Da Everest var for tøffinger

Det er blikkstille i fjellet den dagen. Været er fantastisk. Om natten hadde de forlatt den siste campen på Sørskaret, omtrent 8000 meter over havet.

Håvard Nesheim, en 29 år gammel nyutdannet lege fra Vardø i Finnmark, er på vei mot toppen av verdens høyeste fjell, sammen med blant andre Arne Næss jr., Stein P. Aasheim og Ralph Høibakk. Håvard kjenner seg ikke spesielt sliten, for det føles som han har ekstra energi på lager, en fysisk reserve.

Den norske ekspedisjonen er alene i fjellet, for myndighetene i Nepal ga den gang ikke tillatelse for mer enn en ekspedisjon på Everest av gangen.

På turen oppover ser de utover Kina på den andre siden av fjellet. Sola kommer rullende opp, og Håvard får en fornemmelse av å kunne se at jorda er rund. I det fjerne føler han nesten at han kan skimte Lyngsalpene.

Den siste biten av ruten, fra sørtoppen til hovedtoppen, er kvass og eksponert. Der må de gå i tau. Klokken 12 på formiddagen står de på toppen, av verdens høyeste fjell, som første norske ekspedisjon.

Et evig øyeblikk, et øyeblikk man ikke glemmer. Men også et veldig emosjonelt øyeblikk.

Uker senere, hjemme i Norge, venter orkestermusikk på Fornebu, og rød løper utenfor flyet. TV, og aviser med flashende blitslamper. Bravur har ført til glamour. Det er galla på Grand i Oslo med berømtheter og notabiliteter.

Men det skal også bli starten på det Håvard kaller «post expedition blues». År med søvnløse netter og ubesvarte spørsmål. Mer om det senere.

– Kjedsomhet er farlig

– Noen mennesker risikerer liv og lemmer for høye fjell og store eventyr, sier Håvard Nesheim (61).

I stua hjemme i Tromsø har han helt litt fløte i kaffen, og satt seg i sofaen. Det har gått 32 år siden Nesheim risikerte liv og lemmer, i drømmen om toppen av Everest.

I dag jobber han som lege ved Langnes legesenter i Tromsø, og han klatrer fortsatt. Om ikke så høyt som før, eller med samme risiko. Gjennom livet har han deltatt på en rekke bratte og risikofylte turer og ekspedisjoner, Andesfjellene, Karakoram og Himalaya.

Arne Næss jr., som ledet Everest-ekspedisjonen i 1985, sa en gang: «Hvis jeg ikke ville hatt risiko, hadde jeg heller spilt tennis eller golf».

Nesheim tror mange mennesker ikke er skapt for kjedsomhet.

– Jeg tror vi tåler spenning, fare og risiko. Selvfølgelig ikke permanent. Vi tåler det bedre enn tilstanden av kjedsomhet. Det tror jeg ikke vi tåler, hverken i jobbe, ekteskap og friluftsliv. Kjedsomhet er farlig, sier han, og rører litt i kaffen.

Nesheims kone, Berit i Ura, tusler rundt i huset. Etter hvert setter hun seg. De møttes i Lyngen, etter Håvards tur til Everest i 1985.

Berit forteller at Håvard den gang ikke kunne tenne et bål engang.

– De bare klatret og hadde det travelt. Håvard hadde vært på toppen av Everest, men hadde ikke lært seg å tenne bål, forteller hun.

For Håvard var ikke det så rart. For ham var skogen bare for anmarsjen, til fjellet. Det var først da klatreselen kom på, at turen begynte.

Berit forteller at det tidvis har vært utfordrende å være sammen med en så aktiv mann:

– Hvis han har vært borte lenge, så begynner man å se etter lyktene i fjellet. Det har alltid vært en uvisshet, og den har noen ganger vært stor, forteller hun.

Og legger til:

– Men Håvard er flink på å forutse risikoen. Han har snudd mange ganger, og kommet hjem.

Akkurat det, å snuse at det er fare, er noe av det Håvard mener at han har lært:

– Jeg sykler, kjører bil og går på tur. Jeg er ikke noen risikotager. Jeg er ekstremt bevisst på når det kan være en anelse fare på ferde. Jeg tror at man gjennom å være i risikable situasjoner kan øve opp et instinkt for forsiktighet og sikkerhet, som andre kanskje ikke umiddelbart ser, sier han.

Men Håvard har fått føle konsekvensene av risikoen direkte, i 1984, da han deltok i ekspedisjonen til Trango Tower i Pakistan, der to kompiser, Hans Christian Doseth og Finn Dæhli, omkom i en ulykke.

