Dødelig dose

Tromsø, 18. september 2014

Kl 07:30, Sykehusapoteket
Farmasøyten låser seg inn på jobb på Sykehusapotek Nord i Tromsø. I går ettermiddag jobbet hun overtid med å gjøre ferdig papirarbeidet og klargjøre komponentene som hun nå skal blande sammen. Nå har hun kommet en halv time før arbeidstid for å lage klar dagens første bestilling.

To tenåringsgutter med blodkreft skal få medisinen som skal knekke sykdommen. Hun vet at de legges i narkose før de får cellegiften, og legene på barneavdelingen har sagt tydelig at de ikke ønsker at pasientene ligger i narkosesøvnen lengre enn høyst nødvendig. All ventetid er derfor dyrebar.

Like etterpå kommer apotekteknikeren på jobb. De går straks i gang. Emballasjen fjernes, flaskene desinfiseres og sluses inn i isolatoren. Mens teknikeren produserer medisinen etter anvisning, kontrollerer farmasøyten at mengden stemmer med bestillingen.

Ingen av dem vet at farmasøyten i går ettermiddag forvekslet hetteglassene med cellegiften metotrexat med to glass av samme medisin, bare mye sterkere.

Dosen de har blandet til guttene er potensielt dødelig.

Kl 07:50, Barneavdelingen

De sterile veggene på rommet der Even (14) våkner opp har en hjemlig følelse ved seg. Fire runder med cellegift gjenstår når dagens dose er gitt, så skal han være frisk. Unggutten fra Trofors sør i Nordland ser frem til å slippe de hyppige flyturene med Widerøe eller luftambulansen til Tromsø for å legges inn på sykehuset. Å slippe å faste, slik han gjør før han får cellegift, blir også helt greit.

Pappa Sven Erik er også denne gangen med til sykehuset. Det er snart to år siden handballkampen der Grane ILs guttelag som vanlig feide motstanderne av banen.

Etterpå oppdaget foreldrene at Even så skjev ut i ansiktet, det syntes også godt på seiersbildet som ble tatt av laget.

Venstre halvdel av ansiktet var lammet, og foreldrene tok ham rett med til legen. Mest sannsynlig den relativt vanlige ansiktslammelsen Bells parese, mente legen. Even fikk derfor en sterkt betennelsesdempende medisin.

Medisinen fjernet lammelsen, men den kom tilbake da Even sluttet på medisinen. På lokalsykehuset avdekket legen hvite blodlegemer i spinalvæsken og sendte Even og Sven Erik direkte med luftambulanse til UNN Tromsø. Det var akutt lymfoblastisk leukemi.

En lymfekjertel på venstre side av halsen hadde vokst seg så stor at den klemte på ansiktsnerven. Familien følte at verden ble lagt i grus da diagnosen ble satt.

Korridorene på UNN Tromsø føles ikke så trange når Sven Erik går gjennom dem i dag, og det som før var skremmende prosedyrer er nå ren rutine. Den første gangen han så Even sovne inn av den bedøvende medisinen, så det nesten ut som om sønnen døde.

Sven Erik går med Even til Operasjonsavdelingen, der gutten klargjøres. Anestesilegen kommer inn på operasjonssalen og setter narkosen. Sven Erik ser Even gli inn i søvnen, og går ut mens cellegiften gis.

Kl 0815, Operasjonssalen
Arbeidslista denne dagen er ren rutine for assistentlege Ole Mikal Wormdal. Trettiåringen har jobbet ved barneavdelingen i tre år og har allerede opparbeidet seg mye erfaring med unge pasienter som har kreft. Den vanligste kreftformen hos barn er blodkreft, noe også dagens to pasienter behandles for.

Ole kjenner dem godt, for han har fulgt både Even og den andre gutten fra Finnmark i nesten to år allerede – helt siden de fikk diagnosen. Som lege for kreftsyke barn blir han godt kjent med familiene, og tonen mellom legen og familiene er avslappet og god.

