Aldri før har færre adoptert

Aldri før har det vært så få utenlandsadopsjoner i Norge som nå.

– Jeg unner ingen å sitte å vente sånn som vi gjorde. Du sitter jo ikke sånn og venter når du skal ha et barn selv. Da er det bare ni måneder. Når man skal sitte i et svangerskap i åtte år, det er lang tid, sier Stig Ronny Olaussen.

Veien til Colombia ble lang for Stig Ronny Olaussen og Åse Andreassen fra Finnmark. De var ett av mange par som søkte om utenlandsadopsjon for elleve år siden. Antall utenlandsadopsjoner har siden den gang gått drastisk ned.

I 2005 fikk 704 barn fra andre land nye foreldre i Norge – i 2015 bare 132.

Det er det minste registrerte adopsjonstallet siden 1960-tallet, da adopsjonsstatistikken ble laget for første gang, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Pinefull ventetid

Da familien i Finnmark søkte om adopsjon for elleve år siden, fikk de beskjed om at prosessen ville ta mellom tre og fire år. I stedet tok det hele åtte år.

– Vi hadde aldri trodd at det skulle ta så lang tid før vi fikk et barn, sier Åse.

– Gav dere opp noen gang?

– På mange måter gjorde vi ikke det, fordi vi fornyet papirene når vi måtte gjøre det. Men den siste gangen fant vi ut at vi ikke skulle fornye papirene. Vi forsonet oss med at det kanskje bare ble oss resten av livet, sier Åse.

I november for tre år siden ringte imidlertid telefonen de hadde ventet på. Kun tre uker senere gikk turen til Colombia for å hente Sebastian.

– Hvordan var det å se sønnen deres for første gang?

Det blir helt stille, før Stig Ronny sier:

– Da kom tårene. Og jeg tenkte, der er gutten vår. En gutt som hadde fantastiske lange krøller og et svært krusete hår. Han var så skjønn.

Ikke alene

Paret fra Talvik i Finnmark er ikke alene om å vente lenge for å få et adopsjonsbarn. Anette Sievers-Dalby og Hans Petter Dalby fra Asker måtte vente i fire og et halvt år på datteren sin Mina Lulu.

– Hans Petter og jeg er positive mennesker. Vi så for oss at vi kanskje skulle være heldig og at det kanskje skulle gå litt raskere for oss. Vi var ikke klar over den lange venteprosessen, sier Anette.

I fire og et halvt år bestemte paret seg for å leve et normalt liv uten barn. De satte pris på det de hadde.

– Vi prøvde litt sånn krampaktig å leve normalt, men samtidig tenkte vi tanken "kommer vi til å bli foreldre, eller kommer det ikke til å skje?", sier Anette.

8. august i 2015 får de en telefon fra adopsjonsorganisasjonen Verdens Barn. Nå har de funnet en liten jente på seks måneder til dem. Seks dager senere sitter paret på flyet til Cape Town i Sør- Afrika. Tre dager senere har de Mina Lulu i armene sine.

Mange grunner til lave søkertall

Helge Solberg er teamleder for adopsjon i organisasjonen Verdens Barn. Han har jobbet med mange par som har ventet i alt fra tre til ti år på å få et barn.

– Det er helt sikkert noen som ikke velger adopsjon fordi det tar lang tid, sier Solberg.

Han sier likevel at den viktigste grunnen kan være at land som tradisjonelt har adoptert bort barn til Norge, nå velger å adoptere innad i sitt eget land. Det kan Pål Christian Bergstrøm, regiondirektør for Bufetat Region nord bekrefte.

– Land som har sendt ut mange barn for adopsjon har kanskje blitt bedre til å finne andre alternativer for foreldreløse barn. Og hvis det stemmer er det en bra ting, sier Bergstrøm.

Når man søker om adopsjon i Norge må man først få et forhåndssamtykke fra norske myndigheter. Denne adopsjonsprosessen er det Bufetat som forvalter i Norge.

Bergstrøm sier det også kan være andre årsaker til at adopsjonstallene har gått ned.

– Det kan være forhold i Norge som gjør at tallene har gått ned. Muligheten for potensielle adopsjonsforeldre til å få egne barn er lettere nå enn tidligere. Det kan være assistert befrukting, eggdonasjon, eller andre virkemidler som gjør at man finner andre løsninger enn å sette seg på liste for å adoptere ett barn fra utlandet, sier regionsdirektøren.

Tror det er den lange ventetiden

Paret Stig Ronny Olaussen og Åse Andreassen tror derimot at den lange ventetiden gjør at mange lar være å søke om utenlandsadopsjon. Selv søkte de om å få et barn mellom null til tre år. De fikk Sebastian like før han fylte tre år.

– Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke fikk Sebastian før. Han var jo der hele tiden, i et fosterhjem i Colombia. Hadde prosessen gått raskere hadde vi ikke gått glipp av store deler av oppveksten hans, sier Stig Ronny.

Det var reglementer i Colombia som gjorde ventetiden ekstra lang for Stig Ronny og Åse. I løpet av åtte år måtte de fornye papirene tre ganger.

– Jeg håper inderlig at alle andre som skal adoptere slipper en så lang og pinefull reise som vi gjorde. Alle de papirene og den lange prosessen, sier Stig Ronny.

Helge Solberg fra Verdens Barn håper myndighetene i Norge kan lære opp adopsjonslandene til å gjøre prosessen raskere, men dette kan ikke Bufetat påvirke.

– Vi har ikke kontroll på saksbehandlingstiden og prosessen i det enkelte land. Vi må forholde oss til de kvalitetssikringssystemene de selv opptrer under. Vårt fokus er å få godkjent adoptivhjemmene i Norge, sier Pål Christian Bergstrøm fra Bufetat Region nord.

Flere som venter

Selv om adopsjonstallene har gått ned, er det fortsatt mange par som venter på å få barn og køene er lange. Helge Solberg fra Verdens Barn sier det er vanskelig å lage avtaler med nye land.

– I nye land er det ofte vanskelig å begynne å jobbe fordi lovverket ikke er på plass, eller fordi vi ikke kan sikre at det er kjøp og salg av barn. At adopsjonsprosessen foregår på en etisk skikkelig måte er vi helt avhengig av før vi kan begynne å jobbe der, sier Solberg.

Ny adopsjonslov:

Høsten 2017 skal et nytt lovforslag om adopsjon behandles i Stortinget. Helge Solberg sier den ikke vil gjøre det lettere å få flere samarbeidsland, men håper den nye adopsjonsloven vil bedre prosessen i Norge.

– Den største endringer vil bli at man i større grad skal ivareta de familiene som adopterer. Og spesielt i ettertid av adopsjonen, sier Solberg.

Verdens fineste gave

Anette Sievers- Dalby og Hans Petter Dalby roser Verdens Barn for oppfølgingen de har fått både før, under og etter adopsjonen.

– Selv om det tok lang tid før vi fikk Mina Lulu, så følte vi oss ivaretatt her i Norge, sier Anette.

Hun husker godt hvordan hun følte det da hun gikk gjennom skyvedørene på Gardermoen med Mina Lulu i armene.

– Da slappet jeg helt av. Det var først da jeg forstod at jeg hadde blitt mamma. Det var verdt å vente så lenge, fordi vi ventet akkurat på henne, sier hun.

Til tross den lange ventetiden håper Anette at flere par velger å søke om adopsjon.

– Jeg håper ikke adopsjon vil dø ut som en mulighet for at barn i andre land kan få et bedre liv. For i enden venter verdens fineste gave, avslutter hun.