Partisaner fra Finnmark under sovjetisk kommando under andre verdenskrig.

Fem av dem som var i sovjetisk tjeneste under andre verdenskrig. Mennene er fra venstre Sverre Søderstrøm, Oddvar Sibblund og Trygve Eriksen. Foran fra venstre Borgny Schanche (født Eriksen) og Dagny Sibblund.

Foto: Fra Ivar Bjørklunds arkiv

De hemmelige agentene Norge helst ville glemme

De ble høyt dekorert av Sovjetunionen for sin krigsinnsats i Norge. Norske myndigheter ville tie dem i hjel. Finnmarks-partisanenes historie står fortsatt på dagsorden i øst-vest-konfliktenes Europa.

Jeg står i stua på et lite småbruk litt for seg sjøl rett utafor tettbebyggelsen i Kiberg, på nordsida av Varangerfjorden i Øst-Finnmark.

Året er 1984. Her bor Trygve Eriksen.

På en solskinnsdag kan han se rett over til Fiskerhalvøya i Sovjetunionen, fra stuevinduet.

Han er ikke så mye ute lenger, 82 år og dårlig til beins. Men hodet og hukommelsen er det ingenting i vegen med.

Jeg har hørt mye om denne mannen av folk som kjenner krigshistoria i Finnmark. Lest litt også, men det er ikke skrevet så mye. Hans krigsinnsats burde gjort Trygve Eriksen minst like kjent for folk flest som tungtvannssabotørene og Max Manus. Slik ble det aldri.

Trygve viser meg to utmerkelser.

Den ene er Den Røde Stjernes Orden. Den har han fått for «fremragende innsats i forsvaret av Sovjetunionen».

Den andre henger enda høyere og er bare tildelt 182 utenlandske statsborgere. Det er Den Røde Fanes Orden, Sovjetunionens nest høyeste militære orden. Den kan sidestilles med Krigskorset, Norges høyest rangerte utmerkelse.

Trygve Eriksen var hemmelig agent – partisan – i Norge under store deler av andre verdenskrig, under sovjetisk kommando. Men sjøl om han er en av krigens høyest dekorerte krigere, ble han aldri en av «gutta på skauen».

Trygve Eriksen, partisan fra Finnmark

Trygve Eriksen var den av partisanene som trolig oppholdt seg lengst og var med på flest oppdrag i det okkuperte Norge.

Foto: Fra Ivar Bjørklunds arkiv

Bak fiendens linjer

Allerede høsten 1940, flykta Trygve fra den tyske okkupasjonsmakta, sammen med sin egen familie og flere andre familier fra Kiberg.

De dro ikke til England. Det holdt å krysse munninga av Varangerfjorden. Sovjetunionen, som ennå ikke var involvert i krigen, lå på andre sida.

I Murmansk meldte Trygve og et femtitalls andre menn og kvinner seg til motstandskamp og fikk militær opplæring. Eriksen ble trent i etterretning, som radioagent, for å operere bak fiendens linjer. Han og hans kamerater ble kalt partisaner, sjøl om de ikke var kampgrupper.

Bare halvparten av dem overlevde krigen.

Eriksen var trolig den av partisanene som oppholdt seg lengst og var med på flest oppdrag i det okkuperte Finnmark. Han bidro til å skaffe den sovjetiske etterretninga i Murmansk en mengde opplysninger om tyske sjøtransporter og befestninger.

Jeg skjønte ikke det fulle omfanget denne vinterdagen i 1984, men mitt møte med Trygve Eriksen ble avgjørende for min egen oppfatning av hva norske historiebøker aldri hadde fortalt meg – om andre verdenskrig – og om hva fortielser og maktovergrep gjorde med dem som ikke var på "rett side" i etterkrigstidas Norge.

Trygve har en tredje medalje liggende innerst i ei skuff i skrivebordet. Den er norsk. Han lurer på om jeg vil se den også. Jeg får straks følelsen av at dette er noe han ikke er spesielt stolt av.

Partisanene i ødemarka

Et lite rødt helikopter smatrer kjapt og uanstrengt over vierkratt, bjørkeskog, elver og endeløse gulbrune myrer.