Køer, lik og søppel

Året etter ulykken var Håvard på Everest. Verdens høyeste fjell ligger på grensa mellom Nepal og Kina. I Nepal heter det Sagarmāthā, og i Kina Chomolungma. Månedene april og mai er høysesong for klatring der.

Da Håvard Nesheim var på Everest i 1985, hadde knapt 100 personer satt bena på verdens tak. I dag er Mount Everest besteget mer enn 7 000 ganger.

Mens den norske ekspedisjonen i 1985 hadde audiens hos Kongen, fikk beskyttelse av Kongen, ble kjendiser og helter, nevnes ikke dagens norske eventyrere til verdens høyeste fjell så mye i mediene. Med mindre de gjør noe nytt og annerledes.

Den norske forretningsmannen Arne Næss Jr.s ekspedisjon til Everest skulle da også bli den siste før myndighetene i Nepal åpnet kranene, og gjorde Everest nærmest til allemannseie.

Hvert år prøver hundrevis av mennesker å bestige Everest, og når værlukene åpner seg, danner det seg risikofylte køer under toppen.

Så langt i år er 10 mennesker døde på Everest. Enkelte døde har gjennom årene blitt liggende igjen på fjellet, fordi det er for risikabelt å hente dem ned.

– Jeg tror Everest i dag kan trekke til seg eventyrere som kanskje burde gjort andre eventyr, sier Håvard.

Før årets klatresesong ble tonnevis av søppel, utstyr og avføring ryddet fra Everest. Det 8848 meter høye fjellet har gjennom mange år trukket til seg både klatrere og guider som ikke er i nærheten av å ha den erfaringen som kreves for å være der.

Problemet ble så stort at nepalske myndigheter i 2015 varslet at de vil innføre reguleringer som forhindre at ukvalifiserte klatrere besøker fjellet, og skaper farlige situasjoner.

Mount Everest har med årene trukket til seg alt, både de uerfarne som betaler høye summer for en guidet tur til toppen, men også erfarne klatrer, som Håvard, med lang erfaring fra alpinklatring.

Håvard forstår at folk drømmer om Everest. Han har jo drømt om fjellet selv, siden tidenes morgen, som han sier:

– Det er klart, jeg kan ikke klandre andre for å ville gå på Everest. Men når veldig mange vil det samme samtidig, kan man få en følelse av å være i ei gate i en veldig travel storby. Mens det man søker i naturen er ofte stillhet, fred, ro og ensomhet, sier han.

– Samholdet ga suksess

I 1979, da Håvard var i Nepal for å klatre verdens fjerde høyeste fjell, Lhotse, kom han i kontakt med Arne Næss jr., som deltok i en annen klatreekspedisjon i landet.

Etter hvert som prosessen med å velge ut et lag som kunne fungere godt sammen var i gang, ble Håvard spurt.

For Arne Næss Jr. var kompetanse svært viktig da han skulle samle laget sitt til 85-ekspedisjonen. Ikke bare alpin og klatreteknisk kompetanse, forståelse for om skiftende vær, vind og føreforhold, men også kompetanse som menneske.

– Når man er i en slik gruppe, er sannsynligheten for suksess og sikkerhet knyttet til at man må være villig til å investere mye i et fellesskap, sier Håvard.

Han mener man må ha en spesiell kjemi med den du gjør risikable ting sammen med, slik at én pluss én blir mer enn to. Og den norske ekspedisjonen til Everest høstet gjetord for sitt gode miljø og samhold, langt utenfor Khumbu-dalen ved Everests fot.

Berit, Håvards kone, tror mye av nøkkelen til 85-ekspedisjonens suksess lå i nettopp samholdet:

– Jeg har vært på flere av Everest-treffene som har blitt arrangert i ettertid. De er en helt fantastisk gjeng, med et fantastisk vennskap. Du skjønner når du treffer dem, at de kom seg opp, sier hun.

Holdningen under ekspedisjonen var at man er likemenn. Ikke bare nordmenn imellom, men også mellom nordmenn og lokale sherpaer som deltok i ekspedisjonen.

– Er det mange primadonnaer i ei gruppe kan de være veldig dominerende, og det oppstår et gap mellom hva de beste og flinkeste vil, mens andre kommer i skyggen. Det kan føre til interne vansker, sier Håvard.

En tøff tid

Det var i april 1985 den norske ekspedisjonen nådde toppen av Mount Everest. Bjørn Myrer Lund og Odd Eliassen var der først. Åtte dager senere kom Arne Næss jr. sammen med Håvard Nesheim, Stein P. Aasheim og Ralph Høibakk.

