Ann Mari kjemper hver dag mot å ta feil beslutninger

Ann Mari Aae Christensen ser bort på ektemannen på andre siden av stuebordet og spør han om han har hatt en fin dag.

De prater ofte om jobben hans, men aldri om hennes.

– Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle Steinar hvordan jeg har det og hva jeg driver med, men det kan jeg jo ikke.

Ann Mari er én av to ansatte som jobber i barnevernet i den lille kommunen Hasvik i Finnmark.

Som barnevernsarbeider må hun holde informasjonen hun har om familier og barn tett til brystet. Uansett hvor god mannen hennes er til å holde hemmeligheter, kan hun ikke si noe.

Det har gjort at Steinar må bry seg på andre måter. Han har begynt å skjønne når hun har hatt en tung dag på jobb.

Ann Mari, som ellers er ganske pratsom, blir stille. Blikket hennes blir tomt og godstolen i hjørnet blir den faste plassen for å tenke over en arbeidshverdag ingen andre kjenner til.

– Jeg vet at det er tøft for henne å bære på alle de kjipe tingene alene, sier Steinar.

For hvordan er det egentlig å jobbe i barnevernet i en liten kommune hvor så å si alle kjenner alle? Hvor du kanskje er den eneste på jobb og ikke har noen å støtte deg til?

Klarer du å gjøre det rette for barna og familiene? Klarer du å være upartisk og nøytral?

Habil eller inhabil?

NRK har sendt en spørreundersøkelse til rådmennene i de 95 kommunene i Norge som har under 2000 innbyggere. 93 prosent har svart.

Ett av spørsmålene handlet om inhabilitet i barnevernssaker. 9,4 prosent opplevde at saksbehandlerne i liten grad var habile.

At en person er habil betyr at hun eller han ikke har noen personlige interesser i saken. Hvis man derimot har det, må man melde seg inhabil og la noen andre sørge for en riktig beslutning.

– Det er ingen tvil om at man vil oppleve inhabilitet når man jobber i en liten kommune, sier Randi Haugland.

Hun er forsker ved Universitet i Tromsø og har skrevet bok om barnevern i små kommuner i Norge.

Det kan være vanskelig for ansatte i barnevernet å kjenne seg trygge på at de er habile, selv om de har loven på sin side, sier Haugland. Hun tror veldig mange kjenner på en slags uformell inhabilitet.

– Selv om du ikke er søster eller bror til den du skal hjelpe, så har du kanskje barn i samme klasse, trener på samme treningsstudio og har felles venner med den personen.

Nettopp slike ting har Ann Mari i Hasvik kjent på.

To, men alene

Hun setter seg i bilen og kjører de 20 minuttene det tar til nærbutikken på tettstedet Hasvik.

Kommunen helt vest i Finnmark ligger på Sørøya, Norges fjerde største øy. Øya blir ofte kalt «den grønne øya i nord», og det er ikke uten grunn. Uansett hvilken vei du snur deg, er omgivelsene dekket av grønt.

Til sammen bor det 1039 personer i kommunen.

– Det er lite her. Men jeg liker meg, det gjør jeg.

Ann Mari har bodd snart 30 år i Hasvik og leder avdelingen for familie, forebygging og rehabilitering i kommunen. Tidligere har hun vært saksbehandler i barnevernet og har flere års utdanning innenfor feltet.

Da barnevernslederen i kommunen ble syk, var det naturlig at Ann Mari tok over stillingen. Nå er de to personer i barnevernstjenesten.

Det blir mye jobb.

I Hasvik er det nemlig over 18 barnevernssaker. Det er mange. I hvert fall i forhold til hvor mange som bor i kommunen.

Nærhet til hjelperen

– Den situasjonen Ann Mari beskriver, er ikke uvanlig for barnevernsarbeidere i små kommuner, sier Randi Haugland.

Hun undersøkte kommunene for første gang på 1990-tallet, da barnevernet var lagt under sosialtjenesten. Da barnevernet ble skilt ut til å bli en egen institusjon, gjennomførte hun på nytt en undersøkelse i 2013 og 2014.

Særlig etter omorganiseringen ser Haugland at det er vanskelig å skulle lede et barnevern i en liten kommune.

Det gjelder å holde hodet kaldt, for barnevernsarbeideren omgås med familiene til det daglige. Man kan ikke unngå å møte dem på foreldremøter, på idrettsarrangement eller i butikken.

Butikken

Ann Mari legger første vare på rullebåndet og hilser på han som sitter i kassa. Ved siden av står en av de eldre i kommunen. Også de kjenner hverandre.

– Jeg er veldig glad i jobben min. Men det er også veldig tøft til tider.

Hun har flere ganger kjent på at det er vanskelig å ta avgjørelser i saker hun jobber med, fordi hun har et for nært forhold til omsorgspersonene eller noen som kjenner dem.

