– Dette er en advarsel

På søppelkasser og vegger i Finnmark kan du flere steder se en liten samefigur. Svart spraymaling på betong eller metall. Han har en bombe i hånda.

– Det er en advarsel, sier kunstner Anders Sunna.

– Det er en ganske farlig greie staten holder på med når de tar bort samenes rettigheter.

Svenske Sunna er kjent for sin grafittikunst og installasjoner, som ofte tematiserer samenes kamp mot staten.

Flere av verkene hans blander samiske symboler med våpen. Installasjonen «Sápmi Air Force» viser ryper med håndgranater i nebbet,«äkta jävla Samesløyd» er et maskingevær med samiske dekorasjoner, «four nation army» består av pop art-aktige bilder av en figur i samekofte som holder en kalasjnikov.

– Det er en påminnelse om hva som kan skje om staten undertrykker en minoritetsbefolkning, sier Sunna, som omtaler seg selv som «geriljasame».

– Om man holder på på denne måten, så kan det gå riktig ille til slutt.

– Vi ser en oppvåkning

Det er noe som rører seg i Sápmi.

Kanskje skyldes det at tida er inne. At mange nok år har gått siden fornorskningsprossessen var over. At generasjon som i dag er unge voksne har kunnet ha samisk på skolen, har blitt tryggere på sin samiske identitet. Kanskje skammen som heftet ved det å være samisk har forsvunnet.

Det som er sikkert er at flere peker på et økende engasjement blant unge samer. Unge samer som ikke er redde for å bruke sterke virkemidler for å bli hørt.

– Jeg ser absolutt en oppvåkning, sier kunstner og forfatter Máret Anne Sara.

– Det startet allerede for flere år siden. Folk, særlig i de sjøsamiske områdene og i bymiljøer finner tilbake til identiteten sin og krever nå tilbake den verdigheten og identiteten som så brutalt ble frarøvet dem.

Kunsten skriker høyere

Jakten på - og kampen for - den samiske identiteten kommer til uttrykk på mange måter, men kanskje tydeligst i kunstfeltet. Sara er en av flere unge samer som bruker kunst for å ta til motmæle mot det de ser på som overgrep mot den samiske kulturen.

– Det er kanskje en naturlig prossess. Vi presses lengre og lengre inn i et hjørne på en måte, og det reflekteres i kunsten, sier hun.

– Kunsten skriker automatisk høyere, den blir mer intens.

Selv ser hun ikke på seg selv som aktivist, men det finnes andre som bevisst bruker kunsten som et våpen.

Og som bevisst bruker våpen i kunsten.

Oss mot dem

På et bord ligger en finsk lovsamling. En grønn, tykk bok med gullskrift, gjennomboret av en samekniv. Den har gravd seg gjennom paragrafer og klausuler, nesten ned til skaftet.

Kunstneren er Anders Sunna.

Sunnas bombekastende, kalasjnikovutstyrte figurer kan se voldsommet ut, men selv mener han at kunstverkene ikke skal sees på som en oppfordring til vold.

– Jeg kan ikke styre hvordan folk oppfatter min kunst, sier han.

– Men man kan endre mer med kunsten som våpen. Når man bruker vold så har man allerede tapt. Da finnes det ingen vei tilbake.

– Er det ikke problematisk at du lager et slags bilde av «oss mot dem»?

– Det er ikke det jeg gjør. Det er ikke folket jeg skildrer, det er makten - jeg går imot de som har makten. Så det er ikke sånn at jeg drar alle ikke-samer over en kam, det handler mer om det politiske, om maktspillet.

– Det handler om vår måte å leve på

I likhet med mange andre unge samer har Sunna vokst opp med konflikten mellom urfolk og stat.

Han vokste opp i en reindriftsfamilie i Jokkmokk, og opplevde at familien ble tvangsflyttet fra sine beiteområder på 80-tallet.

Han mener at den svenske staten er ute etter sakte, men sikkert, å fjerne samene fra sine områder, for å gjøre plass til industri, til kraftlinjer og til gruvedrift. .

Og denne kampen mellom urbefolkning og stat preger også flere av de unge kunstnerne og artistene i Sápmi.

– Man må kjempe for sin egen eksistens hele tiden, sier musiker og filmskaper Elle Marja Eira.

På samme måte som Sunna og Sara bruker hun sin families historie og erfaringer i sin musikk og i sine filmer.

– Jeg føler at vi som er i reindrifta blir ofte beskyldt for å stå i veien for samfunnsutviklinga, men for oss så handler det om vårt levebrød, sier hun.

– Det handler om våre tradisjoner, vår kultur, og vår levemåte, det å leve i pakt med naturen.