Men toppen av Everest skulle også ha en bakrus. Everest var et stort eventyr, men kunsten etterpå var å finne på nye eventyr.

– Det et begrep som heter «post expedition blues», sier Håvard:

Han utdyper:

– Det er når man har gjort noe eventyrlig, spektakulært og spennende, så er det ikke alltid så lett å komme hjem til det normale A4-livet. Det er det sikkert mange eksempler på her i Tromsø, med alle som var på ishavsfangst på Svalbard og ishavet, og kom hjem til det litt kjedelige bylivet, sier Håvard.

Tapet av næret venner på Trango Tower året før Everest hadde vært tungt å bære, foreller han:

– Det ble veldig emosjonelt å nå toppen. Spesielt når bakteppet har vært ulykker og tap av nære venner.

Hans Christian Doseth og Finn Dæhli, som omkom på ekspedisjonen i Pakistan, var blant de beste og mest dedikerte i miljøet. Og da Håvard var på toppen av Everest, var de også på en måte der.

– Hvis det er et metafysisk aspekt med livet, kan man i slike situasjoner føle et slags nærvær til de som er gått bort, en fornemmelse av at de har en slags tilstedeværelse, sier Håvard.

Håvard tror ingen er «supermennesker» når ulykker skjer, og du mister dine nærmeste venner. Vi blir rammet av de samme psykologiske faktorene som andre:

– Det vanskeligste er når man kommer hjem og har mistet kamerater og venner. Da kan det bli usunt, med for mange våkenetter. Da har man så mye å tenke på og gruble på, uten at man finner de nødvendige svarene. Det kan være vanskelig. Det må jeg bare tilstå, sier han.

Meningen

Et spørsmål noen kanskje stiller er hvorfor man risikerer livet ved å oppsøke store eventyr, og ville bestige høye fjell. Arne Næss Jr. sa en gang at det nytter ikke å forklare dette til dem som ikke vil eller kan forstå.

Klatrelegenden George Mallory hadde en enkel forklaring da han på 1920-tallet ble spurt om hvorfor han ville bestige Everest:

– Because it's there.

Trolig nådde aldri Mallory toppen. Liket hans ble først funnet i 1999.

Ønsket om å nå toppen av verdens høyeste fjell handler om lidenskap, en drift, mener Håvard.

– Men handler det også om ære og respekt?

– Nei. For alpinklatrere er det høyeste og største fjellet en drøm. Det har alltid vært noen menneskers drøm å komme opp på en topp når man ser den på avstand. Jeg tror det ligger i vår natur å oppsøke utfordringer, og også akseptere risiko, sier han.

– Hvor spesielt er det å ha vært på Everest i en annen tid enn i dag, og blant de første nordmenn?

– Jeg har ikke så veldig mange tanker om at det vi har gjort har vært historieskriving eller epokegjørende. Vi klatret normalruta som hadde vært klatret første gang på 50-tallet, så det var ikke et gjennombrudd ved å gjøre ting på en vanskeligere eller farligere måte. Det var det ikke, sier han.

– Men samtidig er det et privilegium å ha vært der på en annen tid, der det var andre regler og langt færre som slapp til i fjellet.

Kan kjede seg

I 2004 døde Arne Næss Jr. i ei klatreulykke i Sør-Afrika. Resten av Everest-gjengen holder fortsatt god kontakt.

Sist Håvard klatret i Himalaya var i 1987. Etter 2005 har han ikke vært på noen turer til høye fjell i det store utland.

Nå driver han med sportsklatring. Håvard klatrer i dag for det meste i tromsøområdet, sammen med Berit. Hun klatret ikke da de to møttes, men måtte jo holde familien samlet, som hun sier med et smil. Også de to døtrene deres klatrer, og har reist verden rundt på sportsklatring og buldring. De er en klatrefamilie.

Selv om Håvard mener kjedsomhet er farlig er han med årene blitt god på å kjede seg. Gjennom familien har han ikke bare lært seg å tenne bål, men også oppdaget nye verdier ute i naturen.

– Jeg tåler å gjøre rolige ting ute i naturen nå, etter at jeg fikk familie og barn. Kona mi har lært meg å se på bagatellene og detaljene i naturen, som sopp og bær. Det som ligger ved foten av fjellet, sier han.

Og legger til:

– Det blikket tok lang tid å trene opp.

LES OGSÅ:

• Bekymret over oksygentyver på Mount Everest
• Oppfylte klatredrømmen under dødshelg på Mount Everest
• Tok både Mount Everest og Lhotse på eit døgn
• Fire klatrere funnet døde i et telt
• Torkjel nådde toppen av Everest i morges