Den umulige striden

Det begynte med en telefon:

– Jeg har en sak til deg.

– Jaha?

– Det har vært et basketak på en parkeringsplass i Neiden. To reineiere som røk i tottene på hverandre.

En eldre reineier hadde visstnok slått til en ung lærling. Så hadde de endt opp på bakken, dengende løs på hverandre.

Basketaket skulle ha bakgrunn i «noe tidligere munnhuggeri».

Nyhetstipset var litt underlig – nesten banalt. Men det som lå bak var alt annet enn det.

Videre pirking i saken endte i en fire måneder lang prosess hvor påstandene var mange, fakta ikke var sikre og kilder trakk seg.

Det ble et dypdykk i en nokså betent historisk konflikt.

Man kan si at det hele egentlig startet i 1929. Det var da «den store uretten» skjedde. Ifølge noen.

«Min» mot «din»

Historier om gammel urett finnes det mange av. Og historiene farges av dem som forteller dem.

Som regel er det alltid to sider. Kanskje til og med tre: «min», «din», og den riktige.

Når to familier er så uenige om en historie at det ender opp i et basketak på en parkeringsplass nesten hundre år etter at ting har skjedd – går det an å finne forsoning da?

Eller blir det bare en konstant strid mellom «min» og «din» versjon?

I mai gikk startskuddet for arbeidet til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Denne gruppen er satt ned av Stortinget for å granske fornorskningspolitikk og urett som er begått overfor blant annet samer.

De skal ta stilling til mange historier for å se om de kan finne sannheten. Og ikke minst legge til rette for den vanskelige forsoningen.

Hvilke historier de kommer til å granske, vet vi ennå ikke. Mye av deres arbeid er unntatt offentlighet.

Men – det finnes eksempler på historier som de kanskje kan se på. Som folk har bedt dem om å se på.

Historier som denne.

Stridens kjerne

Den unge lærlingen på parkeringsplassen tilhører den skoltesamiske Jarva-familien. De vil gjerne snu om på det som skjedde i 1929. Det som for dem er «den store uretten».

De vil ta tilbake det de mener ble tatt fra dem. Det som ble tatt fra lærlingens tippoldefar.

Skoltesamer – også kjent som østsamer – har holdt til i Neiden i Øst-Finnmark i mange hundre år. På et stort område som i dag ligger i både Russland, Finland og Norge, drev de med jakt, fiske og rein. En gang i tiden var de enerådende.

Men nye riksgrenser splittet skoltesamenes land i 1826, og etter hvert gikk det samiske samfunnet inn i en tøff fornorskningstid i Norge.

Skoltesamene mistet mye av sin kultur og sine rettigheter. Historikere mener at det var skoltesamene som led det største tapet av alle de samiske gruppene.

I 1929 var reindrifta stort sett det eneste de hadde igjen. Da hadde lærlingens tippoldefar – Boris Ivanovitsj – vært hovedreinvokter for den såkalte skolteflokken i mange år.

Han hadde da ansvaret for å passe reinsdyrene til de som bodde i området – sine egne dyr, og de som tilhørte andre samer, kvener og nordmenn.

Stillingen som hovedreinvokter ga Boris status i det han og andre skoltesamer anså som sitt område fra gammelt av.

Men i 1929 fikk Boris sparken av Fylkesmannen i Finnmark, etter ønske fra reindriftslaget. Majoriteten – som ikke var skoltesamer – mente at tiden var moden for endring.

Og det er i dette skiftet at stridens kjerne ligger.

Det har avlet bitterhet og har ført til at folk kan slåss den dag i dag – 90 år etter.

Den nye hovedreinvokteren

Den som overtok jobben etter Boris var Ole Andreas Magga. Han var nordsame, med både fjellsamisk og sjøsamisk bakgrunn, og hadde allerede jobbet som dreng i skolteflokken.

En mann som også er far til den eldre reineieren som barket sammen med den unge lærlingen på parkeringsplassen i Neiden.

I tiårene etter 1929 var Ole Andreas og hans sønner de eneste som klarte å bygge opp sine flokker. Skolteflokken gikk etter hvert i oppløsning, og til sist var det bare Magga-familien igjen.

I dag er det kun denne familien som driver med rein i området.

Men uenigheten er stor om hvem som egentlig har retten til landet – de som er der nå, eller de som var der først, som Jarva-familien mener skoltesamene var.

Ikke minst er det også uenighet om hvor stor betydning avsettelsen av Boris hadde og hva som skjedde i årene etterpå.

