30 år på trynet i Russland

En FSB-offiser kommer inn i det nakne rommet. Avhørslokalet har kun et bord og noen stoler. På den ene veggen er det et speilvindu, ellers er det ingenting å se. På bordet setter mannen en koffert som han åpner. «Med dette skal vi få frem alt vi vil ha», sier han mens han viser frem sprøyter og små flasker med ukjent væske i.

Finnes det faktisk sannhetsserum, spør den norske forretningsmannen seg selv. Dette er Atle Berges egen historie, om sitt møte med det føderale sikkerhetspolitiet i Russland.

– Som å være i en spionfilm

Det er lunsjtider og vår i Murmansk by. Forretningene går godt, og nye prosjekter er på gang når den norske forretningsmannen Atle Berge er på vei til leiligheten sin sør for sentrum.

Her bor det rike russere og utlendinger. Overvåkningskameraer og dørvakt passer på, men til ingen nytte for Berge denne formiddagen.

På vei mot inngangen blir han stoppet av tre godt bygde menn. En mindre mann fører ordet.

– Du må være med oss i avhør, forklarer han uten å legitimere seg.

Berge sier at det ikke går, men personene griper tak i den norske forretningsmannen og presser ham inn i en svart Volga og kjører mot sentrum av byen.

– Det var som å være med i en gammel spionfilm, forklarer Berge senere.

Dette er opptakten til den mest alvorlige hendelsen i norsk-russisk næringssamarbeid de siste 15 årene. Avhør med trusler, spørsmål om norske diplomater og forretningsfolk, og anklager om spionasje på vegne av den norske stat.

Det ble ingen sprøytestikk denne formiddagen.

– Jeg sa jeg hadde en sykdom og ville dø om de gjorde dette, og det beit de på. De pakket ned utstyret, sier Berge.

Men noen av truslene ble virkelighet.

For to måneder siden ble Atle Berge i Ølen Betong utvist fra Russland i ti år, mistenkt for å være spion. Med det kan den største suksesshistorien innen norsk-russisk næringssamarbeid på mange år bli stående som et eksempel til skrekk og advarsel for andre.

Det er langt fra første gang en norsk bedrift møter motstand i Russland. Hundrevis av forsøk har kun gitt et fåtall vellykkede bedrifter som har vart over tid.

– Det er et velkjent fenomen i Russland at folk prøver å ta over velfungerende virksomheter uten å ha noen formell grunn til det. Det heter reiderstvo, sier Jakub Godzirmirski på Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).

Forskeren snakker om såkalte russiske raiderangrep, og Godzirmirski tror Ølen Betong kan være utsatt for et slikt angrep.

Fra våpenmakt til rettsapparatet

Det er en fin sommerdag i juli, og på en benk på torget sitter en tilsynelatende avslappet mann og snakker engelsk med to damer. Atle Berge har passert de 60, men er framoverlent og snakker med et ungdommelig engasjement om bedriften sin. Han har møte med kontorsjefen fra Murmansk og prøver så godt han kan å være «hands on» tross innreisenekten.

– Vi har gjort de tiltak vi mener er nødvendig på kort sikt. Situasjonen er ikke som ønsket, men bedriften går sin gang. Det har ikke oppstått noen flaskehalser så langt, sier Atle Berge.

Helt siden han gjorde sine første investeringer har han vært forberedt på at en fiendtlig overtakelse av bedriften kan skje.

Berge har derfor tatt sine forholdsregler.

En amerikansk rapport fra mai i år tar for seg fenomenet med overtakelse av selskaper:

«Ulovlige kapringer av selskaper i Russland utnytter svakhetene i de russiske institusjonene, den omfattende korrupsjonen og misbruker loven, mediene og regjeringen. Stilltiende russiske ledere aksepterer at bedrifter strippes for eiendeler så lenge det gir dem personlige fortjeneste. Denne praksisen er kjent som reiderstvo.»

Fenomenet ble først sett på starten av 90-tallet, men hadde ifølge rapporten en annen form den gang. Da var det organiserte kriminelle som med våpenmakt tvang til seg eiendeler.

Eller rett og slett drepte eierne.

Det er kjente tilfeller av at norske bedrifter har vært utsatt for den type angrep, blant annet sjømatselskapet Gigante fra Bodø.