Det er ikke mange stier i denne villmarka. Alle som har vært på fottur her i Gallok på sørsida av Varangerfjorden vet at det er en prøvelse å ta seg fram.

Vi er på sporet av en 75 år gammel hemmelighet.

I helikopter over Gallok i Sør-Varanger

På veg inn i Gallok i Sør-Varanger, et av de mest uveisomme villmarksområdene i Finnmark, på jakt etter 75 år gamle hemmeligheter.

Foto: Arne Egil Tønset / NRK

Det har gått mer enn tretti år sia mitt møte med Trygve Eriksen i Kiberg. Han døde i 1987.

Hans historie, og mange andre partisanhistorier, har gjort at jeg nå sitter i dette helikopteret, spent på om vi finner enda flere svar på hva partisanene faktisk gjorde.

Målet er ei bratt vestvendt fjellskråning milevis fra nærmeste bygd. Den vesle høgda piloten har plotta inn på GPSen har knapt nok et navn. Reingjeterne i Gallok har sia krigens dager bare kalt den «Spionvárri», eller på norsk «Spionfjellet».

Noen få mil øst for oss går grensa mot Russland. Enda nærmere, knappe to mil mot sør, går den norsk-finske grensa. For 75 år sia var disse grensetraktene en eneste stor krigsskueplass.

I Kirkenes var det stasjonert titusenvis av tyske soldater, et gigantisk oppmarsjområde for verdenskrigens nordligste frontavsnitt. Litsa-fronten mot Sovjetunionen var et slaktehus. Tallene er usikre, men trolig ble nærmere 70 000 drept i kampene ved Litsa-elva noen mil øst for Kirkenes.

Utafor Finnmarkskysten gikk konvoiene. De allierte styrte sine mot Murmansk, med krigsmateriell til Sovjetunionen. De tyske frakteskipene hadde kurs mot havnene i Kirkenes og det daværende finske Petsamo. Tyskernes mål var å ta Murmansk og landets livsviktige isfrie havn mot Barentshavet. Hadde de klart det, kunne utfallet av andre verdenskrig i Europa ha blitt et annet.

I ly av steinura

«Første gruppe ble landsatt fra undervannsbåt på nyåret 1942 på Nålnes øst for Berlevåg, hvor vi innrettet oss i et krypinn av stein. Senere ordnet vi oss et tilhold i en kløft oppe i en fjellside med god utsikt over Østhavet.»

Borgny Schanche, partisan fra Finnmark

Telegrafisten Borgny Schanche (født Eriksen) var Trygve Eriksens datter. De rømte sammen fra Kiberg til Sovjetunionen allerede høsten 1940.

Foto: Fra Ivar Bjørklunds arkiv

Slik formidler Trygve Eriksens datter og svigersønn, Borgny (som sjøl fikk opplæring som radiotelegrafist i Murmansk) og Edvard Schanche, partisanens egen beretning fra krigens Finnmark i et intervju i Friheten i 2004.

Hans fortelling er ikke prega av overdrivelser. De som har vært på Nålneset i Berlevåg har vanskelig for å fatte at det var mulig for mennesker å ha tilhold der i flere måneder i strekk. Neset er et månelandskap av forreven stein. Partisanene kunne ikke engang gjøre opp varme. Røyk, lys og lukt kunne fort bli oppdaga.

Fra slike steder observerte Eriksen og hans gruppe den tyske skipstrafikken langs Finnmarkskysten. Skipslaster som var vesentlige for den tyske krigsmaktas slagkraft lengst nord i Europa. Partisangruppene hadde nesten daglig radiokontakt med basen i Murmansk. Og slik kunne sovjetiske jagerfly finne sine mål.

I Sovjetunionen fikk partisangruppene langs kysten av Troms og Finnmark æren for at mer enn sytti tyske transportskip ble senka.

Gruppene sendte også informasjon om tyske befestninger, troppekonsentrasjoner og -bevegelser, mat-, ammunisjon- og våpenlagre, med uvurderlig bistand fra gode hjelpere blant lokalbefolkninga.

