sør-Troms i juli dette året. Det var også uvanlig mange folk i den lille bygda Sjøvegan. Det var marked i bygda, i tillegg til åpning av Salangselva. Folk fra nabokommunene var samlet for å være de første til å dra laks eller røye opp fra den populære elva.

Men det mest uvanlige skulle skje like før den varme, lyse sommernatta gikk til over til dag, onsdag 15. juli 1998.

En hendelse som skulle gi folk mørke assosiasjoner når de snakket om Sjøvegan de kommende årene. En hendelse som skulle bli en av de største DNA-jaktene i norsk krimhistorie.

Flammer over hustakene

Hovedveien som snor seg gjennom sentrum av Sjøvegan går forbi både ungdomsskolen og den videregående skolen.

Like nedenfor skolene, med utsikt mot den blanke Sagfjorden, ligger Lensmannsjordet 1. Et brunt hus med flatt tak som snart skulle bli åsted for et mysterium som har forfulgt lokaljournalist Morten Dokka i over 20 år.

Noen hundre meter på skrå nedfor Lensmannsjordet 1 ligger det knallrøde huset til Ann-May Johnsen og ektemannen hennes, Øyvind.

Klokken nærmet seg 06.00 denne morgenen da telefonen ringte i det røde huset. Øyvind var linjemontør i Troms Kraft og hadde vakt. Da var det ikke uvanlig at telefonen ringte til alle døgnets tider. Øyvind hoppet ut av senga og begynte å kle på seg, med telefonen i klem mellom skuldra og øret.

– Det brenner i huset til Marie, spurte Øyvind inn i telefonen, mens han hinket rundt og prøvde å få på seg dongeribuksa.

Da kviknet Ann-May Johnsen til. Kvinnen ektemannen snakket om, som bodde huset som nå sto i brann, var hennes gode venninne Marie-Louise Bendiktsen.

Fra verandaen sin kunne ikke Ann-May Johnsen se huset til venninna. Men hun så flammene som sto opp over hustakene.

På dette tidspunktet er det få som visste at det lå noen inne i det brennende huset.

NRK

Bilen var borte

Den ene sønnen til Ann-May og Øyvind var også hjemme. Han løp de par hundre meterne opp til huset som sto i brann.

– Mamma, du skal bare ta det med ro. Bilen til Marie er ikke i garasjen, sa han da han kom tilbake.

Ann-May pustet igjen. Hun visste at venninna hadde besøk av dattera Tone og barnebarna, og regnet med at de hadde kjørt av gårde før huset begynte å brenne.

Men det skulle vise seg at Tone hadde ikke snakket med mamma Marie-Louise de siste dagene. Det siste livstegnet fra 59 år gamle Marie Louise var mandag kveld, da hun snakket med en nevø på telefonen. Da dattera Tone hadde prøvd å ringe sin mor tirsdag kveld, hadde Marie-Louise aldri svart.

Bare noen timer seinere ble det kjent at mannskapene i branntomta hadde funnet et menneske i ruinene. Kvinnen ble funnet på soverommet til Marie-Louise Bendiktsen. Brannen hadde startet i det området av huset.

To dager seinere kom nyheten som nesten lammet Sjøvegan.

TENKER OFTE

IKKE LETT Å GLEMME: –Jeg får en klump i magen når jeg tenker på den dagen, sier Ann-May Johnsen. Dagene i juli 1998 sitter fortsatt sterkt i minnet hennes.

Foto: Petter Strøm / NRK

Ingen fiender

Det er fredag 17. juli 1998. To dager etter brannen. Lokaljournalist Morten Dokka får beskjed om at han må avbryte ferien. Obduksjonen av Marie-Louise Bendiktsen viser at hun ikke døde i brannen.

59 år gamle Marie-Louise ble drept med 13 knivstikk før huset ble tent på.

Folket på Sjøvegan omtaler Marie Louise med gode ord. Hun var gift med tidligere ordfører i Salangen, Håkon Bendiktsen. Selv om de ikke likte det, ble de innimellom kalt for førstefamilien i kommunen. De to passet sammen, sier folk i bygda. De beskriver paret som opplyste mennesker, med snakketøyet i orden, som aldri nølte med å invitere på en kaffekopp med tilhørende bakverk.

Marie-Louise Bendiktsen

SOSIAL DAME: Marie-Louise Bendiktsen beskrives som en kvinne med kjappe kommentarer, og en smittende latter.

Foto: Privat

Men i 1994 stoppet hjertet til Håkon da han lå på sofaen. Dødsfallet til ektemannen gikk hardt innpå Marie-Louise. I tillegg til sorgen var hun i dårlig form, mye på grunn av en vond rygg.

Det brune huset hadde stor plen, som hellet bratt ned mot husene på nedsiden. Så hun betalte flere av asylsøkerne i bygda for å hjelpe henne med plenklipp og annet hagearbeid.

I sentrum av Sjøvegan var nå fullt av TV-reportere som fortalte om de nesten 60 politifolkene, fra både lokalt og nasjonalt politi, som var satt i arbeid for å finne gjerningspersonen.

På kontoret til Folkebladet-journalist Morten Dokka hang det negativer over alt. Det var nemlig på den tiden fotografene måtte fremkalle bildene på gamlemåten, og toalettet på Mortens kontor egnet seg godt som mørkerom.

Og alle lurte på det samme: Hvem kunne ha gjort dette? Og ville politiet klare å ta vedkommende. Gjerningspersonen hadde jo et forsprang på to dager.

Morten Dokka

ALLTID I BAKHODET: Morten Dokka ble ansatt som journalist i lokalavisen Folkebladet våren 1998. Drapet på Marie-Louise Bendiktsen er en sak han alltid har hatt på blokka.

Foto: Petter Strøm / NRK

Dusør og roting i søpla

Kripos var på Sjøvegan. Sammen med lokalt politi gikk de gjennom all søpla på Sjøvegan, de gikk fra dør til dør og gjennomførte en rundspørring av over 2 400 mennesker.

Mannskaper fra Forsvaret ble satt inn for å gå manngard i området rundt huset til Marie-Louise Bendiktsen. Men ledetrådene politiet fant var tynne.

De etterlyste eieren av en lighter de hadde funnet i «et interessant område for etterforskningen». De fant noen knapper i huset til Marie-Louise Bendiktsen som de ikke visste opphavet til. De etterlyste eieren av en jakke. Og hvorfor lå det et handlenett i tøy, med navnet Marie-Louise på, henslengt i Sjøvegan sentrum?

Noen av sporene politiet gikk ut med

FULGTE SAKEN TETT: Media fulgte etterforskningen tett. Og politiet brukte pressen for å etterlyse tips om sporene de fant. Her er faksimiler fra Folkebladet.

Journalistene jobbet like hardt.

– Vi var på saken hele tiden. Det ble en skikkelig kamp om å være først ute med nyhetssakene. Vi lå i gresset bak politihuset med kamera for å få bilder av folk de eventuelt tok inn til avhør, forteller Morten Dokka.

Samtidig begynte ryktene å spre seg på Sjøvegan. Politiet var særlig ute etter to miljøer:

Kunne noen av asylsøkerne i bygda, de som hadde hjulpet Marie-Louise Bendiktsen med hus og hage, ha noe med mordet å gjøre?

De fleste omtalte Marie-Louise som ei forsiktig dame når det kom til hvem hun slapp inn døra. Gjennom kjøkkenvinduet pleide hun alltid å se hvem som ringte på før hun åpnet. Og døra pleide som regel å være låst.

Det hadde den også vært da huset hennes sto i brann.

Men hun hadde en inngang på baksiden av huset, avskjermet for omverdenen, ned mot Sjøvegan. En som kjente huset ville mest sannsynlig vite om denne inngangen. Ifølge politiet sto den døra åpen da de ankom åstedet.

– Politiet sjekket blant annet alle støvlene på asylmottaket. Hvorfor de gjorde det fikk vi vel aldri svar på, men det kan jo ha vært for å sjekke etter avtrykk, sier journalist Morten Dokka.

I tillegg hadde politiet et spesielt øye til rusmiljøet i kommunen. Som en av lederne hadde Marie-Louise nemlig nøkkelen til Helsesenteret i kommunen.

– Men politiet gikk aldri ut med at de hadde noen konkrete mistenkte, sier Morten Dokka.

Usikkerheten spredte seg også blant folk. I Folkebladet noen dager etter drapet ble Sjøvegan omtalt som en krigssone. Innbyggerne hadde aldri låst dørene sine tidligere. Men nå var det mange som følte at det kunne gå en morder løs i bygda.

Enkene i bygda begynte å sette ut de store gummistøvlene til sine avdøde menn på trappa, for å gi inntrykk av at det fortsatt bodde en mann i huset, forteller Ann-May Johnsen.

Salangen kommune, Folkebladet og den lokale næringsforeninga gikk sammen om en dusør på 60 000 kroner til dem som kunne gi tips som bidro til å løse saken. De pårørende spyttet etter hvert også i, slik at summen til slutt lå på 100 000 kroner.

Familien til Marie-Louise tryglet om at folk som visste noe måtte snakke med politiet. Politikere i kommunen oppfordret gjerningspersonen til å melde seg. Men ingen svarte.

Likevel var politiet klare på at de nærmet seg en oppklaring. De hadde nemlig et spor i saken som ikke ble offentlig kjent før i begynnelsen av september 1998.

«Sex-Morder»

– Jeg vil poengtere at ingen av dem som har avgitt blodprøve er mistenkt i denne saken. De har alle samtykket å hjelpe politiet. Det er like viktig å få sjekket folk ut av saken, sa politiinspektør Mona Madsen til Folkebladet den gang.

Da hadde de nettopp tatt blodprøver fra 20 menn på Sjøvegan. Det viste seg nemlig at politiet hadde biologiske spor fra åstedet, som kunne avsløre gjerningspersonen, til tross for at Marie-Louise ble funnet i det brennende huset.

Selv om DNA tåler ganske mye, er det er et par ting som kan ødelegge de biologiske sporene. Fukt, sterkt sollys, mugg, sopp, og ekstrem varme.

– Blir temperaturen over hundre grader, ødelegger det sporene, sier Thomas Berg, daglig leder ved Rettsgenetisk senter ved UiT–Norges arktiske universitet.

Han har ikke vært involvert i etterforskningen av saken til Marie-Louise Bendiktsen, men kan forklare litt om hvordan det var mulig å få ut det etterforskerne i september 1998 mente var en komplett DNA-profil fra et åsted i brann.

– Dersom de biologiske sporene ikke har vært utsatt for direkte varme, for eksempel ved å være inne i en person, kan det overleve en brann, forteller Berg.

Politiet ønsket ikke å si noe om hvilken type spor de hadde, men både lokalavisene og rikspressen presenterte teorien om at Marie-Louise Bendiktsen var voldtatt og drept, før huset ble tent på.

Var Marie-Louise Bendiktsen virkelig voldtatt før hun ble drept? Og ville politiet klare å finne gjerningsmannen? Det virker som at de hadde leitet i blinde lenge.

Og morderens forsprang begynte å bli rimelig stort, hvis det for eksempel viste seg at han hadde reist fra Sjøvegan rett etter drapet.

Thomas Berg

SPENT: Thomas Berg, daglig leder ved Rettsgenetisk senter ved UiT – Norges arktiske universitet, er spent på hva som vil komme frem i retten, når drapet på Marie-Louise Bendiktsen skal opp.

Foto: Petter Strøm / NRK

Gigantisk DNA-prosjekt

De 20 blodprøvene ble til 40. Noen uker seinere bestemte politiet seg for å sette i gang et av de største DNA-prosjektene i norsk historie.

Alle menn over 15 år som kunne ha vært på Sjøvegan i de varme julidagene rundt drapet skulle avlegge en hårprøve. Håpet var å finne DNA som matchet de biologiske sporene som ble funnet på åstedet.

Nærmere 2 000 brev ble sendt ut. På lensmannskontoret i Sjøvegan satt mannfolkene i kø. Alt de skulle var å gå inn, melde seg, og lugge ut et lite hårstrå.

Ifølge Aftenposten 13. mars 1999 kostet DNA-etterforskningen av Sjøvegan-drapet nærmere 10 millioner kroner.

Men i mai i 2001 skulle det vise seg at alt dette arbeidet nesten var bortkastet. DNA-sporet fra åstedet var håndtert feil. Folkebladet kalte det en etterforskningstabbe.

Flere ristet oppgitt på hodet i november året etter. Da ble synske Grete Sandvoll bedt om å se på saken. Var politiet virkelig så desperate?

24. oktober 2003 blir saken henlagt.

– Det har vært en del kritikk mot politiet opp gjennom årene i denne saken. Blant annet at de skal ha fokusert altfor mye på DNA-sporene i forhold til den taktiske etterforskningen. Alt i alt er det vanskelig å si hvordan de håndterte saken, men hadde det ikke vært for Hans Roar Rasmussen og Nils Johan Mikalsen i det lokale politiet, så hadde nok ikke denne saken blitt tatt videre, sier lokaljournalist Morten Dokka.

For mysteriet ble ikke lagt i en skuff likevel. Over 20 år etter drapet på Marie-Louise Bendiktsen, skulle det vise seg at pågangsmotet til det lokale politiet kan ha gitt resultater.

Fantomtegning og iraker i Tyskland

Etterforskningen av drapssaken er blitt gjenopptatt ved flere anledninger. I årene som har gått har politiet blant annet gått ut med en fantomtegning av en person de trodde kunne knyttes til drapet. På åstedet hadde de funnet tolv mystiske hårstrå, som de prøvde å finne opphavet til. Politiet har også fulgt et spor som har ledet dem til en mann fra Irak som forsvant fra Sjøvegan etter drapet. Mannen dukket opp igjen i Tyskland i 2017, etter å ha sonet en straff på åtte år for drapsforsøk med kniv.

Men onsdag 20. juni 2018, nesten 20 år etter drapet på Marie-Louise Bendiktsen, var det verken irakeren som dro til Tyskland, eller mannen fra fantomtegningene som var i politiets søkelys da et fly fra utlandet ankom Gardermoen.

Fantomtegning frigitt 23. februar 2015

ULIK: Fantomtegningene ble laget i 1998, men ikke presentert før i 2015. At tegningene ikke har blitt brukt før, har politiet fått kritikk for. Tegningene ga en del nye tips i saken, men ingen tips som førte politiet nærmere en løsning.

Foto: Harald Nygård/Tegning

Om bord i flyet var en 38 år gammel mann med srilankisk bakgrunn. Han var 17 år da Marie-Louise Bendiktsen ble drept. En av asylsøkerne som hjalp Marie-Louise med hagearbeidet.

Også han forlot Sjøvegan i etterkant av drapet. I årene som gikk ble han dømt for blant annet ransforsøk og grovt tyveri, før han ble utvist fra Norge i 2014.

Da han skulle reise tilbake til Norge for å besøke noen slektninger i juni i fjor, sto politiet klare. De hadde fulgt mannens bevegelser i flere måneder.

På norsk jord ble han pågrepet, siktet for å ha voldtatt og drept Marie-Louise Bendiktsen, og for å ha satt fyr på huset etterpå.

På pressekonferansen der siktelsen ble kjent, fortalte politiadvokat Kirsti Jullum Jensen at det var en ny gjennomgang av bevisene som hadde ført til pågripelsen. Politiet ønsker ikke å utdype det noe mer, men det viste seg blant annet at mannens DNA var en komplett match med sporene på åstedet.

DNA-sporene man tidligere trodde var ødelagt, kunne likevel bidra til å løse det 20 år gamle drapet. Men hvordan er det mulig?

Sjøvegandrapet

STOR NYHET: Da politiet kunne fortelle at de hadde pågrepet en mann i den 20 år gamle Sjøvegan-saken, var presseombudet stort. Her redegjør politiadvokat Kirsti Jullum Jensen og lensmann Andreas Nilsen om utviklingen i saken.

Foto: Petter Strøm / NRK

Mye usikkert

Bente Mevåg er fagansvarlig for avdeling for rettsgenetikk ved Oslo universitetssykehus (OUS). Det er de som utfører DNA-analyser på oppdrag fra Kripos. Og det er de som har funnet en komplett match i Sjøvegan-saken. Mevåg kan ikke uttale seg om så mye i denne saken, i og med at den skal opp i retten, men hun kan si én ting:

– På generell basis kan jeg si at den typen analyser vi bruker i dag er veldig sikre.

Ifølge Thomas Berg ved Rettsgenetisk senter på UiT–Norges arktiske universitet er ikke en komplett DNA-match bevis nok for at noen har gjort en kriminell handling.

– DNA kan havne på et åsted på forskjellige måter. Der vi før trengte flere milliliter med blod, trenger vi nå bare 10–12 celler. I tillegg tåler DNA-et ganske mye. Spytt, hår og hudceller, for eksempel, kan ende opp på et åsted, selv om du aldri har vært der, sier Berg.

– Er det noen typer biologiske spor som er vanskeligere å bortforklare?

– DNA fra sæd kobles til seksuelle handlinger. Det er vanskelig å bortforklare hvordan sæden havnet på åstedet, men det kan jo diskuteres om sæden havnet der som følge av en kriminell handling eller ikke.

Og det er akkurat det den 38 år gamle mannen som er tiltalt for drapet på Marie-Louise Bendiktsen hevder:

Han erkjenner ikke straffskyld for noen av punktene i tiltalen, og hevder at han som 17-åring hadde et intimt forhold med den 59 år gamle kvinnen.

Som et spøkelse

I fotoalbumet til Ann-May Johnsen finnes det et par bilder av Marie-Louise Bendiktsen. Ann-May har fortsatt noen av kakeoppskriftene hun fikk av si nå døde venninne. 18. november hvert år går hun opp på kirkegården på Sjøvegan. Der, til høyre for porten, ligger gravsteinen med navnene til Håkon og Marie-Louise Bendiktsen.

– Saken har vært i bakhodet mitt hele tiden, sier Ann-May Johnsen.

– Drapet har også hengt over bygda som et spøkelse. Når du sier at du er fra Sjøvegan, tar det ikke lang tid før folk spør om det var der Marie-Louise ble drept. Jeg tror det vil bety mye å få en slutt på denne forferdelige historien. Det blir en lettelse.

Lokaljournalist Morten Dokka er ikke like sikker på om de vil bli ferdige med mysteriet når rettsaken er over.

Gode venner

GODE VENNER: Ann-May Johnsen (til venstre) og Marie-Louise Bendiktsen var på flere turer sammen. – Hun var alltid kjapp i replikken, forteller Ann-May.

Foto: Privat

– Det blir spennende å se om politiet har mer enn bare DNA-sporet å gå etter. Jeg er sikker på at denne saken vil gå videre til lagmannsretten, men det blir uansett fint å få en avslutning etter hvert. Mange vil nok være på utpust, sier Dokka.

Rettssaken i Sjøvegan-drapet starter onsdag 13. mars. Familien til Marie-Louise Bendiktsen gruer seg til det som kan komme frem i retten. Vil påtalemyndigheten klare å bevise at Marie-Louise Bendiktsen ble voldtatt, eller hadde hun faktisk et forhold til mannen som er tiltalt for drapet, slik han hevder?

Hvilke DNA-spor har de egentlig, og hva beviser de? Hvorfor ble ikke den nå tiltalte mannen pågrepet tidligere? Og hvordan vil politiet selv vurdere jobben de startet på den 15. juli 1998, som nå, først 21 år seinere kan bli et avsluttet kapittel i norsk krimhistorie?

Du kan følge vår dekning av rettssaken her:

Verken politiet, Kripos eller de pårørende ønsker å si uttale seg om drapet før rettsaken er over.