De tapte mange millioner i en langvarig feide med sine russiske partnere, og gjorde at Garantiinstituttet for eksportkreditt ville droppe hele Russland. Men mens 90-tallet blir beskrevet som en lovløs tid hvor mafiaen blomstret, avdramatiserte Svein Ruud problemene i Nordvest-Russland den gang.

Som direktør i Barents Company som drev med handel i området hevdet han at problemet i stor grad var skapt av media.

– Den russiske mafiaen eksisterer i fullt monn, også i Murmansk. Det betyr imidlertid ikke at den nødvendigvis vil være et problem for norske bedrifter.

Ølen Betong skiller seg ut fra mange andre norske bedrifter i Russland fordi de har store verdier i Russland. Mange selskaper som operer i Russland har pengestrømmen og andre store verdier utenfor landet, mens Ølen Betong har det meste i landet.

Det gjør dem interessant for reiderstvo, selv om langt fra alle opplever slike angrep.

Skrekk-eksemplene blir stående

I tjue år har Henriksen Shipping, med base i Kirkenes og underkontor i Murmansk, jobbet mot det russiske markedet.

– Herfra styrer vi det vi har av shipping-aktivitet i og mot Russland, sier Arve Henriksen, som viser NRK rundt i lokalene.

Med det er de et sjeldent eksempel på norske bedrifter med langvarig suksess i nabolandet i øst.

– Vi har rolig bygd oss opp stein for stein gjennom de siste tjue år med et gjensidig konsept der man på begge sider har like mye behov for hverandres tjenester.

I likhet med Kirkenes-bedriftene Kimek og Barel har de små verdier i Russland, selv om landet er viktig i den daglige driften. De driver med mekanisk arbeid på den russiske fiskeflåten og produksjon av elektronikk.

Legemiddelselskapet Nycomed er derimot et eksempel på et selskap som har gjort det bra i Russland over tid, også med verdier i landet.

Selskapet har hatt deler av produksjonen sin i Russland siden midten av 80-tallet. Det er ikke mange store norske aktører som kan vise til det samme.

Telenor var riktignok 17 år i Russland med Vimpelcom-investeringen. Den gikk i solid pluss, men flere toppsjefer i selskapet måtte gå av da omfattende korrupsjon ble avslørt og aksjene ble solgt ifjor.

En annen sak mange husker godt, er saken om det Tromsø-baserte Bjørn-konsernet, som forsøkte å etablere seg med en vindusfabrikk i Arkhangelsk.

– Jeg har forsøkt å glemme det, for å si det slik, ler Terje Wiik, som fortsatt er daglig leder i selskapet som 70-åring.

– I starten var det bare positivt, sier Wiik. Men som for mange andre kom problemene etter hvert også for dem.

En norsk direktør var ikke populær blant de russiske eierne i det felleseide Rossnor, og han fikk beskjed om å ikke komme tilbake etter et opphold i Norge. Det ville ikke de norske investorene akseptere, og det ble rettsaker både i Moskva, St. Petersburg og Arkhangelsk.

– Vi fikk medhold juridisk, men etterlevelse av dommen skjedde ikke. Til slutt måtte vi bare kaste kortene.

For Wiik var det overraskende at det skulle ende slik. Hvorfor det ble sånn, tør han ikke svare bastant på.

– Det kan selvfølgelig være mangel på kunnskap, men politikk og nasjonalisme spiller også inn. Det er meget komplekst, men Ølen Betong har jo vært stor og fått store kontrakter. Det kan ikke bare være uvitenhet og mangel på kunnskap i den saken, sier Wiik.

– Russland er som en annen planet

Det er nesten ingen norske bedrifter igjen i Nordvest-Russland etter at DNB trakk seg ut i 2014.

Det til tross for at norske myndigheter har brukt hundrevis av millioner de siste tre tiårene på å hjelpe til med norske etableringer i øst.

– Kanskje er forklaringen så enkel som at bedriftene ikke hadde noe å gjøre der. Spesielt i løpet av en tidlig fase på 90-tallet var det en del bedrifter som ikke hadde lyktes i Norge, som prøvde seg der, og det blir helt feil tilnærming. Det er egnet for noen, men ikke for alle, sier Bjørn Celius.

Selv lyktes han godt i Murmansk. DNB gikk i pluss med sin russiske bank, som ble ledet av Celius, og som faktisk var det første utenlandske bankkjøpet i norsk regi noen gang.