«Ved siden av problemene med å holde oss skjult og hemmeligholde vår tilstedeværelse var det spørsmål om å unngå sykdom», har Eriksen fortalt. For både klær og soveposer var våte og kalde; det kunne være snøstorm og bitende kaldt.

Trygve Eriksen opererte over hele Finnmark og Troms. Blant annet leverte han informasjon om det tyske slagskipet Tirpitz som lå i skjul i Kåfjord i Alta.

Med utilgjengeligheten som beskyttelse

En vårvinterdag i 1943 slapp tre unge menn fra Sør-Varanger seg ned i fallskjerm ved Garsjøen i Gallok: Oskar Nystrøm, Oddvar Sibblund og Henry Pettersen. Som Trygve Eriksen var de også partisaner med opplæring fra Murmansk.

De ble kalt Garsjø-gruppa, etter sjøen hvor de landa.

Den utilgjengelige villmarka var den beste beskyttelsen de kunne få. Herfra skulle de sende radiomeldinger tilbake til basen i Murmansk om tyske styrker, bensinlagre, byggeprosjekter og troppeforflytninger i Kirkenes-området. For på denne tida begynte Den røde armé å forberede sin storoffensiv på Litsa-fronten, det endelige slaget om Murmansk, og de måtte vite hvor store ressurser fienden hadde å sette imot.

Men langt fra folk og bebyggelse, kunne ikke Garsjø-partisanene observere mye sjøl. De var fullstendig avhengige av lokalbefolkningas øyne og ører. Det skulle bli ei ulykke for dem som hjalp dem med informasjon.

Fra Garsjøen tok partisangruppa seg noen kilometer sørover. I bergskortene i «Spionvárri» fant de et bedre skjulested.

Partisanskjulested på "Spionvárri" i Gallok i Sør-Varanger

«Spionvárri» er ikke mer enn ei beskjeden høyde med bergskorter på den ene sida. De tjente som skjul for partisanene.

Foto: Arne Egil Tønset / NRK

Hverdagslivet under bergskrenten

I det røde helikopteret sitter blant andre lokalhistorikeren og legen Harald Sunde fra Kirkenes. Han er vegviser.

Et par måneder tidligere fant han, sammen med turkamerat Trond Michelsen, stedet hvor Garsjø-gruppa hadde holdt til. De hadde fått vite om stedet av to reindriftsutøvere i Bugøyfjord, som kjenner Gallok-området bedre enn noen andre.

Sunde og Michelsen ble fortalt at mens krigen ennå varte, og etter at partisanene hadde forlatt stedet, ble fjellskrenten ved «Spionvárri» nærmest renska for brukbare gjenstander: proviant, klær, fallskjermstoff og andre ting som folk trengte i en hverdag hvor det var mangel på det meste.

Lokalbefolkninga fylte kløv og pulker og frakta varene ned til bygda. – Så det er ikke sikkert dere finner så mye, fikk de beskjed om før de tok beina fatt innover i villmarka.

De fant heller ingen store mengder etterlatenskaper fra Garsjø-partisanene, men nok til at det ikke var tvil om hva som en gang hadde foregått der.

Radiobatterier brukt av partisaner i Gallok, Sør-Varaanger

En mengde gamle radiobatterier ligger igjen etter Garsjø-partisanene.

Foto: Arne Egil Tønset / NRK

Denne dagen er to fra Varanger museum og en arkeolog fra Finnmark fylkeskommune også med helikopteret som lander mykt på toppen av «Spionvárri». Nå er det bare en kort spasertur ned til bergskortene.

Det første vi får øye på er batterier. Mer enn sytti år gamle radiobatterier. Noen fortsatt med pappemballasjen intakt.

Et par hakk lenger borte i skrenten ligger et kokekar, ei steikepanne, ei drikkeflaske av metall. Et grytelokk er stuket inn i en bergsprekk. Her har vært folk, og de har tydeligvis levd hverdagslivet sitt her samtidig som de gjorde jobben som radioagenter.

Det er underlig å holde disse hverdagslige tingene i handa. Her har de ligget urørt i mer enn sju tiår. Rustne og sprukne og opptæra av vær og vind. I bergskortene her må partisanene ha bygd seg et slags skjul, uten at vi ser noen spor av det. Her er ingen huler å søke ly i, bare stein og lyng og glissen bjørkeskog.

