ambulanse i full utrykning

Fødsler i fart

Ambulansen svinger inn på veiskulderen i Lavangsdalen. Det er fortsatt mange mil til sykehuset. Men bak i bilen er en baby på vei ut. Med en gang.

Fødselshistorier er topp underholdning i etterkant. For det går tross alt bra. Som regel.

For ambulansepersonellet er fødsler mer enn en god historie. Det er blodig alvor. Når man står overfor livets under, er det ikke rom for å feile. For om noe går galt, kan konsekvensen bli så altfor alvorlig.

Mange av dem vi møter i NRK-serien «113» har vært med på slike dramatiske hendelser.

Den første historien vi skal fortelle startet i lufta. I et lite, knallgult fly, som ble kastet frem og tilbake i vinden.

Kristine og gutten i snøstormen

113 - Kristine Norum

Navn: Kristine Norum (31)

Stasjon: Tromsø

Stormkastene rista i ambulansen som sto og ventet på Tromsø lufthavn. I lufta kjempet et knallgult ambulansefly både mot tiden og mot kraftige storm- og snøkast. Den dyrebare lasten om bord var ei fødende kvinne fra Alta, Vibeke Emaus.

Selv om Alta er den største byen i Finnmark, har de ikke sykehus, men en fødestue der bare de enkleste fødslene skal skje. Vibeke ventet sitt andre barn, og siden mor var i god form og den første fødselen hadde gått problemfritt, skulle hun egentlig få sitt andre barn her.

Men da fødselen satte i gang, oppstod det problemer.

Misfarget fostervann er et dårlig tegn. Derfor ville jordmoren i Alta sende Vibeke til et sykehus. Værgudene hindret flyet i å lande ved det nærmeste sykehuset i Hammerfest.

Pressriene som satte inn da pasienten ble lastet inn i flyet var nesten like tette som snøen som føyk forbi. Turen ville ta en halv time, og Vibeke fikk «streng» beskjed av sykepleieren i flyet:

– Han skal ikke ut mens vi er i lufta!

Vibeke måtte derfor puste rolig og slappe av for å forsøke å senke tempoet i fødselen.

Vinden var litt spakere i Tromsø, men piloten fikk beskjed om at dersom han ikke landet på første forsøk, ville flyet bli dirigert til Umeå i Sverige.

Vurderingen som ble gjort av fødeavdelingen, var at fødselen ville ta lang nok tid til at hun ville rekke frem i tide. Derfor var det ikke en jordmor med i ambulansen som ventet på flyplassen. Bare Kristine Norum og en lærling.

– Da flyet landet, fikk vi den fødende raskt over i ambulansen i flyhangaren. Men da var fødselen i gang, forteller Kristine.

– En fordel med å være liten av vekst var jeg kunne klatre rundt båra og sette meg ved fotenden. Det er trang plass i bilen, men jeg fikk dytta dyna unna.

Det tok bare to pressrier, så kom gutten ut – med navlesnora rundt halsen.

Kristine reagerte raskt og fikk løsnet navlesnoren.

– Jeg la ham på brystet til moren. Det var en lettelse å se at han snart ble kvikk og rask, smiler hun.

Det var nemlig ikke en selvfølge.

– Ved en fødsel er det ikke bare ett liv man er ansvarlig for, men to. Fødselen er en kritisk fase, så det var en veldig god følelse da vi skjønte at alt gikk bra, smiler Kristine.

Mamma Vibeke syntes fødselen gikk både enkelt og raskt for seg. Allerede dagen etter var moren og sønnen, som fikk navnet Viktor Olai, tilbake i Alta.

Ti år har gått, og Viktor Olai skal snart bli storebror. Denne gangen håper Vibeke at fødselen skjer under litt roligere omstendigheter.

Finnmarkskvinner som bor langt fra sykehusene i Hammerfest og Kirkenes har nesten sju ganger så stor risiko for å ikke rekke frem til fødeavdelingen i tide, viser forskning fra Universitetet i Bergen.

Å bo nær en flyplass i distriktet kan komme godt med når tiden er knapp. Men heller ikke det er en garanti får å rekke frem i tide.

113-Kristine Norum

Mens de ventet på flyet, ble sykekupeen varmet opp. De skjønte raskt at fødselen var i gang. Kristine satte seg i fotenden. Bare ett trykk etter ble sønnen til Vibeke født. (Bildet er fra en øvelse)

Viktor Olai som nyfødt

Viktor Olai ble født i Tromsø en stormfull vinterdag. Etter fødselen kom Kristine på besøk og ga ham en bamse i fødselsgave.

Avisutklipp Vibeke Emaus og Kim Rune Sandnes

"Velkommen til verden"-teksten som noen uker senere ble satt inn i avisen, skilte seg litt ut fra de fleste andre.

Vibeke Emaus og Viktor Olai

Viktor Olai har nå blitt 10 år gammel, og bamsen han fikk av Kristine tar han godt vare på. Snart skal han bli storebror. Denne gangen håper mamma Vibeke på en litt roligere fødsel.