– Jeg tror grunnen til vår suksess var at vi var svært åpne om at vi stod på hver vår planet. De kulturelle forskjellene er svært store, og det må man ta inn over seg.

Fra midten av 2000-tallet og frem til 2014 var det en svært optimistisk stemning knyttet til norsk-russisk samarbeid. I 2010 fikk Norge delelinje-avtalen med Russland i Barentshavet, og i 2011 fikk man opprettet grenseboer-ordningen, som gjorde det enklere for folk i de grensenære områdene å reise mellom landene.

Det var midt i denne optimismen DNB kjøpte Monchebank i Murmansk. Flere norske bedrifter var da interessert i Sjtokman-utbyggingen, som skulle bli verdens største gassanlegg til havs.

Utbyggingen ble ikke noe av, og kun noen få levedyktig aktører stod igjen etter at selskapene prøvde å gjøre seg lekre for utbyggerne. Blant dem stod Ølen Betong sterkest, og derfor er spion-saken mot Berge avgjørende for det videre samarbeidet, mener Celius.

– Dette er blitt en referansesak. Det er til Atle Berge politikere og bedrifter reiser når de drar til Murmansk. Han har vist at det går an å lykkes, sier Celius, som samtidig bekymrer seg for saken, fordi de negative historiene blir stående lenge.

Han tror fortsatt det er store muligheter som ikke er utnyttet av norske bedrifter i Russland. Det som på midten av 2000-tallet var Russlands største utenlandske investor, er derimot helt uenig.

– Ett tips: Hold dere unna Russland

I 2005 opplevde Bill Browder det samme som Atle Berge opplevde 2. juli i år: Å bli stoppet på grensen og nektet innreise i landet. Browder er grunnlegger av og direktør for Hermitage Capital Management, som var det største utenlandske investorselskapet i Russland frem til han ble nektet innreise.

– Det er ingen vei utenom korrupte myndighetspersoner om du driver en vellykket bedrift i Russland, sier Browder.

– Da jeg kom til landet med et gyldig multi-visum, ble jeg anholdt på Sjeremetjevo-flyplassen og utvist fra landet etter 15 timer, sier Browder.

Som i saken om Ølen Betong-sjef Atle Berge var det først et stort mysterium hvorfor dette skjedde. I motsetning til Berge fikk Browder raskt forklaringen:

Han ble ansett som en trussel mot Russlands sikkerhet.

– Jeg tror den reelle grunnen var at jeg stilte svært upopulære spørsmål rundt den enorme korrupsjonen i statlige selskaper som Gazprom, sier Browder.

Angrep mot selskaper i Russland er så vanlig at blant annet den uavhengige russiske avisen Vedomosti har publisert «raider-meny» med prisliste:

• Fryse eiendeler: 50.000 dollar.
• Åpne en etterforskning: 50.000 dollar.
• Sikre en rettskjennelse: 300.000 dollar.

Atle Berge har håpet at han som en positiv bidragsyter i Murmansk-regionen, og med sin varme omtale av Russland som et interessant marked, skulle være litt skjermet fra denne type risiko.

Naivt, mener Browder.

– Jeg er kanskje naiv, men vi har gjort det såpass bra at vi har fått tilbake investert kapital, sier Berge, som har lest boken «Min krig med Putin», skrevet av Browder.

– Han hadde mye mer ressurser og kunne gjøre mye mer enn jeg kan. Men jeg har spilt på mange strenger for å prøve å løse dette. Jeg har ikke et vondt ord å si om Russland før denne saken er avgjort, sier Berge.

Bill Browder ble rik i Russland, men har likevel kun ett tips for investorer som vurderer Russland nå:

Både Norsk-Russisk handelskammer og Russisk handelskammer er uenige med Browder. De ser store muligheter for investorer med tålmodighet og ressurser til å satse.

– Murmansk-regionen er åpen for, og ønsker også norske investeringer. Vi anser Ølen Betong-saken som et enslig eksempel som ikke bør påvirke norsk-russiske eller internasjonale forhold. Hvis det er snakk om en misforståelse, håper vi det løser seg snart, sier presidenten i det russiske handelskammeret, Anatolij Glusjkov.