Garsjø-gruppas skjulested er et av de siste puslespillbitene i kartlegginga av partisanenes tilholdssteder. Mange har hørt og lest om denne gruppa, men svært få har visst hvor de faktisk gjemte seg.

Jan Ingolf Kleppe, arkeolog, Finnmark fylkeskommune

Arkeolog og spesialrådgiver i Finnmark fylkeskommune, Jan Ingolf Kleppe, tror partisanene i Gallok ville satt pris på at det offentlige Norge nå dokumenterer den innsatsen de gjorde.

Foto: Arne Egil Tønset / NRK

Med hvite hansker i krigshistoria

Avdelingsleder for Varanger museum i Vardø, Monica Dahl, ser at hun har en helt spesiell historie foran seg. Mens museets fotograf Monica Milch Gebhardt systematisk tar bilder av hver enkelt gjenstand, tar Dahl på seg de hvite hanskene. Det gjør også arkeolog og spesialrådgiver i Finnmark fylkeskommune, Jan Ingolf Kleppe.

«Spionvárri» har plutselig blitt til en salgs utgravingsplass.

Det de skal bruke dagen til er å plotte nøyaktig inn på kartet hvor alt befinner seg, før de pakker funnene i nummeret esker, flyr dem ut av villmarka og plasserer dem, inntil videre, i museets magasin.

Det blir ei siste reise.

Dette er et etterlengta funn, for nye steder og nye gjenstander gjør det stadig enklere å fortelle om det partisanene faktisk drev med. Deres historie er, mildest talt, ikke den best kommuniserte fra andre verdenskrig og har fått svært liten plass i det historikerne kaller den nasjonale hukommelsen. Det er det mange årsaker til.

Registrering av partisanskjulested i Gallok i Sør-Varanger

Registrering av gjenstander fra krigens dager i Gallok.

Foto: Arne Egil Tønset / NRK

Flukt og represalier

Garsjø-partisanene ble ikke lenge i Gallok. Tidlig på høsten 1943 tok de ikke sjansen på at de var trygge lenger. De fikk melding om at de andre hemmelige partisangruppene i Finnmark og Nord-Troms var avslørt av den tyske okkupasjonsmakta.

På Arnøya, i Berlevåg, Syltevika, Persfjord.

Tysk etterretning hadde gjennom angivere og tilståelser under tortur tatt rede på nettverket av radioagenter som i lang tid hadde rapportert om skipstrafikk og infrastruktur. Jakta på disse gruppene hadde vært langvarig, intens og brutal, og det gikk hardt utover ikke bare agentene sjøl, men også hjelperne og informantene deres.

Tyskerne tok et nådeløst oppgjør med et agentnettverk som ikke bare gjorde deres egne skip og forlegninger til sovjetiske bombemål. De ble også tvunget til å binde opp egne krefter for å forsvare seg mot disse angrepene.

Oddvar Sibblund, partisan fra Finnmark

Oddvar Sibblund var en av partisanene i Gallok. På dette bildet har han nettopp fått tildelt Den Røde Fanes Orden. Den tilsvarer det norske Krigskorset.

Foto: Fra Ivar Bjørklunds arkiv

Nystrøm, Sibblund og Pettersen måtte komme seg unna. Og de gikk østover, milevis, dagevis, ut av Gallok, gjennom Pasvikdalen, over myrsumpene sør for den tysk-sovjetiske frontlinja og til Murmansk. Alle tre kom seg velberga dit, men ingen av dem overlevde krigen. De mista livet under andre oppdrag og under andre omstendigheter senere.

Oppholdet deres i Gallok fikk tragiske konsekvenser for mange andre.

For partisangruppas hjelpere slapp ikke unna. Tre av dem ble arrestert og dømt til døden. De ble henretta på Langøra utenfor Kirkenes i desember samme året. Sju andre hjelpere ble dømt til lange fengselsstraffer.