Kunne bare riste på hodet

For skoltesamene var avsettelsen av Boris svært dramatisk. Den kom som et sjokk. De oppfattet den som et overgrep – siste stikk i et langvarig forsøk på å skvise skoltesamene helt ut av området.

Boris hadde riktignok fortsatt sine egne reinsdyr etter avsettelsen, men flokken skulle han ha blitt oppfordret til å flytte til et annet område. Da hadde han svart at det var vel ikke skoltesamene som skulle dra fra et område som de alltid hadde vært på – det var de andre som burde flytte på seg.

Dette er en holdning hans etterkommere i Jarva-familien har den dag i dag.

De mener at de har en historisk rett over området, og dessuten at familien Magga har ervervet kontrollen over området på urettmessig vis.

I takt med at Magga-familiens flokker vokste, opplevde Boris nemlig at flokken hans ble mindre fra ett år til det neste, uten at han skjønte hvor det var blitt av reinsdyrene. Alt han kunne gjøre var å riste på hodet.

I ettertid har det blitt spekulert i om det var begått reintyveri. Blant annet ble Fylkesmannen i 1968 bedt om å ta stilling til dette – noe han mente han ikke hadde kompetanse til å gå inn i.

For familien Magga er påstandene om reintyveri drøye og uten rot i virkeligheten.

Forfulgt med usannheter

Ifølge Magga-familien har historiske framstillinger hatt en tendens til å favorisere skoltesamene – til å gjøre deres tap av reindrift og område til noe mer dramatisk enn hva det egentlig var. Noe som har ført til at skoltesamene tror at de har rett til mer enn de faktisk har.

De hevder at Boris og andre skoltesamer selv valgte å slutte med reindrift, på grunn av helse og alder.

Magga-familien er lei av det de anser som en konstant forfølgelse, med usannheter og feilaktige påstander. At en versjon av historien har festet seg, som de på nytt og på nytt må forsvare seg mot.

For eksempel på parkeringsplassen i Neiden. Da dro den unge lærlingen fra Jarva-familien nok en gang fram anklager om at Magga-familien var på området ulovlig.

Familien Magga viser på sin side til at saken er avgjort i retten. Der er det bevist at de har rett til å drive med rein og være der de er.

For ja, det har vært rettssaker.

I retten

I 1985 saksøkte en gruppe på ti skoltesamer både familien Magga og staten. Skoltesamene mente at staten i praksis hadde frarøvet dem rettigheter ved å la andre beite på deres område. Nå ville de kreve sin eksklusive rett.

Men skoltesamene tapte. De tapte også ankesaken i 1988, og ankene til både Høyesterett og Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg ble avvist.

Domstolene kjøpte rett og slett ikke argumentet om at skoltesamene var drevet urettmessig ut av området. Dommen fra 1988 var dessuten enig med Magga-familien om at Boris’ avsettelse ikke hadde vært avgjørende for at skoltesamene forsvant ut av reindrifta.

Dommene slo fast at skoltesamene fortsatt hadde rett til reindrift i området, men ikke eksklusivt. Det hadde gått altfor lang tid siden de var alene i området, til at de kunne kreve å være det nå.

De siste århundrene hadde tross alt både nordmenn, kvener og andre samer levd her – blant annet forfedrene til familien Magga. Og alle hadde hatt reinsdyr.

Om skoltesamene skulle drive med rein, måtte det være plass til dem og deres reinsdyr uten at andre skulle vises bort. Det var det ikke.

Avgjørelsene fra retten bestrides av Jarva-familien den dag i dag. De er av den oppfatning at det norske rettssystemet gjorde dem en ny urett.

Derfor har de ikke latt konflikten ligge. Tvert om.

Redd for knuste vinduer

Som basketaket i februar tyder på, så er frontene fortsatt steile.

Faktisk så steile at ingen av de to familiene til slutt ville stille opp i denne saken.

Jarva-familien trakk sitt intervju fordi de mente at NRK ikke klarte å belyse deres sak på en god nok måte. Magga-familien ville ikke medvirke i en sak som tok utgangspunkt i påstander som de har forsvart seg mot tidligere, men har likevel gitt kommentarer til anklagene.

En del andre kilder – jurister, historikere, vitner – ønsker heller ikke å uttale seg om saken, fordi den er så betent. Noen er redd for å bli feiltolket. Én er redd for å ende opp med knuste vinduer.

For spørsmålet om hva som er den faktiske sannheten i denne historien er vrient å svare på.

Men det er kanskje her Sannhets- og forsoningskommisjonen kan komme inn i bildet.

