Den vanskelige freden

Bølgete pappsider, fylt med svart-hvite bilder. Fotoalbumene inneholder minner fra både før og etter 2. verdenskrig. For Britt Heggem (79) i Hammerfest er dette kjærkomne minner fra en vanskelig tid.

Hun blar forsiktig og ser seg selv som en ung jente på bildene. Krigshverdagen i Finnmark husker hun. Men enda sterkere står minnene fra hjemkomsten etter at store deler av Finnmark var brent ned.

Det var ingeting å komme tilbake til. Bare grunnmurene sto igjen, og det tok lang tid før befolkningen fikk bygd opp hus og hjem igjen.

– Dette bildet er tatt i Harstad. Og det her bildet er tatt på trappa ved brakka vår i Sætergamdalen der vi bodde etter krigen. Det er han far og han Fred som sitter på trappa, viser Britt Heggem.

Familien hennes fikk kun ta med seg rundt 30 kilo om bord i båten da de ble tvangsevakuert. Britts foreldre hadde barna og en liten baby å rømme med. Likevel klarte faren hennes å få med seg de verdifulle fotoalbumene da de måtte flykte fra tyskerne i 1944.

– Da vi måtte evakuere så var vi på hytta vår på Skaidi. Vi fikk ikke dratt til Hammerfest for å ta med oss ting derfra. Broren min Fred var baby, og vi ble sendt med lastebil til Alta, og med en båt videre til Hakkstabben på Seiland. Der måtte vi vente på en skøyte som skulle hente oss og ta oss videre sørover.

Båten gikk på kull, og der de fikk sitte i lasterommet var det kullstøv overalt. Britt grøsser litt med tanken på hvor skittent det var der.

Ferden fortsatte videre til de ble plassert i flyktningleiren i Harstad.

De delte skjebne med tusenvis av finnmarkinger som enten la på flukt, eller ble tvangsevakuert i løpet av oktober og november 1944. De som valgte flukt, gjemte seg i fjellet, i huler, i bortgjemte koier eller gammer. Noen flyktet også til Sverige.

De tvangsevakuerte ble fraktet til forskjellige steder, og flyktningleirer i hele landet.

Frigjøringa

8. mai 1945 kapitulerte Tyskland. Freden og frigjøringen ble feiret stort.

Flaggene vaiet, og jubelscenene utspant seg i hovedstaden. På den andre kanten av landet ble freden også feiret for Britt som var tvangsevakuert til Finnmarksleiren på Trondenes i Harstad.

– Jeg husker meget godt den dagen. Det var tjukt av mennesker på torget, og det var en fantastisk opplevelse. Folk hentet fram flaggene de hadde gjemt unna. Alle var så glad, så glad for at freden var kommet. Hele dagen gikk med til feiring, før vi gikk tilbake til leiren der vi bodde.

For befolkningen som unngikk tvangsevakueringa fra Finnmark, står likevel ikke 8. mai som noen stor dag. Den dagen utgjorde ingen forandring i livet for de gjenværende.

– Det var ikke noen spesiell dag. Folk var glad for at krigen endelig var over, men for dem som befant seg i Finnmark så endret ikke livet seg. Verken for sivilbefolkninga eller for det militære, sier avdelingsleder Nina Planting Mølmann ved Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms.

Krigshverdagen fortsatte for dem som var igjen i Finnmark. Det var ikke storstilt jubel og feiring i gatene. Det var hard jobbing i ruinene etter tyskernes brenning.

På feltsykehuset i Porsanger fortsatte jobben med syke og skadde pasienter. Der fikk de fortsatt inn sårede. Store deler av Finnmark var fortsatt minelagt og det kom stadig inn skadde etter mineulykker.

– For folk i Finnmark kom ikke det store skillet ved frigjøringa. Det store livsskillet går før og etter tvangsevakueringen, sier Mølmann.

Ingen stor begeistring

Hans Edvard Bentsen var en av huleboerne på Sørøya som flyktet og bodde i huler mot slutten av krigen.

Han husker tilværelsen i hulene der det var lite mat, og ingen forskjell i dagene før og etter krigens slutt. 8. mai 1945 var ingen merkedag for dem.