Undervannsbomber og nødlanding

Men Trygve Eriksen fikk ingen tak i, sjøl om det var nære på. Under et flytokt han var med på fra Murmansk til Tromsø-området holdt det på å gå helt galt. Vestover gikk de utafor kysten, men på tilbaketuren ble de angrepet av tyske jagerfly og luftskyts ved Banak flyplass i Lakselv.

«Aldri har jeg vært så redd som i den situasjonen, og regnet med at min siste tid var kommet», forteller Eriksen.

Det ble enda mer dramatisk da det sovjetiske flyet gikk i spinn, men likevel klarte å lande på Banak. Ifølge Eriksen slo flygeren på gass slik at flyet ble innhylla i røyk. Det klarte på mirakuløst vis å ta av igjen og komme seg tilbake til Murmansk i lav høyde.

Dagny Sibblund, partisan fra Finnmark

Partisanen Dagny Sibblund var Norges første kvinnelige fallskjermsoldat.

Foto: Fra Ivar Bjørklunds arkiv

En annen gang var Eriksen med på et ubåttokt utafor Berlevåg hvor de ble angrepet av tyske fly. Ubåten kjørte seg fast på en sandbanke mens flyene slapp undervannsbomber etter den.

«Intet er verre enn undervannsbomber, det føles som man sprenges», fortalte Eriksen mange år etterpå.

Men ubåten kom seg løs og fortsatte i sikksakk til Nordkappbanken. Og flyene fortsatte å bombe. Årsaken var at en oljelekkasje på ubåten ble som en vegviser for de tyske flyene. Trolig var det havstrømmene og dyktig manøvrering som redda dem.

Den vonde kalde krigen

I oktober 1944 ble Øst-Finnmark frigjort.

Etter kamper som kostet tusener av menneskeliv, marsjerte avdelinger fra Den røde armé inn i Kirkenes og Bjørnevatn. De ble hylla som helter av befolkninga som hadde gjemt seg for infernoet i bomberom og gruveganger. Byen deres lå i rykende ruiner. Bare innbyggerne i Valletta på Malta hadde opplevd flere bombeangrep enn Kirkenes i det tyskokkuperte Europa.

Ødeleggelsene var ufattelige, sjøl for ei befolkning som hadde vent seg til krigen. Men raseringa av resten av Finnmark hadde bare så vidt begynt. For nå trakk tyskerne seg tilbake, og på sin hastige retrett vestover brente og sprengte den tyske hæren all infrastruktur i mesteparten av finsk Lappland, Finnmark og den nordlige delen av Troms. Det var en katastrofe ingen hadde sett maken til i Norge.

Da fredsvåren kom til resten av landet i mai året etter, var halvparten av Finnmarks befolkning tvangsevakuert til andre deler av landet. Resten hadde flykta til fjells og overvintra i gammer og berghuler. Freden kom med bunnløs fortvilelse, men også med ei ukuelig vilje til å bygge opp igjen.

I dagens historiebøker for ungdomsskolen er dette marerittet i norsk historie viet 11 linjer under tittelen "Finnmark brenner".

Harald Sunde, lege og lokalhistoriker fra Kirkenes

Lege og lokalhistoriker, Harald Sunde, betrakter jobben med å kartlegge partisanenes virksomhet som et slags folkehelseprosjekt. – Folk skal kunne rette ryggen etter mye skam og fortielse, sier han.

Foto: Arne Egil Tønset / NRK

Med freden og forhandlingene om delinga av Europa senka også jernteppet seg. Krigens alliansepartner Sovjetunionen ble den nye fienden. Kommunistfrykten ble dyrka i vest.

Det skulle komme til å koste de hjemvendte partisanene dyrt.

Mange av dem, men ikke alle, var kommunister, og mange av dem som hjalp dem var også kommunister. Nå fikk de smake den nye politikken i det ferske Nato-landet Norge. Mange av dem ble mistenkt for å fortsette sin agentvirksomhet til fordel for Sovjetunionen. Noen ble også dømt for spionasje. Men for det meste viste det seg at mistankene var grunnløse.

Men overvåkinga av kommunistene var intens. Mange ble tatt inn til lange avhør. Familier ble splitta, bygder og byer kokte av rykter og mistanker, og for mange ble livet uutholdelig.