Protestkunst mot reinpolitikk

Vinteren 2016 står Máret Ánne Sara utenfor Indre Finnmark tingrett i Tana. Hun stabler reinhoder i en pyramide foran bygningen.

– Det var død i blikkene. Hodene hadde øyne, intakte hjerner, de hadde lukt,og en enorm kraft forteller hun.

– Jeg stablet hodene for hånd. 200 rå hoder. Ett etter ett. Det var en av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt. Det var som om jeg stablet opp sjela vår, historien, nåtiden, volden, urettferdigheten og samtidig stoltheten og kampviljen vi får inn med morsmelka.

Inne i tingretten skal saken mot Saras lillebror Jovsset Ánte Sara snart starte. Han er en av mange reineiere som staten mener må redusere reinflokkene sine for å hindre nedbeiting på vidda.

Haugen med reinhoder er et kunstverk og en protest.

– Jeg ville få fram en diskusjon om det overgrepet som foregikk, ikke bare mot enkeltmennesker som min bror, men mot samers rettsgrunnlag, mot deres måte å leve på, mot vår fremtid, vår kultur, sier hun.

– Det er et alvorlig overgrep som det ikke snakkes om.

Det personlige er politisk

Kunstnere som Eira, Sara og Sunna representerer et element av det man kan kalle oppvåkningen i Sápmi - en del av kampen for den samiske identiteten.

Samtidig foregår det en annen, mer privat kamp. Men den finner ikke sted på vidda, den er ikke knyttet til reindrift eller våpen. Den foregår ved kjøkkenbenken, den utkjempes med ordbøker. Og med tålmodighet.

Som hjemme hos Susanne Amalie Langstrand-Andersen, produsent ved den samiske festivalen Márkomeannu.

Hun vokste opp med norsk som morsmål, men har valgt å bare snakke samisk til sine to sønner, selv om det er et språk hun langt fra snakker perfekt selv. Noe som skaper mange små utfordringer i hverdagen.

– I går for eksempel, så hadde vi en liten nedsmelting i gangen, der den eldste sønnen min ville ha en lekecampingvogn som den minste hadde tatt, forteller hun.

– Og i denne situasjonen - der det er mye gråt og hyling, og kanskje jeg hadde glemt å spise et mellommåltid og hadde litt kortere lunte enn vanlig - så er det vanskelig å skulle trekke pusten og sette seg ned og forklare på samisk at «nei, du kan ikke ta den, for da blir han veldig lei seg».

Det beste for barna?

Langstrand-Andersen er en av mange samiske småbarnsforeldre som nå stotrer seg fram på et språk de ikke selv har vokst opp med, i et forsøk på å sørge for at den samiske kulturen, som mange mener er uløselig knyttet til språket, ikke skal forsvinne.

Men hun er klar over at det hun gjør kan sees på som et noe problematisk eksperiment.

– Jeg har fått en del spørsmål om det virkelig er så lurt at jeg velger å bruke et språk som ikke er mitt morsmål til mine barn, sier hun.

– All forskning viser at det er bedre for barna at man bruker det språket man behersker best. Og i mitt tilfelle så er jo ikke det samisk.

Like fullt mener hun at det samiske språket må gå først.

– Samisk er et for fint og et for viktig språk til at det skal få dø ut. Så jeg har gjort det til mitt personlige ansvar. Det nytter ikke å snakke pent om det på sametinget, eller fylkestinget eller på stortinget, og si hvor om hvor viktig samisk er. Samisk må faktisk også brukes for at det skal utvikle seg og overleve.

– Fornorskningen er ikke over

Ifølge kulturhistoriker Elin Anita Sivertsen har unge samer både mot og større muigheter til å stå frem, være stolt av og formidle egen kultur og identitet, enn det tidligere generasjoner har hatt. De tør også å ta til motmæle i saker hvor de ønsker å bli hørt, og hvor de mener urettferdighet blir begått, skriver hun.

Sunna, Sara og Eiras kunstverk, og Langstrand-Andersens private språkpolitikk er produkter av det samme ønsket om å hegne om den samiske kulturen.

Men selv om det i dag er plass til å dyrke, og slåss for, den samiske identiteten, så er fornorskningsspøkelset fortsatt tilstede for mange.

– Uten at det er en offentlig politikk så gjøres det fortsatt handlinger mot det samiske samfunn hver dag som kan regnes som fornorskning, sier Langstrand-Andersen.

– Det virker som små drypp her og der, men når man setter det sammen, så ser man at det er en del av et mye større system. Og det er kanskje disse tingene man sier i fra om nå, også gjennom kunsten.