– Det var ikke mye fred vi opplevde i den forstand. Vi hadde mer enn nok med å få dagene og maten til å strekke til. Derfor var det ikke noen stor begeistring akkurat på den dagen, forteller han over bordet i kafeen på Gjenreisningsmuseet i Hammerfest.

Kaffekoppene klirrer, vafler spises og latteren sitter løst. Gode historier deles mellom mannfolkene som samles der hver dag for å snakke om løst og fast. Flere av dem opplevde freden andre steder enn i Finnmark, som tvangsevakuerte borte fra sine hjem.

Noen husker ikke helt frigjøringsdagen, mens andre husker nøyaktig følelsen da beskjeden om frigjøringa kom.

Jens Magnus Reite var blant dem som opplevde freden på Karl Johan i Oslo. Han så britiske marinebåter komme inn til havna, med militære og sivile overalt.

– Det var som en maurtue, med folk som ropte og flagg som vaiet på alle kanter. Det var nesten ubeskrivelig, og helt fantastisk, sier Reite.

For Hans Edvard Bentsen er derimot kontrasten mellom egne opplevelser og jubelscenene som utspant seg i Oslo veldig stor. For å beskrive det, forteller han om to bilder som han husker godt.

Det ene fra et fiskevær i Øst-Finnmark, der en ungeflokk på 10-12 stykker har samlet seg om et lite norsk flagg. De står i ruinene av sitt nedbrente hjemsted. Det andre viser Oslos hovedgate der folkemassene jubler mot paraderende militære som kjører og går ned hovedgata med norske flagg.

Livet for folket i Finnmark var veldig hektisk tida etter frigjøringa.

Det var om å gjøre å få satt opp flest mulig brakker for å få mest mulig av infrastrukturen på plass igjen.

– Så det var ikke et rolig liv, men vi oppfattet det som positivt likevel, sier Bentsen.

Selv ble han evakuert østover i Finnmark til Båtsfjord. Der han og moren ble gjenforent med hans bror og far. Og først da han kom dit utpå sommeren 1945, opplevde han freden.

I flyktningleiren

Etter frigjøringa fortsatte livet i flyktningleiren i Harstad for Britt Heggem og hennes familie. De delte ett rom og kjøkken, der ungene lå i køyesenger på kjøkkenet, mens foreldrene sov på stua.

Selv om krigen var over fortsatte krigshverdagen lenge på denne måten. Britt forteller at de ikke kom hjem til Hammerfest før to år etter krigens slutt.

– Vi kom hjem til Hammerfest i 1947, og da ble min lillebror født.

Årsaken til at finnmarkingene ikke fikk vende raskt hjem, var faren for miner. Hele Finnmark var full av miner, granater og sprengstoff etter tyskerne. Den norske regjeringen lot ikke befolkningen vende tilbake før de mente det var trygt.

– Da vi endelige fikk reise hjemover, var det med Hurtigruta. Da var det stopp i Tromsø for avlusning, før vi endelig kom hjem til Hammerfest.

• LES OGSÅ: Leter etter Nissenbrakkene

Brakkebyggene

Da freden kom så var store deler av Finnmark og Nord-Troms ødelagt. Mange var fortsatt flyktninger, etter å ha rømt eller blitt deportert ut av fylket.

– Folk ville gjerne vende tilbake, men det var ikke lov å reise hjem med en gang. Det var stor minefare langs kysten, og man måtte rydde miner før det var trygt å ferdes i farvannene rundt. Derfor gikk gjenreisningen gradvis, forteller konservator Heidi Stenvold ved Gjerneisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms.

Man støtte også på mange andre store problemer, for eksempel med å skaffe materialer. Det var stor mangel på det. Løsningen ble i første omgang å sette opp brakker. Det sto en del brakker rundt omkring i Norge, som man kunne bruke å bo i for å få livet i gang igjen.

Hele livsgrunnlaget til folket ble revet bort da Finnmark og Nord-Troms brant. Man kunne ikke drive fiske i områdene før minene var ryddet og man hadde tak over hodet. Det var derfor førsteprioritet, forteller Stenvold.

I starten var det kun voksne menn som fikk lov å reise hjem. Især hvis de hadde et relevant yrke som murer, snekker eller tømrer og kunne gjøre nytte for seg på den måten.