Partisanene og deres hjelpere så etter hvert hva som skjedde, og mange av dem forsøkte å gjøre seg så små som mulig og fortalte lite og ingenting om hva de hadde vært med på under krigen. Det skyldtes også delvis det taushetsløftet de hadde avgitt til sine sovjetiske oppdragsgivere.

Allerede i fredsdagene i mai 1945 besluttet norske myndigheter at de som kjempet og falt i de væpnede styrker og handelsflåten skulle tildeles Krigsmedaljen post mortem.

Men det gjaldt ikke partisanene i Finnmark.

Sverre Søderstrøm, partisan fra Finnmark

Sverre Søderstrøm ble drept i kamp mot tyske styrker i 1944.

Foto: Fra Ivar Bjørklunds arkiv

Medaljene som uteble

Slik ble grunnlaget lagt for en debatt som har pågått helt fram til nå, 73 år etter krigens slutt, og som Forsvarsdepartementet forsøkte å avslutte med sitt historieprosjekt «den endelige avklaringen av dekorasjonsspørsmålet» i 2017.

Partisanene ble heller ikke denne gangen tatt med.

Begrunnelsene fra departementet har vært sammensatte: blant annet at partisanene ikke sto under norsk kommando, at dokumentasjonen av det de drev med ikke er god nok, at de allerede var dekorert fra Sovjetunionens side – og at de var kommuniser og dermed involvert i «illegal, konspirativ virksomhet» i etterkrigstida.

Det var ikke bare den norske stat som svikta dem. Flere av de norske partisanene ble også mistrodd av sovjetiske myndigheter, med fatale følger. Sju av dem havna i fangeleirer, dømt for kontraspionasje.

Minst to av disse hadde i løpet av krigen trolig fortalt for mye til svenske myndigheter om hva de drev med i Finnmark. Opplysningene derfra gikk direkte til tyskerne, og videre via etterretningskilder til Sovjetunionen.

Fire av dem som ble dømt kom aldri levende tilbake, blant dem Ragnvald Mikkelsen fra Kramvik ved Kiberg (se bilde nederst i artikkelen) som ble skutt under et fluktforsøk fra en sovjetisk fangeleir i 1946.

De tre andre, Emil Isaksen, Otto Larsen og Osvald Harjo, kom hjem. Både Larsen og Harjo skrev bøker om sine år i Stalins redselsleire. Disse historiene ble utnytta for alt de var verdt, særlig i Arbeiderpressen, for å skape enda mer kommunistfrykt.

Kongens tale

Men så, i 1992, etter Sovjetunionens sammenbrudd, sto Kong Harald ved partisanminnesmerket i Kiberg og sa blant annet:

Fotografering av ting fra partisanene i Gallok, Sør-Varanger

Fotograf Monica Milch Gebhardt dokumenterer gjenstander som partisanene i Gallok har etterlatt seg.

Foto: Arne Egil Tønset / NRK

«Det kan være smertelig å måtte se historie i et nytt lys. Jeg har en spesiell følelse av dette når jeg står her foran et monument over en del av vår historie som til dels har vært tiet i hjel. (...) Det som vi i dag teoretisk nok kan kalle historiens ironi, har vært en tung daglig bør for mange familier i Finnmark i etterkrigstiden. Det kalde forhold mellom øst og vest fikk større personlige konsekvenser her i fylket enn i andre deler av landet. I dag bedømmes det sovjetiske systemet historisk sett som et forfeilet politisk forsøk, men jeg er redd vi urettmessig kan ha påført enkelte store personlige belastninger i skyggen av den kalde krigen. (...) Når vi i dag kan se med nye øyne på vår nabo i øst, la oss også bruke ressurser på å forstå vår egen nære historie på nytt. Jeg synes det er et godt utgangspunkt i ærbødighet å legge ned en krans på partisanbautaen i Kiberg.»

De tidligere partisanene satte pris på Kongens tale, sjøl om flere av de gjenlevende ikke var invitert til å delta under høytideligheten. De betrakta talen som ei unnskyldning, ei oppreisning og ikke minst som en anerkjennelse av det de hadde gjort.

Medaljen i skuffa

Det Trygve Eriksen trekker fram fra skuffa den dagen jeg møter ham i Kiberg i 1984 er den norske Deltagermedaljen.

Den rangerer som nummer seks av de militære utmerkelsene for innsats under andre verdenskrig.

Trygve hadde fått den tilsendt i posten, sammen med en hilsen fra Kongen, i likhet med noen av de andre partisanene. Nærmere førti år etter krigens slutt, hadde norske myndigheter gjenopptatt utdelinga av Deltagermedaljen. Men det måtte gode argumenter til for at noen av partisanene skulle få den.

Jeg oppfatter at Trygve Eriksen er både sint og oppgitt når han åpner skrivebordsskuffa og tar fram medaljen han nesten betrakter som en fornærmelse. Det har vært en lang veg for mannen med en krigsinnsats bak seg som kan fylle en helaftens spillefilm.

Max Manus fikk sin, Jan Baalsrud, og sabotørene bak tungtvannsaksjonen likeså. Men Trygve Eriksens historie og kamp for Norges frihet er det ingen filmprodusent som har investert i. Kanskje fordi Eriksens oppdragsgiver var Sovjetunionen. Ingen med oppdrag for Sovjetunionen har noensinne blitt helt i Norge. Heltene, i de fleste nordmenns bevissthet, representerer den såkalte frie verden. Finnmarks-partisanene er en slags forvirrende nyanse i ei krigs- og etterkrigshistorie med store hull.

Monica Dahl, avdelingsleder, Varanger museum, Vardø

– Partisanvirksomheten i Finnmark er en svært underkommunisert del av den norske krigshistoria, sier Monica Dahl, avdelingsleder ved Varanger museum, Vardø.

Foto: Arne Egil Tønset / NRK

Heder, ære og kunnskap

Mens Monica Dahl ved Varanger museum nennsomt pakker ned radiobatterier og kokekar fra krigens dager i steinura ved «Spionvárri», forteller hun om det arbeidet som nå er i gang for å sette søkelyset på partisanvirksomheten.

Hun vil heve det hun forsiktig kaller ei underkommunisert historie opp på et nasjonalt og internasjonalt nivå. Med penger fra Forsvarsdepartementet arbeides det nå med et forprosjekt til et nasjonalt partisansenter i Kiberg. I år skal det tas flere skritt i dette arbeidet for om mulig å få prosjektet inn på statsbudsjettet for 2019.

Gjenstandene hun holder i hendene kan bli stilt ut for ettertida. Monica Dahl er opptatt av at dette må formidles på så mange måter som mulig. Akkurat nå er kartlegging, registrering og dokumentasjon det viktigste.

Tro hva Trygve Eriksen og Oddvar Sibblund hadde sagt om de hadde fått oppleve folk med hvite hansker på sine gamle skjulesteder. At de også skulle havne på museum. Som de andre krigsheltene.

Det er det nærmeste motstandsbevegelsen i Finnmark hittil har kommet heder og ære.

Partisaner fra Finnmark under andre verdenskrig

Ingen av disse partisanene overlevde krigen. Bak fra venstre: Kåre Øyen, Tsyp-Navalok (skutt ved Seglodden 1943), Ragnvald Mikkelsen, Kramvik (skutt under fluktforsøk fra GULAG-leir 1946). Foran fra venstre: Ingolf Eriksen, Kiberg (død på sykehus i Kirsanov 1945), Håkon Halvari, Kiberg (skutt ved Seglodden 1943) og Ingvald Mikkelsen, Komagvær (skutt på Arnøya 1943).

Foto: Fra Ivar Bjørklunds arkiv

Kilder:

Ivar Bjørklund (Norsk militært tidsskrift), Tønne Huitfeldt (IFS Info 3/1997), Stian Bones (UiT–Norges arktiske universitet, e.i.), Sindre Weber (Forsvarsdepartementet, Norsk militært tidsskrift, e.i.), Bjørnulf Schanche (e.i), Harald Sunde (skriftlig materiale, e.i.), Trygve Eriksens historie (personlig møte, Friheten), Monica Dahl (Varanger museum, e.i), statsråd Jan Tore Sanner (e.i).