Aksel og dattera i rundkjøringa

Aksel Sandberg

Navn: Aksel Kristian Sandberg (57)

Stasjon: Skjervøy

En oktoberdag i 1990 måtte ambulansearbeider Aksel Sandberg la jobb være jobb. Kona Iris gikk i fødsel med deres tredje barn, og legens vurdering var at denne fødselen kunne bli krevende.

Familien måtte flys raskest mulig til sykehuset i Tromsø.

Riene startet før de kom seg om bord i flyet, og de ble sterkere og sterkere på turen.

– Stemninga om bord var litt amper, for å si det sånn. Jeg prøvde å stryke kona på ryggen, men hun var ikke veldig mottakelig der hun lå, smiler Aksel.

Han hadde gått glipp av fødselen til de to første, og syntes det var stas å være med denne gangen. Det skulle skje snarere enn han hadde regnet med.

På flyplassen ble paret geleidet over i en ambulanse, og luftsykepleieren ble med i bilen. De kjørte av gårde med blålys og ulende sirene.

Bare 500 meter fra flyplassen ble det hektisk. Aksel innrømmer at han ikke hadde full kontroll over situasjonen.

– Jeg hadde aldri vært med på en fødsel før. Jeg var helt grønn og ante ikke hva som foregikk!

Midt i ei rundkjøring, mens bilen kjørte i full fart, ropte Iris ut, på klingende nordnorsk;

– No må dåkker ta ungen før den dætt i gålvet!

Sentrifugalkraften hjalp kanskje, for der i rundkjøringa ploppet babyen ut. Pappa Aksel var full av adrenalin og følelser da han så ungen.

– Jeg ropte til Iris, «det ble en gutt!». Sykepleieren ba meg om å se litt nærmere etter. Og da så jeg at det var ei jente. Jeg var så stressa at jeg ikke skjønte hvilket kjønn ungen hadde, ler Aksel.

Til tross for at fødselen gikk fortere enn hun kunne forestille seg, sier Iris at hun følte seg både trygg og godt ivaretatt. Erfaringa fra datterens fødsel har kommet godt med senere.

– Neste gang jeg var med på en fødsel på jobb, klarte jeg å roe meg mange hakk, sier Aksel.

Og babyens navn? Da pappa endelig fikk være med på fødselen, fikk han vetorett. Barnet fikk navnet Kristina, etter pappa Aksel Kristian.

Og det er flere ambulansearbeidere som har fått barn oppkalt etter seg etter dramatiske fødsler.

Kristina Sandberg

Kristina, noen måneder etter fødselen.

Kristina og Iris Sandberg

Mamma Iris var redd for at fødselen gikk så raskt at Kristina ville falle i gulvet på bilen. Men det gikk heldigvis bra, og Kristina ble født frisk og rask - og ble etter hvert ganske så smørblid.

Aksel Sandberg med Kristina på fanget

Aksel Kristian fikk velge navn på jenta, så da ble det selvsagt Kristina.

Kristina og Morten Sandberg

Når de ikke er på fisketur, jobber både Kristina og Morten i helsevesenet. Kristina er sykepleier i Tromsø, mens Morten jobber på ambulansestasjonen på Skjervøy. Han møter du i sesong 2 av NRK-serien 113.

Bjørn og fødselen i 100 km/t

Bjørn Stakkenes

Navn: Bjørn Stakkenes (61)

Stasjon: Nordkjosbotn

– Jeg kan ikke tenke meg en eneste ambulansearbeider som blir glad for å være med på en fødsel i bilen, konstaterer Bjørn Stakkenes.

Vissheten om at det kan skje komplikasjoner under en fødsel, er sterk. Om det går galt og ambulansen er langt fra sykehuset, er to liv i spill.

I løpet av sine snart 40 år i ambulansetjenesten har han tatt imot tre barn i ambulansen. Én junidag i 2008 står fortsatt sterkt i minnet.

Bjørn og den nye lærlingen Vegard hadde akkurat kommet tilbake til ambulansestasjonen i Nordkjosbotn da en bil svingt inn.

Kvinna som kom vaggende ut heter Monica Hansen. Hun forklarte mellom tette rier at hun hadde snakket med fødeavdelingen i Tromsø. De hadde gitt beskjed om at hun burde kjøres til sykehuset i ambulanse.

– Mannen hennes fikk beskjed om å kjøre etter. Men han måtte ikke prøve å holde samme fart som oss, for det kom til å gå unna, forteller Bjørn

Det bar av gårde med blålys og full fart i 90-sonen.

Underveis snakket Bjørn med fødeavdelingen, mens lærling Vegard fikk jobben med å holde Monica i hånden og berolige henne.

Han hadde bare vært noen få dager i jobben og allerede viste han en entusiasme som Bjørn ikke hadde sett maken til tidligere. Å få være med på en utrykning med en fødende kvinne økte engasjementet hans enda mer.

Det skulle snart vise seg at farten i fødselen holdt tritt med motorkraften under panseret.

– Riene kom tett mens vi suste i retning Tromsø. På øret fikk jeg coaching av jordmoren. Hun ba meg om å finne ut om fødselen var i gang, altså se om vannet var gått, og kontrollere riene. Vi hjalp Monica av med klærne – og der så jeg rett på litt av hodet til babyen!

Bilen skal stå i ro dersom en fødsel skjer i ambulansen. Men med blålys på taket og ulende sirene gikk det fort for seg i alle retninger. Bjørn sa ifra til sjåføren, Rolf Erik, om at han måtte stoppe bilen. Rolf Erik hadde AMK-sentralen på øret, og ga beskjed til dem;

– Nå må jeg stoppe, fødselen er i gang!

Ved en veiskulder i den øde Lavangsdalen stoppet de, og sjåføren småsprang rundt ambulansen for å hjelpe til.

Sekunder før han åpnet døra, hadde Monica presset på den siste ria. Bjørn hadde akkurat tatt imot babyen og lagt gutten på brystet til mor. Med forferdelse fikk sjåfør Rolf-Erik stotret til AMK-sentralen;

–Ehh ... Rettelse, ungen er født!

Da det gikk opp for dem alle at barnet var født i god behold, kom følelsene. Bjørn var rørt til tårer og full av ærbødighet for det han hadde vært med på, mens Vegard var så full av adrenalin at han ikke klarte å slutte å smile.

Å se Vegard etterpå var som å se en hareunge hoppe på plenen. Da vi kom til sykehuset var han omtrent ikke nedi gulvet, han fløy nærmest oppunder taket av glede, ler Bjørn.

Også mamma Monica sitter igjen med gode minner fra fødselen, som gikk unna i over 100 km/t. Mannen hennes kom til sykehuset en god stund etter ambulansen.

– Han kan neppe forstå hvilken opplevelse vi som var i bilen delte. Stemningen var helt spesiell. Mannen min og jeg hadde vurdert flere navn til gutten før han ble født, men da det viste seg at de som hjalp oss het Vegard og Bjørn, var det ingen tvil om at gutten måtte kalles opp etter begge og hete Vebjørn, forteller Monica.

Da Monica igjen befant seg høygravid i en ambulanse et drøyt år senere, skjønte hun nesten hva utfallet ville bli. Det gjorde ambulansefolkene også. Denne gangen fikk de hentet jordmor før de kjørte av gårde mot sykehuset. Men de kom seg bare en drøy halvtime av gårde.

Mens ferja krysset Ullsfjorden ble det «hett», og ikke lenge etter at ambulansen hadde kjørt av ferja måtte de stoppe. Der, på Breivikeidet, kom lillesøster til verden.

– Det var en trygghet å ha jordmor med seg i bilen, konstaterer Monica.

Men denne gangen ble ikke barnet oppkalt etter noen.

– Det var den første ambulansefødselen som føltes ekstra spesiell, smiler Monica.

Monica i ambulansen

Omgivelsene suste fort forbi da Monica Hansen fra Lyngseidet skulle til fødeavdelingen denne sommerdagen i 2008.

Monica Hansen og Vebjørn.

Da Bjørn skulle se om vannet hadde gått og sjekke om fødselen var i gang, hadde han ikke forventet å se rett på deler av hodet til barnet. Så kom gutten til verden Der, i bilen, bestemte hun seg for å kalle sønnen Vebjørn, etter hjelperne sine.

Vegard og Monica Hansen

Lærling Vegard Høiden, som akkurat hadde begynt i jobben, klarte nesten ikke å stoppe å smile etter opplevelsen. Når en fødsel går så raskt, og ikke minst så bra, som denne, er det magisk.

Ambulanselærling rengjør bilen etter en fødsel.

Ulempen med en fødsel i ambulanse, er at det kan bli ganske mye søl. Som lærling fikk Vegard hovedansvaret for å vaske opp etterpå. Jobben tok tre timer.

Bjørn, Vegard og nyfødte Vebjørn

Opplevelsen bak i ambulansen var så sterk at det føltes naturlig for Bjørk Stakkenes og Vegard Høiden å besøke Monica og sønnen Vebjørn på sykehuset dagen etter fødselen. Den spesielle opplevelsen fremkaller fortsatt gode minner for dem alle.

Vebjørn Hansen

I dag er Vebjørn blitt 12 år gammel. At han liker fart og spenning, er kanskje en effekt av å bli født i 100 km/t.

Sesong 2 av «113» starter søndag. Du kan se den første episoden, full av fødselsdramatikk, her:

En kvinne ligger hjemme på badegulvet og fødselen er i gang. Ambulansearbeiderne Charles og Kristine er usikre på om de rekker å få henne til sykehuset, eller om de må ta imot barnet selv. 
En annen kvinne finner sin mann bevisstløs i senga på Hurtigruta. Sekundene teller når det viser seg å være et massivt hjerneslag. (1:10)

En kvinne ligger hjemme på badegulvet og fødselen er i gang. Ambulansearbeiderne Charles og Kristine er usikre på om de rekker å få henne til sykehuset, eller om de må ta imot barnet selv. En annen kvinne finner sin mann bevisstløs i senga på Hurtigruta. Sekundene teller når det viser seg å være et massivt hjerneslag. (1:10)