Hundrevis prøvde seg under glasnost

Det norsk-russiske næringssamarbeidet gikk i bølger helt fra handelsforbindelsene mellom Nord-Norge og det nordvestlige Russland, også kjent som pomorhandelen, begynte på 1700-tallet og fram til revolusjonen i 1917. Da ble det helt stopp fram til 80-tallet.

Kaare Ramberg var blant pionerene som da prøvde lykken i Russland. Stormakten ble preget av glasnost og perestrojka – mer åpenhet og økonomiske reformer.

– Det var i 1988, da man hadde den store glasnosten gående, at vi var et hopetall som reiste fra Sør-Varanger og innover. Det var vel en 100–150 bedrifter som var til stede. Da traff du mer på naboen enn russere der borte, sier Ramberg.

På 90-tallet var Ramberg med på å etablere Pomor bakeri i Nikel og Murmansk, som lenge var en bedrift politikere brukte som et eksempel til etterfølgelse.

Likevel – som mye annet i norsk-russisk samarbeid var det ikke en varig situasjon. Russland er ifølge mange NRK har snakket med kjent for å være uforutsigbart, og det var nye regler som i denne første bølgen av bedrifter ble slutten for mange.

– Regelverket ble endret. Det kom krav til merking og sertifisering, og da så vi tidlig på 90-tallet at avskallingen kom. Da traff man ingen naboer der.

For Ramberg og Pomor Bakeri var det derimot norsk husleie som ble slutten, da rubelen knakk sammen i 1998. De hadde riktignok opplevd mye byråkrati og venting under oppstarten, men det var da det statlige selskapet Siva nektet å kutte i husleien at det sa stopp. Siva driver med tilrettelegging for nytt næringsliv, men ville den gang ikke justere seg etter forholdene bedriften opplevde.

– Verdier for 7 millioner kroner ble solgt til en russer for noen hundre tusen. Kort tid etter fikk de bedre vilkår enn oss og drev videre, sier Ramberg. For ham ble det den siste investering i landet, og han kunne ikke tenke seg å satse penger der nå.

– Det er en stor politisk risiko, og den er ikke jeg villig til å ta.

Norge på vei ut

Flere næringslivsaktører mener at norske myndigheter langt på vei signaliserer at næringslivet skal holde seg unna Russland nå. Flere fond som ble opprettet for investering i landet, er nå foreslått nedlagt av Innovasjon Norge (IN), som forvalter dem.

Totalt har det blitt investert egenkapital og gitt lån og tilskudd for rundt 100 millioner kroner siden opprettelsen.

Analysebyrået Menon Business Economics har evaluert fondene og konkludert med at de ikke er samfunnsøkonomiske. Med det som bakgrunn har IN anbefalt Nærings- og fiskeridepartementet å avvikle dem.

– I tillegg til konklusjonen i evalueringen begrunnes forslaget fra IN med at interessen fra næringslivet er beskjeden, og det har vært vanskelig å finne relevante og gode investeringsprosjekter, skriver seniorrådgiver Bernt Ellingsen til NRK.

Om departementet følger rådet, blir fondet spesifikt for Nordvest-Russland avviklet i sitt 20. år.

Ut fra det forvalter Morten Brugård sier om hvorfor dette har vært satset på, kan det bli ekstra vanskelig for norske etableringer:

– Russland er og har alltid vært et vanskelig marked. Det er derfor har vi har brukt ressurser på å rådgi norske bedrifter knyttet til dette, sier Brugård.

Og det er Bjørn Celius enig i. Selv har han aldri opplevd problemer med kriminalitet, men tror derimot at kulturforståelsen er nøkkelen til suksess i Russland – som i andre land.

– Kanskje har jeg vært heldig, men jeg har ingen negative opplevelser. Dette med riktig tilnærming er viktig. Man tar ikke nødvendigvis med seg ski hvis man skal på tur til Sahara. Det er ikke alltid det norske turutstyret passer forholdene, sier Celius.

Atle Berge har sendt tre brev til president Putin og fått to svar fra administrasjonen om at de ser på saken. Han velger å være forsiktig optimist på egne vegne, selv om det er få kjente tilfeller av folk som har fått fjernet enn innreisenekt til Russland tidligere.

– Det er ikke meningen vi skal gi bort alt vi har skapt, eller la det bli tatt. Men vi vil ikke lide noe tap om det verste skulle skje, sier Berge.