Ole går først inn på operasjonssalen til Even, som skal få to ulike typer cellegift. Rutinene følges til punkt og prikke. Navnet og doseringen på sprøyta med cellegift kontrolleres, og legen er ekstra årvåken siden pasientene skal få medisinen rett i ryggmargsvæsken og virke i sentralnervesystemet.

En slik prosedyre tillater ingen feil. Han klargjør utstyret, og presser sakte, men sikkert dråpene av det han tror er en livreddende dose cellegift inn i kroppen til Even.

Selv om han utfører jobben sin til punkt og prikke, har Ole ingen mulighet til å vite at medisinen er livsfarlig. Når Even flyttes over til Oppvåkningen, kontrollerer han dosen til den neste unge pasienten, som kun skal få én cellegift: Metotrexat.

Kl 10:00, Oppvåkningen
Snodig, tenker Sven Erik, så tidlig har Even aldri våknet før. Bare en time har gått siden cellegiften ble gitt. Even sover ofte lenge når han har fått cellegift, «gjerne til klokka er over 12 og sykepleierne mener tiden er overmoden for å kaste ham ut», spøker faren.

Men denne gangen våkner Even flere timer tidligere.

Han setter seg opp i senga, stiv i kroppen, og ser med store, klare øyne på pappaen som sitter ved siden av senga, spør om hvor de befinner seg og klager over hodepine. Ole kommer for å se til pasienten sin. Han registrerer at Even er slapp, sløv og har feber. Slike bivirkninger oppstår en sjelden gang, og legen gir betennelsesdempende medisiner.

Kl 10:50, Oppvåkningen
Med ett rykker det i den spede kroppen. Sven Erik skvetter til idet Even får et kraftig krampeanfall. Hele kroppen spenner seg, hodet kastes bakover, og faren tar tak i sønnen. Det er som å ta i ei stålfjær. Anfallet går over før personalet kommer til, og Sven Erik forteller hva som har hendt. Ole kommer for å sjekke, og legene snakker seg imellom om hva årsaken kan være.

Even gis krampemedisin, og legene håper det ikke trengs mer. Sykepleierne på Oppvåkningen holder seg nå i nærheten av Even for å være forberedt på flere anfall.

Kl 11:45, Oppvåkningen
Even slår opp øynene og spør hvor han er, før kroppen igjen rykker til. Krampene er så sterke og rykkene så kraftige at faren må holde ham fast for at han ikke skal falle ut av senga. Alle musklene i den lette, lille kroppen til fjortenåringen er i helspenn, og sykepleierne kommer til for å hjelpe.

Legene liker ikke utviklinga i det hele tatt, og Ole går til den andre pasienten som har fått behandling. Han er allerede flyttet tilbake til barneavdelingen, og har akkurat våknet. Ingenting er unormalt - enda.

Kl 12:50, Barneavdelingen
Ole går til gutten fra Finnmark, som er på rommet sitt på «Dragen», barneavdelingen til UNN. Even har fått sitt tredje krampeanfall, men legene har ikke kommet til bunns i hva årsaken er. Det skal de snart gjøre.

Moren til finnmarksgutten forteller at gutten hennes er sløv og forvirret, noe Ole også ser at han er. Det er underlig at begge guttene reagerer såpass kraftig på en behandling som pasienter sjelden reagerer på. Oles mistanke rettes nå mot cellegiften metotrexat, som er den eneste fellesnevneren til guttene. Ifølge doseringsposen har medisinen blitt gitt i rikige doser, men OIe ringer likevel til Sykehusapotek Nord og spør om det kan være noe galt med blandingen? De går tilbake og sjekker trinn for trinn hva som ble gjort.

Dermed finner de ut hva farmasøyten gjorde feil i går ettermiddag.

Bekreftelsen får det til å gå kaldt nedover ryggen til Ole – situasjonen er livsfarlig. Men nettopp i slike tilfeller skjerpes sansene. Nå gjelder det å handle raskt. Barnekreftlegene tilkalles. Samtidig får gutten fra Finnmark sitt første krampeanfall.

