Se første del av dokumentarserien om Barentsbarna fra 2000.
Å være født i en ny tidsregning
De ble et symbol på et nytt årtusen, og en ny epoke i forholdet mellom Norge og Russland. Hvordan gikk det med «Barentsbarna»?
Den siste dagen i den 20. århundre gikk mot slutten. I sentrum av Murmansk var det fest, med folkesang og dans. På radioen erklærte president Boris Jeltsin at han gikk av, til fordel for Vladimir Putin.
På Fødestue 2 forventet fødselslegen en hektisk kveld. Mange par hadde prøvd å planlegge slik at de fikk nyttårsbarnet da vi gikk inn i et nytt årtusen. Et av disse parene var Svetlana og Vladimir Tsjernov.
I Tromsø gikk rakettene gikk til værs, og på regionsykehuset i byen skålte jordmødrene med sprudlevann. Alt det tekniske utstyret duret i vei, uten problemer, uberørt av overgangen fra 1999 til år 2000. Babyene skulle hjelpes til verden på samme måte som før, og de som kom det første døgnet, fikk en helt spesiell fødselsdato.
– Det er jo litt kjipt å bli født klokken 23.45, på en sånn kveld, sa Stein-Morten Gulbrandsen.
Skitreneren hadde kommet til Tromsø fra USA sammen med Iril, for å få barn i hjemlige omgivelser. Det unge paret visste ikke om de skulle bli foreldre til en gutt eller en jente.
– Blir det en gutt, skal han spille fotball, blir det ei jente skal hun gå på ski, sa pappa Stein-Morten.
Litt lenger bort i gangen satt et annet spent par. Russiske Julia satt med en bok med 10.000 råd for deg som skal føde i hånden. Hennes beste hjelper i denne situasjonen, sånn bortsett fra henne norske mann, Frode. Julia ville helst føde før klokken slo midnatt.
– Å ha tre nitall i fødselsdatoen betyr at barnet vil få suksess i livet, sa hun.
Et spesielt barn
– Min skatt, den vakreste i verden, hvisket Svetlana til hennes førstefødte, datteren Marina.
Ikke lenge etter fødselen ble de invitert til guvernøren i Murmansk. Han ville hylle de barna som kom først til verden i regionen etter årsskiftet. De skålte i champagne, og guvernøren utnevnte seg selv til gudfar for barna.
På tå hev
I begynnelsen våknet Iril og Stein-Morten av den minste lyd fra lille Ingrid Andrea. Foreldrene småkranglet om påkledningen. Pappas fargesans var under enhver kritikk, mente mamma.
Litt for sein
Mamma Julia håpet sønnen skulle bli født før midnatt. Tre nitall i fødselsdatoen betyr nemlig lykke i Russland. Men slik ble det ikke. Klokken 17.03 den 1. januar 2000 ble Einar Alexander født.
De tre barna vokste opp på to forskjellige sider av den norsk-russiske grensen. Den kalde krigen hadde roet seg. Russlands grense mot Norge var åpen og nå skulle det samarbeides, det ble som en ny tidsregning i Barents-regionen.
De tre nyttårsbarna ble fulgt av NRK gjennom sitt første leveår, i serien «Barentsbabyer».
Men nå er det 18 år siden. Hva har skjedd i mellomtiden?
Skitalentet
Ingrid Andrea reiste til Vermont i USA da hun bare var noen måneder gammel. Pappa Stein-Morten var skilærer der i to sesonger, før familien flyttet hjem til Sørreisa og bygde eget hus. To søstre og en bror er kommet til verden i årene etterpå.
Det ble som pappa hadde sett for seg: Lillebror spiller fotball, mens jentene går på ski. Og de går fort.
Nå går Ingrid Andrea andre året på Senja Videregående skole, linje for studiespesialisering med toppidrett. I fjor ble hun blant annet nordnorsk mester, og denne sesongen har hun imponert i Norgescupen.
Jeg må leve ganske strukturert. Gjøre lekser og trene mye. Og spise sunt. Men jeg er veldig glad i godteri.
En norsk-russisk barndom
Einar Alexander og familien flyttet rundt i Troms i barndommen. Da han var 12 år endte de opp i Rakkestad. Men Einar Alexander tviholder på den nordnorske dialekten.
– Jeg får ikke til å snakke søring, det høres ikke bra ut, sier han.
Han har også, som mamma Julia ønsket, lært seg russisk, og snakker russisk med mamma og norsk med pappa. Han har også krysset grensen mellom Norge og Russland mange ganger. I Murmansk hadde han sitt andre hjem, hos babusjka og tante, og han ble konfirmert i St. Petersburg.
I løpet av sine første 18 år har han også utviklet en stor lidenskap for biler.
Han har øvelseskjørt sammen med pappa siden han var 16 år. Tusenvis av kilometer har det blitt.
– Pappa kommenterer ikke bilkjøringen min lenger, han sier jeg kjører bra, så jeg håper jeg får førerkortet i januar, sier Einar Alexander.
Snøballkrigen
Marinas familie har for det meste holdt seg i Murmansk. Men mamma Svetlana og pappa reiser jevnlig til Kirkenes for å handle. Og i 2015 var Marina selv i Vardø for å delta i snøballkonkurransen Yukigassen.
– Snøballkrigen ble en engangsforeteelse. Men noe av det som overraska meg mest i Norge, var skolen vi besøkte i Vardø. Det var så ulikt Russland. Det lå leker strødd rundt på gulvet, og det var så koselig. Ingen som kjefta, og det virka veldig harmonisk. Elevene hadde til og med fått fri mens Yukigassen pågikk. En av lærerne snakka russisk. Nordmenn er rolige, hyggelige mennesker. Jeg har inntrykk av at de respekterer andre mennesker, sier Marina.
Til sommeren er hun ferdig med videregående skole, og håper hun har gode nok karakterer til å komme inn ved universitetet i Saratov i Sør-Russland, 260 mil hjemmefra.
– Jeg vil studere psykologi, sier Marina.
– Jeg er optimist og jeg håper at jeg kan være en pioner for min generasjon. Drømmen er et yrke hvor jeg kan hjelpe barn.
Mitt inntrykk er at dagens barn blir tidlig voksne. Jeg tror de blir sterkere og mer ansvarligere enn sine foreldre.