Hvis de skulle granske denne saken, kan de da én gang for alle slå fast hva som er sant?

Da kommisjonen presenterte sitt arbeid den 9. mai, uttalte leder Dagfinn Høybråten at det er en svær jobb de har foran seg. De skal saumfare historiske kilder i jakt på svar.

– Vi skal dokumentere mange generasjoners utvikling, for å få et best mulig grunnlag for å fortelle hva som historisk skjedde, sa han.

– Så skal vi kartlegge konsekvenser og foreslå tiltak for fortsatt forsoning.

Men er forsoning i det hele tatt mulig når «min» og «din» versjon tilsynelatende står så langt fra hverandre?

Det første steget

Familien Jarva er bestemt i sin sak, og de har allerede begynt å bygge opp en reinflokk.

Dette er mulig fordi de har fått en lærlingkontrakt hos den fjellsamiske familien Smuk – en av de største reindriftsfamiliene i Norge. En familie som driver i nabodistriktet til familien Magga.

I likhet med Jarva-familien har også Smuk-familien hatt en langvarig konflikt med familien Magga – og tapt mot dem i rettssaker.

Familien Smuk gir sin støtte til skoltesamene. De har gått med på å hjelpe familien Jarva inn i reindrifta igjen.

Leder for reinbeitedistriktet som har gitt lærlingplassen, Ásllat Niillas Smuk, sier at det blir helt feil om de som urfolk ikke skal respektere andre urfolks rettigheter.

– Vi mener skoltesamenes krav og rett til området er ubestridt. I tillegg har man hatt lange og gamle tradisjoner rundt samarbeid, sier han.

Å bygge opp flokken er det første steget for familien Jarva. Det neste vil være å få tilbake beitelandet de mener er deres. De har sendt flere krav til norske myndigheter om dette – så sent som mars i år.

Støtte i kravet finner de blant annet hos FNs rasediskrimineringskomité. I både 2011 og 2018 oppfordret komiteen den norske stat til å legge til rette for skoltesamisk reindrift.

På museum

Myndighetene anerkjenner at skoltesamene fortjener og bør løftes fram. De har flere ganger de siste tiårene vurdert om de skal legge til rette for skoltesamisk reindrift.

Likevel har konklusjonen hele tiden vært den samme: Nei.

– Det ville gått ut over rettigheter til andre samer. Det vil dermed kunne være i strid med våre folkerettslige forpliktelser, sier statssekretær Anne Karin Olli i Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Hun sier at de heller vil finne løsninger for å styrke den skoltesamiske kulturen som ikke går på bekostning av andre.

Hun henviser til et prosjekt mot Finland, og til det skoltesamiske museet i Neiden som et viktig tiltak.

Men museet har fått kritikk fra flere hold for ikke å ivareta skoltesamene på en god nok måte. Dessuten – kan et museum gjøre en kultur levende?

Familien Jarva har kontaktet Sannhets- og forsoningskommisjonen. Håpet er at denne skal sørge for at de får det de anser som sin rett som skoltesamer.

Også familien Magga håper at kommisjonen kan sørge for en form for oppreisning.

De ønsker at den skal granske måten samfunnet har bidratt til å sette skoltesamer og nordsamer opp mot hverandre.

Magga-familien mener at både forskere, politikere, mediene og forfattere har dyrket en framstilling om at to ulike samiske grupper ikke kan leve sammen. De vil sette søkelys på at ingen vinner om samene står mot hverandre.

Ingen enkel oppgave

Det begynte altså med en telefon.

Det endte i et forsøk på å navigere mellom fakta og påstander i historien om et basketak som viste seg å ha historiske dimensjoner.

En liten forsmak på hva Sannhets- og forsoningskommisjonen kan komme til å måtte stå i, om de velger å granske saken.

Om de skal gjøre det er altså uvisst, men mange mener det er naturlig at de ser på skoltesamenes sak. De har tross alt tapt mer enn bare reinbeiteområdet. Hele kulturen betegnes av enkelte som så å si død.

Det vi uansett vet er at kommisjonen kommer til å se på saker som kan være like såre og betente som denne.

Det er ingen enkel oppgave de har.

Men så blir spørsmålet om hva som er viktigst – sannheten eller forsoningen? Kanskje fokuset ikke skal ligge på det som skjedde i 1929, men heller det som kan skje i 2019 og framover?

Hva som blir kommisjonens konklusjon vet vi muligens ikke før høsten 2022. Det er da de skal avgi sin rapport.