– Ofte ble familier splittet, der kvinner og barn ble igjen i sør, og mennene dro hjem for å gjenreise boliger der alt var brent ned, sier hun videre.

Det store hjemvendelsesåret var ikke før i 1946. Da kom de fleste hjem. I 1945 var det kun rundt 20.000 av de 75.000 tvangsevakuerte fra Nord-Troms og Finnmark, som fikk vende tilbake.

Alt var borte

Å komme tilbake til hjembyen var rart, synes Britt Heggem. Alt var slettet med jorda. Noen hadde bygd seg leskjul i gamle kjellermurer av plankerester de fant i ruinene. Noen få brakker var satt opp, deriblant sykehusbrakka.

– Vi fikk bo i en brakke oppe ved Storvannet i Hammerfest. Den var ikke helt ferdig da vi kom, men vi fikk etter hvert en brakke til vår familie.

Britt har bilde av brakka i fotoalbumet sitt, og viser hvor hun fikk et rom som det ikke var vindu i. Der fikk faren skåret ut et hull i veggen, så hun fikk et lite vindu.

– Jeg måtte gå gjennom rommet til brødrene mine for å komme til mitt rom, så det var fint med vindu. Jeg fikk jo enda en bror da vi bodde i brakka også.

Britt smiler mens hun ser på bildet av brakka. Man skulle kanskje tro at det var en tung og vanskelig tid å bo i et provisorisk hus, bygd av lette plankevegger som slapp vind og sno gjennom og med lite plass. Og det var nok vanskelig for de voksne å få tak i nok mat og få livet til å gå rundt.

Likevel sitter Britt og savner denne tida. Tida da samholdet var sterkt, og man kommuniserte med naboen via vannrørene som gikk mellom de tette brakkebyggene.

Ungene som kom tilbake vokste opp i ruinene av byen, og gjorde seg kjent igjen der. Britt har både sett byen sin bli til ingenting, for så å se at den har blitt bygget opp igjen.

– Den har jo blitt fin. Det er forferdelig store forandringer, og den er nesten ikke til å kjenne igjen. Jeg savner den gamle byen, med løkkupler og den gamle bebyggelsen. Men det forsvant jo, sier hun litt trist.

• LES OGSÅ: Her er Norges eldste filmopptak

Møtte freden et halvt år tidligere

I motsetning til Hammerfest og resten av landet, så kom freden til Øst-Finnmark allerede i oktober og november 1944. Russiske tropper kom over grensa til Norge og sendte de tyske troppene på flukt.

Are Vorren (84) husker godt 25. oktober 1944 da russerne frigjorde Øst-Finnmark. Han var 13 år og bodde sammen med familien inne i gruvegangene i Syd-Varanger gruve. Der inne hadde familien bygd en hytte som de delte med en annen familie.

Synet av de russiske frigjørerne beskriver Are som fantastisk. De var ikke like elegante i tøyet som de tyske soldatene, men et kjærkomment syn var de likevel. Alle tyskerne forsvant og Sør-Varanger var et eget lite kongerike.

– Jeg var ikke våken den natta russerne kom, men det var en fantastisk opplevelse å komme ut av tunnelen, forteller 84-åringen.

Tross den nyvunnet friheten ble de alle møtt av et begredelig syn. Halve hjembygda Bjørnevatn var brent ned. Av byen Kirkenes sto ingenting igjen - kun ruiner. Byen som først ble bombet sønder og sammen, før tyskerne brente ned de restene som sto igjen.

Familiene som sakte vendte tilbake hadde mistet alt. Kun et lite knippe med det de klarte å bære med inn i gruvegangene gjensto.

Delte på gjenværende hus

Are og familien hans fikk dele leiligheten med en annen familie i et av de gjenværende husene. Det var samme familie som de delte hytte med inne i gruvegangene. Plassen var ikke stor, men det var tak over hodet.

I tiden etter frigjøringa av Øst-Finnmark sto folket på for å stable livene og hverdagen sin på beina igjen. Det var lite mat og dårlig med husly. Noen bodde i telt, andre trykte seg sammen i gjenværende bygg som ikke var bombet eller brent ned.

I bygda Bugøyfjord la folk planker over grunnmurene som sto igjen, og fikk på den måten bygd seg et midlertidig husvære.