Noen ganger velger hun å droppe sosiale sammenkomster av redsel for å ta gale beslutninger i jobben. Vinkvelder og kaffetreff har det blitt færre av etter at hun startet som leder i barnevernet.

Det kan være utfordrende å vite hvordan hun skal reagere når noen snakker om en familie hun jobber med. Er hun stille, kan de rundt bordet oppfatte at familien er i barnevernet. Sier hun noe, kan det også tolkes feil.

– Det kan gjøre meg veldig trist. Jeg føler meg veldig alene noen ganger.

Mens alle andre prater om jobben sin og hva som opptar deres hverdag, blir hun sittende stille og høre på.

Hun gjør sitt beste for å sile rykter fra fakta.

– Det har skjedd at to personer har blitt uvenner og sier ufine ting om hverandre. Det er ikke all informasjon man skal ta på alvor.

Dette kaller Randi Haugland «overskuddsinformasjon» eller rett og slett «bygdeslarv». En problemstilling flere barnevernsarbeidere hun har intervjuet, beskriver som noe av det vanskeligste med å jobbe i barnevernet i mindre kommuner.

Det blir rett og slett for smått. Alle kjenner alle.

Men hvilken betydning har egentlig det?

Stor og liten

– Vi ser at når forholdene blir såpass små som de er i flere kommuner i Norge, klarer ikke de ansatte å ta de tøffe valgene, sier Randi Haugland.

På den måten kan kommunen bryte loven og svekke rettssikkerheten til barna og familiene som er involvert med barnevernet.

I en rapport fra analyseselskapet NIVI i 2018, hvor ordførere og rådmenn i Troms og Finnmark ble intervjuet, kom det fram at små kommuner begår systematiske lovbrudd. Det skjer i alle sektorer.

Flere av dem som ble intervjuet, innrømmer at de sliter med nettopp inhabilitet.

– Det betyr at en del lovpålagte tjenester ikke finnes i disse samfunnene, sier forsker Geir Vinstad i NIVI Analyse.

Det handler om at kommunene har for store oppgaver og prøver å ordne opp alene. Dette er utfordringer kommunene ofte ikke klarer å løse. Dermed bryter de loven med jevne mellomrom.

Men det er ikke alle småkommuner som sliter med inhabiliteten i like stor grad som analysen fra NIVI viser.

Bare noen nautiske mil fra Hasvik ligger nabokommunen Loppa, hvor Nina Giselsson Mannsverk jobber som den eneste i barnevernet.

I den kommunen er det kun 923 innbyggere.

Den utenforstående

– Nina er litt snill. Eller ... Egentlig veldig snill. Vi liker når hun kommer på besøk.

Den åtte år gamle gutten ser seg i speilet og retter på håret. Han titter opp på barnevernsleder Nina Giselsson Mannsverk. Ved siden av ham står det tre andre gutter omtrent på samme alder.

– Det var veldig hyggelig sagt. Du er også veldig snill, sier hun og buster til håret hans igjen.

Loppa består av flere små bygder. I dag er Nina i den aller minste av dem, Bergsfjord med 93 mennesker. På skolen er det syv barn, ei jente og resten gutter.

Nina drar fram to sakser, en kam, en barbermaskin og en flaske fylt med vann opp av bagen. I dag skal hun klippe håret til de yngste barna på skolen.

Nærmeste frisør er langt unna. Nina er ikke frisør men siden hun kan klippe hår, velger hun å komme i kontakt med barna i bygda på denne måten. Da kan de bli kjent med henne og hun kan bli kjent med dem.

Slik klarer hun å jobbe preventivt, noe både foreldrene og barna setter pris på.

– Det er på slike dager jeg elsker jobben min! De dagene hvor jeg drar ut og møter barna der de er.

Til vanlig jobber Nina som styreleder i SFO i nabokommunen Alta. I november i fjor ble hun ansatt som konstituert barnevernsleder i Loppa – den eneste stillingen i barnevernet i den lille kystkommunen.

– Jeg tror det er lettere for meg å jobbe i barnevernet her fordi resten av livet mitt er i Alta, sier Nina.

Hun innrømmer at det hadde vært fint å ha noen å lene seg på og snakke med om sakene.

Likevel er hun sikker på at hun gjør de rette valgene for barna og familiene.

For det er kanskje der det ligger. Inhabiliteten skyldes ikke antall innbyggere i kommunen, men antall ansatte i barnevernet.

Hvor blir det av folk?

I Barnevernpanelet – som består av ulike aktører i og rundt norsk barnevern – fra 2011 kom det et krav om at alle kommuner i Norge skulle ha fem årsverk i barnevernet.

Med flere ansatte klarer barnevernsarbeiderne å ta riktig valg og på den måten opprettholde rettssikkerheten til barna.

Men blant de små kommunene er det svært få som har så mye som fem årsverk.

Ifølge Kostra-tall for 2018 hadde 204 kommuner under fem årsverk. 218 kommuner hadde fem årsverk eller mer.

Kun en tredjedel av småkommunene som har barnevernstjenesten i egen organisasjon, tilfredsstiller anbefalingene fra Barnevernpanelet om fem eller flere stillinger i barnevernet. Det viser en rapport fra Telemarksforskning.

Årsaken er først og fremst at barnevernsarbeidere ikke ønsker å jobbe i Distrikts-Norge. De vet at fagmiljøene er små og vil ikke jobbe alene.

Dette er en problemstilling som både Hasvik og Loppa kommune har kjent på.

Springbrett

– Er du fornøyd med håret?

Nina Giselsson Mannsverk gnir ut voksen i håret til åtteåringen, og løfter ham vekk fra stolen.

– Ja! Det var kjempefint, sier han og løper bort til de andre guttene som skal klippes.

De står og prater om hva de skal gjøre etter skolen. Det er god stemning i firkløveren, til tross stor aldersforskjell.

Den yngste er 6 år gammel, den eldste 12 år.

– Mange ser på Finnmark og små kommuner som Loppa som et springbrett. Jeg skjønner at det kanskje ikke er lett å bo her over en lengre periode. Selv ikke jeg bor her, sier Nina.

Hun sier det er vanskelig å skape stabilitet i barnevernet når det stadig byttes ut folk. Nå håper hun at barnevernet i Loppa skal bli så bra som det kan være.

For det er ikke bare negativt å være liten.

Det finnes også mange fordeler.

Ikke svart/hvitt

Forsker Randi Haugland trekker fram at de som jobber i små kommuner vet mye mer om lokalmiljøet enn de som jobber i store kommuner. De vet når hjørnesteinsbedriften går konkurs, og når korpset blir lagt ned.

På den måten mener Haugland at det er lettere å fange opp omsorgspersoner som trenger litt ekstra hjelp i hverdagen.

Og flere rapporter støtter det Haugland sier. Barnevernet i små kommuner fanger opp flere barn og får hjulpet flere enn det de store kommuner klarer.

I 2018 ble alle landets kommuner målt i det nye «trafikklyssystemet» til Barne- og likestillingsdepartementet.

Totalt fikk 75 kommuner rødt lys. Det tilsvarer mer enn hver sjette kommune i Norge.

Kommunene er målt på om de innfrir tre lovpålagte krav og hvor langt de er fra å oppfylle dem:

• Krav om uavhengig tilsyn av fosterhjem
• Krav om barnevernets egen oppfølging og kontroll av fosterhjem
• Brudd på tidsfristen i undersøkelsessaker

Men av de 75 kommunene som fikk rødt lys, er det kun 15 som har under 2000 innbyggere.

– I større kommuner er det slik at barnevernsarbeiderne blir et slags politi, mens i mindre kommuner er det lettere å jobbe preventivt. Slik som barnevernslederen i Loppa gjør, sier Haugland.

Bare det beste er godt nok

Nina Giselsson Mannsverk er ferdig med å klippe håret til barna på skolen og trasker bortover veien som går mot butikken i den lille bygda.

– Det er kanskje litt rart at jeg bruker tiden min på å fikse håret til de minste her. Men jeg tenker at det her er en kvalitet i barnevernet som barn i andre og større kommuner ikke får.

Nina ser seg rundt og betrakter omgivelsene. Hun liker seg aller best ute. Ute blant folk.

– Jeg er sikker på at barna her i Loppa får det de har rett på.

Hun mener det ikke er så farlig om små kommuner kommer dårlig ut i rapporter. Det viktigste for henne er at barna og familiene føler at de har et barnevern de er fornøyd med.

– Vi må slutte å grave ned barnevernet i små kommuner. Vi gjør tross alt vårt ytterste.

Det er også Ann Mari sin oppfatning.

Alt for barnet

– Takk for at du ventet!

Ann Mari Aae Christensen lukker opp døren på politistasjonen. I 20 minutter har hun, kollegaen i barnevernet og politibetjenten hatt møte om en komplisert barnevernssak.

Og dem er det en del av i Hasvik.

– Jeg føler det viser at vi gjør alt vi kan for barna, sier hun.

Hun tror at det negative bildet som barnevernet i små kommuner har fått i medieoppslag og av politikere, ikke stemmer med det de ansatte og de som bruker tjenesten opplever.

Hun mener det handler om profesjonalitet. Bestemmer man seg for å være ærlig i rollen, og ikke blande privatliv og jobb, kommer man en lang vei.

– Men jeg må innrømme at dette her er en sånn dag jeg gjerne skulle ha snakket med mannen min om.