En lege kaster seg umiddelbart over telefonen og ringer til det døgnåpne Vitusapoteket på Jernbanetorget i Oslo, som oppbevarer motgiften som guttene må ha nå. En annen søker i forskningslitteratur for å finne ut om en slik overdose er beskrevet noen gang.

Ole går raskt opp til Sven Erik, og bestemmer seg for å si det som det er. Men allerede før han rekker å si noe, har Sven Erik skjønt ut fra blikket og kroppsholdningen til Ole at situasjonen er ille.

– Hvor gærent er det, spør Sven Erik.

– Det er veldig gærent, svarer Ole.

Even våkner opp og ser at pappa Sven Erik holder ham i hånden. Faren står ved senga med gråt i blikket. Even skjønner at noe alvorlig har skjedd. Så blir han borte igjen.

14:00, Intensiven
Begge guttene kjøres til Intensiven, der anestesilegene raskt kommer til. Den sterke cellegiften angriper nervesystemet i hjernen umiddelbart. Først gis begge guttene to medisiner; en type motgift som virker langsomt og en betennelsesdempende medisin som minsker reaksjonen av cellegiften.

Siden det tar flere timer å frakte den høyeffektive motgiften fra Oslo til Gardermoen og videre til Tromsø, må de gjøre alt i sin makt for å forhindre skader på hjernen og nervesystemet til guttene.

Anestesilegene må sette nålen mellom ryggvirvlene i korsryggen for å komme inn til spinalvæsken.

De lykkes raskt med å sette nålene på gutten fra Finnmark. Men når de prøver å komme til på Even, møter de problemer. I kampen mot cellegiftas ødeleggende ferd inni fjortenåringen er hvert minutt dyrebart, men sprøyta vil ikke inn. Tida går mens flere anestesileger bytter på å forsøke å få nåla inn på rett sted. Det tar halvannen time før de lykkes.

18:55, Gardermoen flyplass
En taxi stopper foran inngangen til flyplassen, der en flyplassansatt venter. Beholderen med motgift er sendt fra Vitusapoteket på Jernbanetorget i Oslo. Nå skifter den hender fra drosjesjåfør til den flyplassansatte, som løper inn i bygningen, gjennom sikkerhetskontrollen og avleverer beholderen til en SAS-ansatt.

SK4432 skulle tatt av i retning Tromsø for tjue minutter siden, men er forsinket inn til Gardermoen. De ansatte har fått vite hva som har skjedd i Tromsø, og informerer passasjerene som står ved gaten på flyplassen om at de må boarde flyet raskt. Like etter at den siste passasjeren har satt seg, kommer beholderen inn i flyet og plasseres i cockpit.

Både kabinpersonellet og kaptein tar oppdraget alvorlig. Når passasjerene er på plass i flyet, griper kapteinen mikrofonen.

"Velkommen om bord denne flighten med SAS og Star Alliance til Tromsø. Dette er kaptein Goldin. På grunn av en alvorlig hendelse må vi komme oss i lufta og nordover så raskt som mulig. Med oss i cockpit har vi en motgift som kan redde livene til to unge gutter i Tromsø."

Stemninga i kveldsflyet nordover preges av alvoret bak kapteinens ord.

Kl 20:45, Langnes lufthavn

Ambulansepersonellet står ved rullebanen idet SK4432 lander, ti minutter før beregnet landingstid. Først ut kommer flyvertinnen, som gir beholderen til ambulansearbeideren. Blålysene settes på idet de kjører ut gjennom sikkerhetsporten og direkte til akuttmottaket.

De løper til Intensiven der Ole venter på dem. Han tar ut pulveret, måler opp to doser som blandes ut i en væske og trekke motgiften opp i en sprøyte. Først gir han den til Even, minuttet etterpå til gutten fra Finnmark. Tiltakene barnekreftlegene satte inn tidligere har fungert, for konsentrasjonen av metotrexat er allerede redusert betydelig redusert i ryggmargsvæsken.

Nå brytes cellegiften raskt helt ned. Guttene har fortsatt noen symptomer, men når motgiften er gitt registrerer legene at feberen går ned. Legene puster ut.

Likevel er stemningen fortsatt spent, for selv om begge guttene i løpet av de neste timene viser tydelige tegn til bedring, så vet ingen om Even eller den andre gutten har fått varige skader av overdosen.

Trofors, september 2016

Smilet henger konstant i munnviken til Even når han slentrer ned til Trofors' store stolthet: Kunstgressbanen. Den ligger like nedenfor skogkanten og det store, hvite huset til familien Aaslid. Energien hans er på topp, for bare noen dager siden kom han hjem fra sydentur med kjæresten, og overgangen fra ungdomsskolen til videregående har gått fint.

Ingenting vitner om at han har lagt bak seg en alvorlig kreftsykdom, bortsett fra arret på halsen fra da tumoren ble fjernet.

Når han nå tenker tilbake til tiden han var syk, er det snille og inspirerende leger han husker først – spesielt Ole. Deretter at sykehuset hadde et usedvanlig kjedelig kanalutvalg for en tenåringsgutt og at maten var god – pasientene får bestille fra en ønskemeny, noe som hjelper godt når cellegiften ødelegger appetitten.

Overdosen husker han lite av. Det han i ettertid trodde var et sykehusopphold på tre dager, var i realiteten tre uker. Etter at han ble utskrevet fra sykehuset og fikk reise hjem til Trofors, kom den første bivirkningen. Først fikk han utslett rundt nesen, deretter i hele ansiktet.

– Hele ansiktet var dekket av eksem. Det var egentlig dét jeg ble mest sint over med overdosen, og jeg hatet å gå ut. Det var en gang pappa så at jeg ikke så helt bra ut, og en pappa skal jo liksom være den som sier at «nei da, du er så fin, atte». Og da holder du deg inne, smiler Even.

Lærerne var de første som la merke til at noe annet hadde endret seg. På våren i 2015 var Even ukonsentrert og mindre opplagt enn før, noe som i og for seg ikke er oppsiktsvekkende etter en to år lang kreftbehandling. Men karakterene gikk nedover, og den normalt sett svært snakkesalige eleven begynte å grue seg for å lese. Even begynte å stamme, slet med å lese høyt og lesetempoet gikk ned.

Even ble sendt til St. Olavs hospital for utredning hos blant annet fysioterapeuter og psykologer. Diagnosen ble satt: Cellegiften hadde gitt Even dårligere korttidshukommelse, og han var blitt dårligere til å ta imot mange beskjeder på en gang. Dessuten hadde han utviklet dysleksi.

Ser fremover

Norsk Pasientskadeerstatning har behandlet klagesaken fra Even, og gitt ham medhold i at skadene han har fått kan skyldes overdosen. Nå ser Even fremover.

– Drømmen er å fullføre videregående, bestå alt og ha et OK karaktersnitt. Deretter har jeg skikkelig lyst til å gå inn i militæret. Når jeg er ferdig med det, vil jeg søke på politihøgskolen og bli politi, sier han.

Diagnosene han har fått, er han innstilt på å lære seg å leve med. Som han selv sier det; mange har dysleksi og klarer seg helt fint, og med gode teknikker kan han kompensere for den svekkede hukommelsen. Men nevrologiske senskader kan vise seg etter flere år, og det er fortsatt ikke helt sikkert at alle potensielle skader etter overdosen har dukket opp.

Likevel, han kommer aldri til å gi seg, men håper selvsagt at alt av bivirkninger har vist seg.

– Men om det kommer flere bivirkninger, gir jeg ikke opp. Det er jo bare å finne måter å komme seg gjennom det på. Men jeg håper ikke det kommer mer nå, sier Even.

Saken er laget på bakgrunn av informasjon som fremkommer i tilsynsrapporten fra Statens legemiddelverk og gjennom intervjuer med Even Aaslid, Sven Erik Aaslid, lege Ole Mikal Wormdal og SAS-kaptein Hanni Goldin. Farmasøyten er informert om at saken lages, men har ikke ønsket å bidra selv. Det ønsket heller ikke familien til gutten fra Finnmark, men de opplyser at han nå er kreftfri.