Dagen da frigjøringen kom husker ikke Are noe av. 8. mai 1945 var en vanlig hverdag for dem.

– Jeg var jo en ung gutt på 13 og et halvt år og det var jo veldig mange ting som var spennende å se for oss. Vi hadde jo ikke de samme problemene som foreldrene våre som skulle skaffe både hus og mat.

Are og de andre ungguttene fant mye å se i ruinene av sitt hjemsted.

Han skulle i dag likevel ønske at nysgjerrigheten ikke var så stor, da det er spesielt en episode som står klart for han fortsatt i dag.

– Vi fikk høre om en sovjetisk major som lå død i en veigrøft. Da var vi noen gutter som fant ut at det hadde vi aldri sett, så det måtte vi gå og se på. Jeg må jo si at jeg ser ham for meg fortsatt den dag i dag, sier han bedrøvet.

Etter sine egne krigsopplevelser skjønner han hvordan flyktningene fra Syria har det i dag. Det er mange minner og opplevelser som han gjerne skulle vært foruten. Selv om han tror det som skjer i dagens krigsområder er mye verre enn det han selv har vært gjennom.

Dykket etter mat fra senkede skip

Are minnes en mann som gjorde en stor innsats for å skaffe mat til folk. Oskar Sundquist var dykker og sørget for å hente opp forsyninger fra skip som var senket i en bukt ved Ropelv på andre siden av fjorden fra Kirkenes.

Der hentet han opp hermetikk i store mengder, ved å dykke etter det.

Et annet sted fant de rester etter et stort tysk matlager. Lageret var brent ned men de klarte likevel å berge femlitersdunker med «Sauerkraut» og enlitersdunker med bønner.

Alt dette prøvde de å fordele best mulig, og det ble raskt tømt for all brukbar mat.

Tyskernes mellager og bakeri i Bjørnevatn var brent ned, men ovnene var murt opp og sto igjen. Der bygget man opp plankevegger og det ble bakt brød. Men isolasjonen var for dårlig så brødene hevet seg ikke.

– Vi gledet oss veldig til å få smake brødet som var bakt der. Men det viste seg at det var bare store deigklumper, som kun var stekt på utsiden.

Are husker at de likevel var glad for brødet. Moren skar det opp i skiver og de kokte det med melk fra kua si. Da gikk det ned.

Sammen med torsk, sei og poteter fra besteforeldrene i Ropelv, klarte de seg bra.

– Man rasket sammen det man hadde og folk var flink å hjelpe hverandre veldig mye, sier Are Vorren.

Minner i fotoalbum

Tilbake på andre sida av fylket har Britt Heggem bladd seg fram til sidene i fotoalbumet. Hun tenker tilbake og innrømmer at det ikke var enkelt å bo og leve som de gjorde etter krigen.

– Det var harde år med rasjoneringskort for alle varer man trengte. Mor hadde brodert en mappe til kortene, der det lå kort for sukker, mel, klær og sko. Det var kort for alt, og det var jo litt rart å skulle handle med sånne kort.

Som den eldste i søskenflokken var det Britt som sørget for å handle varer, og hun slet seg til og fra den provisoriske butikken med varene.

– Det var ofte tungt, og en tid man husker tilbake på med både skrekk og gru mange ganger.

Britt tror nok folk i Finnmark hadde det tøffere enn andre steder i landet i tida etter krigens slutt. Særlig de som overvintret i huler og på fjellet. Britt sukker og blir trist i blikket med tanke på livskårene hun og andre finnmarkinger vokste opp i.

Brakketilværelsen var midlertidig, men varte likevel over flere år. Myndighetene fastslo at gjenreisningen var over i 1948, likevel måtte mange vente enda noen år før de kunne flytte inn i sine ordentlige hjem.

Britt sier de bodde i brakka fra 1947 og helt fram til huset sto klart i 1952. Akkurat i tide til Britts konfirmasjon. I dag bor hun i sammen gate som der faren bygde huset. Den pene hjembyen hennes ble aldri helt den samme etter gjenreisningen, men minnene og bildene har Britt fortsatt både i albumet og hengende hjemme på stueveggen.

Kilde tidslinje: Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms